MILJØ Å verne om naturen står helt sentralt i vår ideologi. Erik tar i dette innlegget for seg NSDAPs banebrytende vern av natur, miljø og satsing på økologisk landbruk. Dette var starten på den grønne miljøpolitiske bølgen vi ser i Europa i dag.
Den nasjonalsosialistiske kampen for miljøet er lite kjent. Emnet er svært ømtålig, fordi miljø-, økologi- og naturvernspolitikken i Tyskland under NSDAPs regjeringstid (1933–45) hadde en formidabel suksess. Nettopp det forblir tiet ihjel av politisk korrekte historikere og politikere. Men NSDAPs regjeringstid er faktisk den mest miljøvennlige politiske epoke i historien i moderne tid. Grunnen er at erkjennelsen ikke kan bli dypere; miljøet og naturen er det nasjonalsosialistiske eksistensgrunnlaget. Menneskelig frikobling fra naturen er en utopi.
Den industrielle revolusjon skapte formidable utfordringer, og samfunnsutviklingen fra 1900 ble preget av en galopperende liberal kapitalistisk grådighetskultur. Viktige økologiske balanser kom i ubalanse, mente NSDAP på 1930-tallet. Når vi ikke følger naturens prinsipper, de lovene som gjelder i naturen, naturens orden eller kort sagt «økologiske prinsipper», kommer det til å gå oss alvorlig galt.
Når mennesket prøver å gjøre opprør mot naturens jernharde logikk, kommer det i konflikt med de grunnsetningene som det selv kan takke for sin eksistens som menneske. Går det derfor mot naturen, fører det til at det selv går under.
(Hitler, Adolf: Min Kamp bind 1, s. 271/272: J.M Steinersens Forlag, Oslo 1941)
Tyskland er fødestedet til økologien som vitenskap og er landet der økofilosofi har gjort seg bemerket i over to hundre år. Banebrytende akademikere, forfattere, organisatorer, tenkere og bevegelser formet økologiske grunntanker som har påvirket både NSDAP og verdens miljøpolitikk helt opp til i dag.
NSDAPs ledere videreutviklet disse grunntankene. Miljøfilosofien ble fortolket og implementert som politikk og de skapte slik den første praktiske miljø-økologiske politikken i historien. Denne politikken ble også en faktor til partiets popularitet grunnet den noe tidligere Völkisch-bevegelsen, en stor nasjonalistisk bevegelse i Tyskland på slutten av 1800-tallet som var moderniseringskritisk og hadde sterke Heimat-forestillinger; de ønsket seg tilbake til bondesamfunnet, det autentiske og opprinnelige. Völkisch-tilhengerne stemte på NSDAPs miljøpolitikk.
Walter Darré (1895–1953) i det tyske landbruksdepartementet hadde det fjerde største budsjettet av alle departementene i flere år under NSDAPs regjeringstid. Fra denne posisjonen var Darré i stand til å utvikle en sterk regjeringsstøtte til ulike økologiske og sunne jordbruksmetoder, driftsformer og arealplanlegginger og miljølovgivninger som ingen stater hverken før eller siden har kunnet måle seg med.
Så tidlig som 1933 ble det laget et vidt spekter av lokale banebrytende miljø- og fredningsprogrammer: Skogplantingsprogrammer, beskyttelse av dyre- og plantearter, fredningsdekreter mot industrialisering av områder, fredning av vilthabitater, og miljøvernsplaner for tyske skoger. NSDAP førte utvilsomt en progressiv grønn miljøpolitikk men det stoppet så visst ikke med dette.
Darré gjennomførte også miljøprinsipper gjennom nasjonale lover og forskrifter som ble selve grunnlaget for Det tredje rikets landbrukspolitikk. En av disse lovene var «Lebensgesetzliche Landbauweise» av 1934 (jordbruk i overensstemmelse med livets lover) som introduserte økologisk jordbruk i stor skala og var inspirert av Rudolf Steiners biodynamiske dyrkningsteknikker.
En annen lov, «Reichsnaturschutzgesetz» (naturvernloven) av 1935 var helt enestående i sitt slag i verden. Den etablerte retningslinjer for ivaretakelse av flora, fauna, og «naturlige monumenter» i hele riket og innskrenket kommersiell tilgang til den gjenværende villmarken. I tillegg krevde denne loven at alle nasjonale, statlige og lokale embetsmenn måtte rådføre seg med naturvernsmyndighetene i god tid før de gjorde noe som ville gi grunnleggende forandringer på landsbygda og i landskapet. En av følgene av denne loven var at de første nasjonale naturreservatene så dagens lys i Europa.
Det er pekt på at den nasjonalsosialistiske jordbruks- og miljøvernpolitikken var i antatt konstant spenning med, om ikke den rake motsetning til, Det tredje rikets raske teknokratisk-industrielle modernisering. Denne antagelsen er direkte feil. Moderniseringen var forankret i dype og betydelige økologiske prinsipper. Industrien og utviklingen ble brakt i balanse med naturens logikk.
Grunnlaget og standarden for økopolitikk og klassisk miljøvern ble lagt for all fremtid, og med dette satte NSDAP uutslettelige spor i historien. Den grønne miljøpolitiske bølgen vi ser i Europa i dag startet faktisk med NSDAP. Dette politiske paradigmeskiftet tones kraftig ned og nærmest ignoreres av de fleste historikere. Enkelte historiske fakta blir tolket som svært ømtålige, grunnet en ny potensiell politisk magnet. NSDAPs miljøsuksess er en av disse.
Uten det nasjonalsosialistiske synet på mennesket som en del av naturen, med et unikt ansvar til å ta hånd om den, vil menneskeheten på sikt gå under. Den nordiske motstandsbevegelsen vil (…) gå i bresjen for de grønne spørsmålene nasjonalsosialismen alltid har vernet om.
(Fra Vår vei, kapittel 6)
Kilder:
Staudenmaier, Peter (1995): Fascist Ecology: The «Green Wing» of the Nazi Party and its Historical Antecedents
Biehl, Janet (1995): ‘Ecology’ and the Modernization of Fascism in the German Ultra-right
Snoen, Jan Arild (2013): Var nazistene grønne?
Wikipedia: Naturschutz im Nationalsozialismus
V., W.: National Socialist Germany and Environmental Protection
V., W.: Natural Law, Our Only Rule
