Morgenthauplanen

HISTORIE Den jødiske Morgenthauplanen, som beskrev utryddelsen av Tyskland og dets befolkning, ble presentert den 2. september 1944. Planen førte til at nærmere 15 millioner tyskere døde mellom årene 1945–1950.

Morgenthauplanen, eller «Finansdepartementets plan for behandlingen av Tyskland», ble forfattet av jødene Henry Morgenthau Jr. og Harry Dexter White sommeren 1944. Morgenthau hadde stilling som finansminister i Franklin D. Roosevelts regjering og White var statssekretær i finansdepartementet. White var også en av hovedarkitektene til IMF og Verdensbanken.

Planens hovedmål var å forvandle Tyskland og dets befolkning til et førindustrielt jordbrukssamfunn. Hovedpunktene var følgende:

• Tysklands totale demilitarisering.
• Oppdeling av Tyskland.
• Tysklands industrielle senter (Rhur-området) skal ødelegges eller annekteres.
• Krigserstatning, regelmessige betalinger, skal ikke kreves. Betalingen skal tas ut i annektert territorium og beslaglagt eiendom.

Den amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt, viste raskt støtte for planen. Roosevelt har i en samtale med Morgenthau i 1944 blitt sitert følgende:

Vi må være harde med tyskerne, og jeg mener ikke bare nazistene. Vi må enten kastrere hele det tyske folket eller behandle dem på en slik måte at de ikke kan fortsette å reprodusere mennesker som vil fortsette på veien de har gjort tidligere.

Planen møtte hard motstand i Roosevelts egen regjering. Krigsminister Henry L. Stimson kommenterte at han «enda ikke hadde møtt en mann som ikke var forferdet over finansdepartementets karthagenske holdning. Det er semittisme gal etter hevn og det legger grunnlaget for en ny krig med den kommende generasjonen.»

Den amerikanske statssekretæren Cordell Hull var så opprørt av planen at han begjærte avskjed. Hull anslo at det eneste som skulle være igjen av Tyskland var jordbruksland, og bare 60% av befolkningen kunne overleve på å dyrke jorden; de resterende 40% ville dø.

Til tross for motstanden besluttet presidenten at planen skulle gjennomføres. Den 16. september 1944 holdt de amerikanske og britiske statslederne et møte i Quebec i Canada. Formålet med møtet var å bli enige om hvordan Tyskland skulle behandles etter krigens slutt. Roosevelt og Morgenthau som eneste minister (mange andre ministere var kritiske til planen) var der for å overtale sine britiske kolleger om å godkjenne planen.

Winston Churchill var først motvillig til planen. Han mente at planen ville bli en alt for stor belastning på Storbritannia hvis den ble gjennomført. Churchills rådgiver Frederick Lindemann, en tyskfødt jøde, var dog en stor tilhenger av Morgenthaus plan. Lindemann ble beskrevet som «å ha et nærmest patologisk hat og et middelaldersk hevnbegjær mot det nasjonalsosialistiske Tyskland». Frederick Lindemann overtalte snart Churchill til å godkjenne planen. Dokumentet som ble signert hadde overskriften «Dette programmet for å eliminere krigsindustrien i Rhur og Saar ser frem til å forvandle Tyskland til et hovedsaklig enkelt jordbrukssamfunn.»

Like etter undertegnelsen av planen ble dokumentet lekket til pressen. Den tyske ledelsen brukte de lekte dokumentene til å styrke kampviljen til troppene. Joseph Goebbels kommenterte: «Jøden Morgenthau vil gjøre Tyskland til et eneste stort potetland.» Den tyske avisen Völkischer Beobachter skrev: «Roosevelt og Churchill blir enige om jødisk mordplan!» Den tyske kampviljen på vestfronten fikk en kraftig oppsving. Roosevelts svoger, oberst John Boettiger, bevitnet om at Morgenthauplanen var verdt «30 divisjoner» ved fronten.

Churchill og Roosevelt fikk krass kritikk på respektive hjemmebaner for planen. Den amerikanske kritikken var så hard at Roosevelt nektet at han hadde godkjent noe sånt. På grunn av den harde opinionen hjemme følte de seg tvunget til å offisielt skrote planen.

En alternativ plan ble istedet lagt frem. For å bedre kunne holde den hemmelig ble planleggingen lagt til det amerikanske militærets hovedkvarter. Den nye planen ble kalt for «Joint Chiefs of Staff directive 1067» (JCS 1067). Direktivet var hovedsaklig den sammen planen som var skrevet av Morgenthau.

Den 10. mai 1945, kort tid etter den tyske kapituleringen, skrev Roosevelts etterfølger Harry S. Truman under på det hemmelige direktivet. Direktivet fulgte hovedsaklig Morgenthauplanen. Etter underskrivelsen av JCS 1067 sies det at Morgenthau fortalte sin stab at dette var en stor dag for finansdepartementet og han håpet at ingen «kjenner det igjen som Morgenthauplanen». Kort tid etter at Harry Truman ble president ble Morgenthau begjært avskjed. Hans politiske råd var ikke lenger ønsket. Henry Morgenthau Jr. jobbet resten av livet for jødiske organisasjoner. Han ble økonomisk rådgiver for den nyopprettede staten Israel.

Eisenhower og okkupasjonen

Under møtet med General Dwight Eisenhower hadde Morgenthau drevet lobbyarbeid for sitt syn på hvordan Tyskland skulle behandles. I Eisenhower fant Morgenthau en likemann i sitt tyskerhat. Eisenhowers uttalelse om Tyskland bekrefter dette:

Det tyske folket skal ikke komme unna personlig skyld. Tysklands evne til å føre krig må elimineres totalt. Visse grupper mennesker må særskilt straffes. Den tyske generalstaben bør elimineres fullstendig. All dokumentasjon bør ødelegges og individene spres slik at de ikke kan fungere som en enhet.

Etter Tysklands kapitulering ble JCS 1067 iverksatt i den amerikanske okkupasjonssonen. Under ledelse av jøden Bernard Bernstein sendte Morgenthau flere «rådgivere» til okkupasjonsmyndighetene. Disse ble på folkemunne kalt for «Morgenthaus gutter». Disse rådgiverne hadde i oppgave å se til at JCS 1067 ble fulgt så nøyaktig som mulig. Direktivet gjaldt frem til 1947. Ved iverksettelsen av det nye okkupasjonsdirektivet sa «Morgenthaus gutter» folk opp i hopetall. Som en siste avskjed til det landet som de hatet så dypt så de til å totalt ødelegge det gamle tyske banksystemet.

Den kriserammede situasjonen for sivilbefolkningen etter kapituleringen ble mange ganger forverret på grunn av de drakoniske reglene som var satt opp i direktivet. Det var totalforbud for import. Blant annet ble store deler av den nederlandske matproduksjonen sendt til deponi på grunn av at de ikke fikk eksportere overskuddet til Tyskland. Store mengder matpakker ble samlet inn av Røde Kors for å gis til den trengende sivilbefolkningen. Pakkene slapp ikke gjennom, men ble returnert til avsender og måtte stå der og råtne.

En annen del av planen var redefinering av de tyske krigsfangene til «Disarmed Enemy Forces». Med dette kunne Eisenhowers okkupasjonsmyndighet omgå reglene som finnes om krigsfanger i Genevekonvensjonen. Den kanadiske forfatteren James Bacque hevder i sin bok «Other Losses» at nærmere 1 million tyske soldater på denne måten bevisst ble sultet til døde i amerikanske leire. Journalisten Peter Worthington fra avisen Ottawa Sun undersøkte forfatterens påstand og skrev en artikkel om saken:

[…] det er vanskelig å komme bort fra konklusjonene at Dwight Eisenhower var en krigsforbryter av episke proporsjoner. Hans (DEF) politikk tok livet av flere tyskere i fredstid enn det som falt på den vesteuropeiske slagmarken.

I mange år har vi skyldt de 1,7 millioner savnede tyske krigsfangene på russerne. Ikke før nå har noen gravd dypt nok […] Forfatteren har intervjuet vitner og overlevende […]

Under Potsdamkonferansen sommeren 1945 besluttet seiersmaktene til slutt hvordan Tyskland skulle avvikles. Mye av Morgenthaus opprinnelige plan ble her satt i live.

Seiersmaktenes nådeløse behandling av Tyskland beskrives av James Bacque i hans andre bok «Crimes and Mercies: The Fate of German Civilians Under Allied Occupation, 1944–1950»:

Mer enn ni millioner tyskere døde som resultat av de alliertes bevisste sult- og fordrivelsespolitikk etter krigen – en fjerdedel av landet ble annektert og rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet i den største etniske rensingen menneskeheten har opplevd. Over to millioner av disse, mange kvinner og barn, døde langs veiene eller i konsentrasjonsleirer i Polen og andre steder. Vestlige regjeringer nekter fortsatt for at disse menneskene døde.