MOTSTANDSBEVEGELSEN Et nytt kvinnelig medlem forteller her om sitt første møte med Motstandsbevegelsen og Rede 2 (Sørlandet).
Det var under en diskusjon med en bekjent at vi kom inn på Motstandsbevegelsen og nasjonalsosialismen. Selv hadde jeg bare vagt hørt om organisasjonen. Etter å ha diskutert alt ifra innvandring, holdninger til familie og barn, historie og annet – anbefalte han meg å søke om medlemskap.
Med få forventninger og som kvinne visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. Hvilke folk skulle jeg treffe? Samsvarte mine meninger med deres? Finnes det flere som meg? Hva driver en motstandsbevegelse med? Om jeg skulle bli medlem, hvordan ville det innvirke på mitt privatliv? Spørsmålene og funderingene var mange.
Etter å ha lest en del på organisasjonens nettside, Nordfront, takket jeg ja til å bli med på et rekrutteringsmøte. Jeg fikk nyttig informasjon og svar på spørsmål jeg hadde. Jeg fikk vite litt om hva som var forventet av en aktivist. Ettersom jeg var relativt fersk, gikk jeg med som prøvemedlem. Slik kunne jeg bli kjent med organisasjonen, og de med meg.
En ting som virkelig traff meg, var at de var høyst respektfulle overfor kvinner. Respektfulle på en måte som virkelig gjorde meg glad, som kvinne. Jeg følte en umiddelbar aksept for meg som person, og at her skulle sannhet vokse og tillit omfavnes.
Aktivisme og selvransakelse
Jeg begynte med å være med ut på aktivisme, eller for å «spre blomster» som jeg tidlig begynte å kalle det. Spre propaganda, dele ut flyveblader i postkasser, henge opp plakater og klistremerker. Dels for å opplyse folket om organisasjonens eksistens, la likesinnede vite at det finnes flere som dem, men også for å la meningsmotstandere og landsforrædere vite at vi er tilstede, og aktive.
Samtidig som jeg ble mer aktiv, kom også spørsmålene. Visste jeg nok om nasjonalsosialismen? Var jeg egentlig en nasjonalsosialist? Mange tanker dukket opp, og jeg følte behov for å lese, få mer innsikt og kunnskap. Jeg kontaktet en kamerat fra Rede 2 og fikk flere tips til artikler fra Nordfront som kunne være opplysende, i tillegg til to skrifter som jeg vil anbefale alle å lese.
Etter selvstudium og selvransakelse, samt flere opplysende samtaler med kamerater, stod det klinkende klart – jeg var, uten tvil, nasjonalsosialist.
Negative reaksjoner
Allerede noen uker etter dette støtte jeg på min første negative opplevelse. Dette fra såkalte venner og venninner. Disse mente at man måtte ta avstand fra «ekstremisme og menneskehat», og insinuerte at Motstandsbevegelsen forfektet akkurat dette. Lite visste de at det stikk motsatte var tilfelle.
Motstandsbevegelsens kamp, vår kamp og min kamp – handler i mine øyne om ren kjærlighet. Kjærlighet til sitt eget folk og sin egen rase, kjærlighet og respekt overfor naturen og dens lover. En ansvarsfølelse for fremtiden og til de kommende generasjoner!
Jeg følte det boblet i blodet av glede og rettferd – en styrke til å begynne kampen og til kaste vekk munnkurven vi hvite har blitt påført gjennom årevis av indoktrinering og kuende hets.
Kvinner må på banen – de også
Jeg må si jeg har blitt genuint glad og oppløftet over hvordan jeg har blitt mottatt av organisasjonen – at det i Motstandsbevegelsen finnes en plass for kvinner.
Etter flere samtaler med andre kvinner som deler samme syn og ideologi, har det også slått meg at flere av de faktisk tror at deltakelse i organisasjonen er noe som er reservert for menn. Flere av de har også uttrykt en frykt for at deres «femininitet forsvinner», og at de på noen måte skulle måtte «underkaste» seg, fordi de er kvinner.
Dette er dog så langt fra sannheten som man kan komme. Så klart er organisasjonen hierarkisk oppbygget, men noen form for underkastelse på bakgrunn av kjønn eksisterer ikke. Bevegelsen er en samling rakryggede menn og kvinner, som med kjærlighet til sitt folk kjemper for en bedre fremtid. Det er en oase av kunnskap, visdom og opplysning – bundet sammen i et fellesskap bygget på ære og troskap – av en klasse man sjeldent kan oppleve andre steder.
Når jeg skriver dette er jeg fortsatt fullstendig fersk, og kun ett prøvemedlem. Men jeg føler meg som så mye mer. Som kvinne har jeg ressurser som organisasjonen trenger, og det er en plass hvor mine meninger har verdi og betydning.
Fremtiden ser lys ut
Jeg håper at jeg gjennom mitt engasjement også kan vekke andre fra «dvalen» og motivere de til å gå den rette vei. Uansett om dette skulle innebære personlige tap for min del, så er det verdt det. Jeg akter ikke lenger å tie stille av frykt for å bli kalt det ene eller det andre. Som mor og nasjonalsosialist kan jeg ikke lenger stå på sidelinjen og bevitne galskapen. Den tiden er over.
I organisasjonens fellesskap finnes en kraft sterkere enn noe menneske kan se med egne øyne. En kraft som man må erfare for å forstå.
Til sist vil jeg avslutte med å si takk. Takk for at jeg får ta del i kampen, og takk for at jeg får muligheten til å utgjøre en forskjell.
