NORDEN Ukrainakrisen må ikke tjene som et påskudd for videre underkastelse for NATO og EU, men en katalysator for begynnelsen på en bevegelse mot en nordisk samling.
Mens Ukraina-krisen beveger seg inn i sin andre måned hviskes det nå om muligheten for NATO-medlemskap for Finland, hvilket generalsekretæren Jens Stoltenberg har kommentert med at han ville forvente at «alle de 30 allierte ville ønske dem velkommen». Dette ville være nøyaktig feil trekk, ikke bare for Finland, men hele Skandinavia. Samtidig blusser debatten om EU-medlemskap nok en gang opp igjen i Norge, til tross for at majoriteten fremdeles er imot norsk medlemskap i unionen. Hva de nordiske landene behøver mer enn noen gang er å se til sine egne for samarbeid og støtte, ikke å oppgi enda mer suverenitet til Washington og Brussel.
En nordisk foreningen burde ha funnet sted for over hundre år siden, særlig med tanke på at det kan argumenteres for at de kulturelle motsetningene på mange måter er mindre her sammenlignet med Tysklands og Italias mangfoldige regioner, begge land som verden tar for gitt i dag. Forestill deg for eksempel et Tyskland fremdeles splittet mellom Preussen, Sachsen og Bayern, eller et Italia delt inn i Toscana, Piemonte og Napoli, alle medlemmer av ulike allianser og økonomiske assosiasjoner. Det virker latterlig, men her i Norden blir dette sett på som en selvfølgelighet.
Slik situasjonen er i dag plages alle nordiske land individuelt av mangler og svakheter som kunne oppveies av de andres styrker under et samlet politisk rammeverk. Norge har energiressurser, fiske og verdens største statlige investeringsfond. Sverige har verdens dyktigste ingeniører, samt førsteklasses medisinsk-, og våpenindustri. Danmark har jordbruk og et av verdens høyst utdannende befolkninger. Finland produserer elektronikk og besitter skogs-, og mineralressurser. Kombinert har vi en økonomi i verdensklassen, på linje med Canadas eller Spanias.
Når det kommer til militær sikkerhet overlevde både Sverige og Finland hele den kalde krigen som nøytrale aktører takket være en fornuftig utenrikspolitikk, og det er ingen grunn til å tro at Vladimir Putins Russland utgjør en større trussel enn Sovjetunionen gjorde. Det er vanskelig å forestille seg hva nordiske land har å vinne på å antagonisere Russland for å gjøre den sionistiske okkupasjonsregjeringen i Washington D.C. til lags, spesielt i en kontekst der et stadig mer svekket USA er i ferd med å flytte sine militære ressurser til Asia i et forsøk på å motarbeide Kinas økende innflytelse. Økt militær integrering med vestens syke mann ville føre til mange potensielle fallgruver og få fordeler.
Svaret på sikkerhetsspørsmålet finnes i stedet her i Norden. I deres nåværende tilstand ville en full mobilisering av Nordens samlede militærstyrker tilsi omtrent en kvart million individer. Dog forsvar av våre egne grenser har blitt neglisjert til fordel for å assistere USA med dets militære fadeser i Midtøsten de siste to tiårene ville dette vært enkelt å fikse under en nasjonalsosialistisk samlingsregjering, som i motsetning til det uthulede og råtnende sosialdemokratiet ville ha få problemer med å påkalle patriotiske rekrutter. Ingen massiv militærallianse som fungerer som et dekke for et jødisk imperium ville være nødvendig. Mens Russland fremdeles er en formidabel militærmakt er det med en fødselsrate på 1,5 ute av stand til å ofre menn på lik linje med tsarens gamle rike eller Sovjetunionen. De demografiske begrensingene er simpelthen for store, hvilket understrekes av Putins langsomme og forsiktige strategi i Ukraina. Et samlet Norden ville dermed alene være mer enn avskrekkende nok, så lenge en fornuftig utenrikspolitikk føres.
Derfor må dette siste desperate forsøket på å redde globalismen i en forminsket form ved hjelp av skrekkpropaganda motarbeides for enhver pris. NATO- og EU-globalistene lover sikkerhet, men det er NATOs arrogante ekspansjonisme og EUs avsindige energipolitikk som har ført oss inn i denne prekære situasjonen, og nå skal den samme politikken som ledet hit redde oss? Bare et barn ville godta slik en absurd tankegang. Bare en radikal orientering mot nasjonalsosialisme kan redde vårt vakre Norden nå, enten det gjelder den militære trusselen fra Russland eller globalismens agenda for hvitt folkemord.
For nesten 80 år siden vant de liberale maktene krigen mot fascismen, men ikke argumentet. Som et resultat har de sett seg nødt til å etablere en myte som rettferdiggjorde ødeleggelsen av de europeiske stormaktene, både på den seirende og beseirende siden. Både Frankrike og Storbritannia, «vinnerne» av denne konflikten lider i dag under den samme anti-hvite poltikken som Tyskland, da NATOs sanne formål er å holde disse landene svake og militært avhengige av militærmakten til den sionistiske okkupasjonsregjeringen i USA. For deres lojalitet belønnes de med den mest aggressive folkeutbyttingen utenfor USA selv. Også vi her i Norden blir fortalt vi er skyldige, og for å gjøre bot må vi ofre alt for våre fiendtlige eliters sinnssyke drøm om et globalt samfunn, en drøm som fortoner seg for meg som et mareritt fra helvetes dypeste avgrunn. Å bli undertrykket er en ting, men å bli fortalt av din undertrykker at dette er en rettferdighet er en inhuman ydmykelse, en skam jeg ikke lenger kan tåle.
Så, for å frigjøre meg fra denne skammen og ære offeret som ble utført av de heltemodige mennene som gav alt for å bevare Europa har jeg bestemt meg for å dedikere meg til et mål alene: Dette vakreste av land, vårt Norden, forent under en rettferdig og legitim statsmakt som eksisterer for å løfte det nordiske folket opp, snarere enn å tvinge det i kne med en jernstøvel. Et fritt Norden i et sant mangfold av svensker, nordmenn, daner, finner og islendinger, forent i et broderskap av blod, jord og tradisjon. Og mens dette nesten hundre år gamle marerittet vi har eksistert i siden vi tapte krigen går mot slutten kan jeg holde ut enhver motgang mens jeg strekker meg etter den grynende soloppgangen like bak horisonten.
Mot vårt gjenfødte Norden.
