UNGARN En delegasjon fra Den nordiske motstandsbevegelsen i Sverige og Danmark deltok i helgen som var på den årlige manifestasjonen «Ærens dag» i Budapest. Simon Lindberg talte.
Den 11. februar 1945 brøt ca. 30 000 ungarske og tyske soldater seg ut fra Ungarns beleirede hovedstad Budapest, etter over 100 dager med kraftige sovjetiske angrep. I flere år på rad har en manifestasjon blitt holdt i byen for å høytideligholde minnet av disse kjemperne og mane til fortsatt kamp i samme ånd også i dag.
I år ble det arrangert to forskjellige manifestasjoner i hovedstaden. Representanter fra Den nordiske motstandsbevegelsen valgte sammen med rundt 400 andre personer å delta på den som ble holdt i parken Varosmajor av den nyopprettede nasjonale organisasjonen Legio Hungaria.
Etter en kort marsj gjennom parken kom deltakerne til et minnemonument over krigen, med en tysk og en ungarsk soldat som tar hverandre i hendene. Her ble det holdt en tale på ungarsk av en representant for Legio Hungaria, et på tysk av en talsmann for det tyske partiet Die Rechte og et på engelsk av Motstandsbevegelsens leder Simon Lindberg. Etter talen og en musikkframføring la forskjellige organisasjoner ned blomsterkranser fremfor monumentet. Avslutningsvis ble Ungarns nasjonalsang spilt, etterfulgt av Tysklands.
Foruten å delta på manifestasjonen ble det knyttet mange interessante kontakter med nasjonalsinnede personer fra flere europeiske land.
Nedenfor er noen deler av Lindbergs tale oversatt til norsk:
Europeiske kamerater. Søstre og brødre. Det er virkelig en ærens dag vi samles på. Eller, ja, egentlig er selve dagen med stor D først på mandag, men samme pliktoppfyllende soldater hadde allerede den 9. februar 1945 stått imot en fullskala invasjon fra den røde pesten i mer enn 100 dager – hvilket gjør at det faktisk overhode ikke er noe galt å hedre disse tapre kjemperne allerede i dag.
De besto av ungarske og tyske menn, unge voksne, noe eldre familiefedre, enda eldre besteforeldre. De var håndens og hjernens arbeidere og studenter. Deres bakgrunn, alder og karrierer i fredstid spilte der og da dog ingen rolle – det eneste som betydde noe var det rene blodet som rant i deres årer, deres heder, lojalitet, styrke, disiplin og offervilje for folk og fedreland.
En felles forståelse for at den globalistiske kommunismen skulle komme til å knuse Ungarn og deretter Tyskland hvis de sovjetiske hordene ble sluppet frem. Erfaring og kunnskap om hvordan Bela Kun med sitt råd bestående av rasefremmede, med rent hat mot det ungarske folket hadde kontrollert Ungarn en kortere periode tidligere. En kort, men intensiv tid av rød terror rettet mot det ungarske folket.
Sovjet kom med fredsmeglere. «Generøse» vilkår ble gitt for at ungarerne og tyskerne frivillig skulle legge ned sine våpen. Bud som kanskje en kosmopolitisk bolsjevik hadde nappet på, men neppe noe for frie hvite menn.
De sto i stedet fast bestemt på å følge sin soldatånd og sine ordre om å forsvare Budapest koste hva det koste ville. Dessverre trengte de røde hordene inn i hundretusentalls i hver eneste krik og krok og klarte å avskjære mulighetene for Tyskland å sende mer støtte, samtidig som de ungarsk-tyske troppene ble presset tilbake. Den 11. februar 1945 var det ikke mulig å holde stand lengre. Rundt 30 000 av de tapre kjemperne, som hadde sett så mange av sine kamerater falle livløst til marken og som selv hadde tatt så mange liv de kunne fra fienden, hadde nå ikke noe annet valg enn å bryte seg ut.
De ble møtt av massiv ild fra Sovjet under utbrytningen. Ikke nok med det, så ble det også brukt kanoner og panservernartilleri mot dem. Til og med panservogner ble brukt for å pløye rett inn i soldatmassene i de trange gatene og således knuse så mange som mulig mellom beltene og marken. Under den nesten fem mil lange veien ut fra Budapest falt kjemperne én etter én, men de ga hardnakket motstand og for hver og én som falt fra den gode siden tok de også tre bolsjeviker med seg i fallet.
Til slutt nådde de frem, eller ja, de under 1 000 som overlevde nådde frem. Budapest sto i ruiner fylt av døde kropper, og blodet bokstavelig talt fløt i gatene. Blant kroppene var det fortsatt levende, men sårede menn som senere ble torturert og drept av kommunistene. Ikke nok med det, med mennene ute av bildet passet også Budapests nye, hatefulle regenter på å voldta oppimot 200 000 kvinner i byen.
Denne sanne fortellingen fra denne byens fortid skulle kunne være en svart pille, for visst er sannheten fryktelig tragisk, men også historier om nederlag er viktige å minnes og kan mane oss til kamp selv i dag. De tusentalls som falt og de få som overlevde utbrytningen er like mye helter uansett om de ikke klarte sitt fullstendig umulige oppdrag. De er verdt å minnes, hedres og hylles – de er verdt å gjennom vårt minne og pumpende blod – leve for evig!
Et annet veldig positivt aspekt av historien er at vi faktisk står her i dag og er de vi er. Bærere av det rene blodet, fylt av heder, lojalitet, styrke, disiplin og offervilje for folk og fedreland. Ved vår side, men ikke fysisk nærværende i dag, spredt over hele den hvite verden, står ytterligere titusentalls – kanskje hundretusentalls, eller millioner, kvinner og menn. Mørkemennene har vunnet slaget, men de har enda ikke vunnet krigen. Den nasjonale motstanden døde ikke i 1945 – vi lever og står rakrygget selv i dag!
[…]
Fienden kan være flere. Fienden kan ha mer ressurser. Fienden kommer dog aldri noensinne til å ha det vi har – det som de som falt i 1945 hadde – det rene blodet, heder, lojalitet, styrke, disiplin og offerviljen for folk og fedreland. Det er derfor, kamerater, at vi kommer til å seier!
