Midtøstens eneste teokrati

KRONIKK Lars Torsman går gjennom bakgrunnen for det sionistiske prosjektet, hvordan Israel ble dannet, utvidet og opprettholdt ved hjelp av terror og hvordan fremtidsutsiktene for israelerne og palestinerne ser ut.

Det er 2023 og hele Palestina er okkupert av jødene… Hele Palestina? Nei! En liten landsby, befolket av gjenstridige palestinere, som nekter å gi opp. Der fortsetter Al-Asterix og bin Obelix hardnakket å gjøre motstand! Og de gjør ikke livet lett for de jødiske soldatene som bor i basene rundt dem.

Listen over kriger i Levanten fra 1948 og utover er lang og velkjent; mindre omtalt er utviklingen før andre verdenskrig. Den moderne sionismen utviklet seg på slutten av 1800-tallet, og dens ledere ble da stilt overfor valget av landmasse for sitt prosjekt. Det var snakk om Patagonia i Argentina, Madagaskar, Uganda og Sibir, men også relativt tettbefolkede områder som Kypros.

Jødene valgte imidlertid «Det hellige land» som sin nasjon og dermed ikke bare en langvarig konflikt, men også teokrati over moderne styre. Da Israel ble grunnlagt, bodde det allerede mer enn en million palestinere i området.

På 1880-tallet begynte jøden Edmond de Rothschild å kjøpe land i Palestina, som han tilbød jødiske bosettere. Han ga landet til den «Jødiske koloniseringsforeningen» i 1899, en forening grunnlagt noen år tidligere for å hjelpe jøder å flytte fra Russland og Romania til Argentina. Hans sønn James de Rothschild fortsatte arbeidet etter hans død. Fortellende nok døde far og sønn i henholdsvis Paris og London, så de selv hadde ingen planer om å forlate Europa.[1]

Gamle sultaner og unge tyrkere

Den osmanske sultanen Abdülhamid II (1842–1918) gjorde det vanskeligere for jøder å kjøpe land, blant annet ved å gjøre 80% av landet statseid for å forhindre salg. Sionismens far, Theodor Herzl, og hans finansmenn tilbød sultanen, både i 1901 og året etter, å betale all landets gjeld og også å tilby gunstig propaganda for sultanen i Europa. I bytte ville de motta palestinernes land, men sultanen svarte: «Jeg vil ikke selge noe, fordi landet ikke tilhører meg, men til alle osmannerne. Mitt folk vant dette landet med sitt blod. Vi kommer til å la det være på samme måte».

Sultanen ble motarbeidet innenfra av ungtyrkerne, som i 1908 gjorde en revolusjon i landet. Året etter ble sultanen satt i husarrest i Thessaloniki, i dagens Hellas. Der satt den tidligere sultanen i huset til den jødiske bankmannen Allatini til grekerne tok byen i 1912, hvoretter han måtte komme tilbake til Konstantinopel som en maktesløs mann. I et brev signert 22. september 1913 skriver den tidligere regenten at hans avslag på å selge landet var årsaken til hans avsettelse.[2]

Jødene hadde hjulpet ungtyrkerne med å gripe makten, og til gjengjeld ble den jødiske bosetningen i Palestina gjenopptatt. Det var mer enn nok av jøder og kryptojøder blant ungtyrkerne, med masse penger i lommene. En av disse var den jødiske frimureren Emmanuel Carasso. Han var en av de fem mennene som hadde informert sultanen om avsettelsen og hadde også fungert som en finansierer av selve revolusjonen. Nå ble han tilbakebetalt ved å organisere jødisk innvandring og tjene en stor formue på en statsprivilegert eksport til Tyskland under de magre krigsårene under første verdenskrig.

Da Det osmanske riket ble beseiret på slutten av krigen, tok britene palestinernes land og gjorde det til et mandat som de administrerte på vegne av Folkeforbundet. Den britiske utenriksministeren Arthur Balfour hadde allerede lovet landet til jødene i 1917 i bytte for deres favorisering av de allierte (de fikk USA til å gå inn i krigen).

Men til tross for involvering av Rothschilds og andre velstående jøder, hadde jødene ikke kjøpt mer enn 5,67% av landet i Palestina i 1945; og det var billigere å få britene til å gi det til dem.

Teokrati og terror

Israel ble grunnlagt som en terrorstat: fra drapet på Folke Bernadotte og Mossads verdensomspennende attentat, til falskt flagg (jødene var kledd som arabere), bombingen av King David-hotellet og angrepet på USS «Liberty» (som de ønsket å skylde på Egypt). Dette er ikke et nytt fenomen: allerede i antikken gjorde jødene seg kjent for politisk terrorisme gjennom sine leiemordere som ble kalt Sicari, etter kniven de brukte. De har bevart denne tradisjonen; noen kjente menn som ble myrdet av jøder er den tyske diplomaten Ernst vom Rath (1938), den amerikanske politikeren Huey Long (1935), den franske politikeren Francois Duprat (1978), den tyske forskeren Heinz Krug (1962), den kanadiske ingeniøren Gerard Bull (1990). Listen over arabere og iranere myrdet av Mossad er uberegnelig lang. De siste funnene i Kennedy-attentatet fører til statsminister David Ben-Gurion og mest sannsynlig var Benjamin ‘Bibi‘ Netanyahu involvert i 11. september-angrepet.

Israel er ikke bare en terrorstat, men også et teokrati. For et par år siden sto Netanyahu i FN og siterte fra Jesajas bok om skjebnen til sin nasjon: «… Jeg vil gjøre deg til et lys for andre nasjoner, så min frelse kan være over hele jorden» [3] (49:6). Her har vi den jødiske ideen om verdensmakt uttrykt i milde termer. Mindre lemfeldig er den samme boken et par avsnitt tidligere: «Nasjonen og riket som ikke tjener dere, skal gå fortapt – nasjonene skal ødelegges.»[4]

Israel er en stat der jøder spytter på kristne i gatene, der det tidligere i år lå på bordet å forby Kristi forkynnelse, der de ultraortodokse ikke tjenestegjør i hæren mens det er obligatorisk for andre, der det store flertallet av ultraortodokse ikke jobber, men lever av andre, og hvor interreligiøse ekteskap er forbudt.

I USA blir det ofte snakket om jødisk-kristne verdier, noe som er en selvmotsigelse siden moderne jødedom i stor grad er skapt etter Jesu tid og i opposisjon til kristendommen. Som vi kan se i videoer fra Israel, hvor jøder angriper kristne, er virkeligheten ikke «jødisk-kristne» mot muslimer, men muslimer og kristne mot jøder.

Sions fremtid

Hva er så fremtiden for denne staten? Etter Hamas-angrepet er det en veldig vanskelig ting å forutsi. Mest sannsynlig har Hamas oppnådd en stor seier gjennom sitt offer. Hamas visste selvfølgelig at Israel ville gjengjelde på den mest brutale måten, men de var forberedt på å ofre seg selv og sine landsmenn. Dette offeret har gjort Israel langt mindre attraktivt for den jødiske eliten rundt om i verden å flytte til, og på denne måten har glidefly-chadene kastet en nøkkel i arbeidet for Israel i flere tiår framover. Å bo i New York, Los Angeles, Florida, London, Chicago, Paris og Buenos Aires er mer attraktivt enn en risikabel militærtjeneste i Israel.

Men la oss være mer spesifikke. Jødisk fruktbarhet overgikk arabisk fruktbarhet i landet i 2020, da jødene nådde en fruktbarhetsrate på 3,00 per kvinne og arabere hadde falt til 2,99. Jødene i Israel får altså omtrent dobbelt så mange barn per kvinne som Europas urbefolkning har i sine respektive land. En trend i mange tiår har vært at jødisk fruktbarhet øker jevnt og trutt, mens arabisk fruktbarhet stadig synker. En annen god trend for jødene er at fruktbarheten til ultraortodokse jøder sakte synker, mens antall barn av sekulære (og antatt mer intelligente) jøder øker.[5]

Det er de ultraortodokse jødene som har høyest fruktbarhet. Troende, men ikke-ortodokse jøder får tre barn per kvinne og sekulære jøder får 2,2.[6] Fruktbarheten til palestinerne er 3,4 og de kristne palestinerne, som presterer betydelig bedre enn sine muslimske landsmenn i den akademiske verden, har færre barn enn de som vender seg mot Mekka.

Konsentrasjonsleiren Gazastripen

Gazastripen er omsluttet av en mer enn seks meter høy mur som ikke bare omkranser hele regionens grense mot Israel, men som til og med strekker seg 400 meter ut i havet for å skille de to folkene. Det er også en mur på grensen til Egypt, som USA var med på å bygge. Det er tre grensekontrollpunkter for inn- og utreise fra Gazastripen: Kerem, Rafah og Erez. All import og eksport av varer er fullstendig kontrollert av Israel og foregår gjennom Kerem-stasjonen, som ligger der de tre territoriene Gazastripen, Egypt og Israel møtes. Rafah ligger på den egyptisk-palestinske grensen og Erez ligger på den israelsk-palestinske grensen i nord. Grenseovergangene er stengt og gjenåpnet på Israels nåde, og når det gjelder palestinere, er det som regel bare fotgjengere som har lov til å passere, og det bare i «eksepsjonelle humanitære tilfeller».

Palestina er redusert til Gazastripen og Vestbredden. Mens Gazastripen ble gjort til en homogen palestinsk konsentrasjonsleir av Ariel Sharon, og dermed også gjort lett å bombe uten å risikere israelske liv, er Vestbredden et gitter av israelske bosetninger blandet med palestinske. Vestbredden er også omgitt av en mur langs grensen til Israel.

Hvem tilhører landet?

For jødene er Israel det lovede land, ikke det opprinnelige landet, men et allerede bebodd land som ble lovet dem i Bibelen, av folkemorderen Jahve. La oss huske en annen bibelsk historie, historien om kong Salomos dom. To prostituerte som bodde i samme hus hadde født samtidig. Ett av barna var død, men begge kvinnene hevdet at det gjenlevende barnet var deres. Nå dro de til kong Salomo med barnet, slik at han, som var kjent for sin visdom, kunne avgjøre saken. Han sa da at barnet skulle kuttes i to slik at hver kvinne fikk halvparten. En av kvinnene brast da i gråt og sa «ta barnet, så lenge det overlever». Salomo forsto da at dette var den virkelige moren og ga henne barnet.

Moren var forberedt på å miste sitt kjære barn, så lenge det fikk leve, og vant derfor barnet. Palestinerne har vist at de er villige til å miste livet, og derfor vil de få sin del av landet. Mens den askenasiske eliten sender bomber som river barn i stykker, mens de selv tar ut sine europeiske og amerikanske pass og flykter til flyplassen.

Referanser:

• [1] Rothschildarchive.org
• [2] Dailysabah.com
• [3] Jesaja 49:6
• [4] Jesaja 60:12
• [5] Israels demografi ifølge Wikipedia
• [6] Nationalpost.com