LESERINNLEGG Asbjørn Nielsen deltok som flue på veggen på forrige helgs Men In Black-demonstrasjon i Århus og reflekterer i denne artikkelen om opplevelsen.
Jeg deltok i Men in Black-demonstrasjonen 30. januar i Århus. Følgende er mine erfaringer om hva som skjedde den kvelden, typen folk som organiserte demonstrasjonen, hva slags folk deltok i demonstrasjonen, talen, politiets respons, deltakernes politiske holdninger og mye mer. Men først vil jeg svare på hvorfor denne demonstrasjonen i det hele tatt er verdt å snakke om.
Ikke bare har disse demonstrasjonene fått nasjonal mediedekning de siste ukene, de har også hatt flere deltakere enn noen annen demonstrasjon jeg kan tenke meg som ikke adresserer velferdspolitikk, for eksempel minimumsstandarder, eller er godkjent av systemet som for eksempel gaypride eller en klimademonstrasjon. Så noe finner sted her som kan tiltrekke seg en betydelig mengde mennesker som har en slags proto-revolusjonær ånd og noe som er et relativt nytt fenomen. Derfor er disse demonstrasjonene verdt å undersøke.
Selve demonstrasjonen
Først vil jeg gi en gjennomgang av kvelden, og deretter reflekterer jeg over Men In Black og demonstrasjonen.
Demonstrasjonen var satt til å starte på Århus Rådhusplass klokka 18.30 lørdag kveld. Jeg hadde hoppet inn i de varme vinterklærne mine, og bevæpnet med et kamera og en telefon dukket jeg opp for å kunne oppleve demonstrasjonen og få en dypere forståelse av denne helt nye gatebevegelsen. Allerede før jeg kommer til Rådhusplassen møter jeg 15–20 menn med store skilt, noen kledd i svart, andre i militæruniform. De var alle i godt humør, og jeg forstod raskt at de hadde deltatt i noen av de foregående demonstrasjonene.
Når jeg kommer til Rådhusplassen blir jeg ærlig overrasket over hvor mange som hadde møtt opp. Jeg forventet noe i omegn av 200, men jeg antar at det var 500–600 mennesker tilstede for demonstrasjonen.
Det hele begynner stille og rolig. Det er god stemning, noen deler ut fakler, andre holder tommelen opp, men de fleste står og snakker i noen mindre grupper. Midt på Rådhusplassen er det en forhøyning der en høyttaler og andre arrangører forberedte et lite lydsystem. Også typene mennesker som hadde møtt opp overrasket meg litt. Det jeg ikke ble overrasket over er at det var en overvekt av unge mennesker, det var en overvekt av menn, og det var en overvekt av etniske dansker, spesielt med tanke på befolkningen i Århus. Det som overrasket meg var at flere barnefamilier hadde møtt opp. At det tydeligvis var mennesker fra hele det politiske spekteret fra anarko-kapitalister, til hippier, til nasjonalister og absolutt noen andre nasjonalsosialister også. Imidlertid var det ingen røde roser å se.
Etter en stund starter talen. Dessverre var lyden litt lav til å begynne med, og det var mye støy, så jeg kunne ikke høre starten, men jeg kommer litt nærmere, og de får skrudd opp lyden. Taleren snakker om Mette Frederiksen, regjeringen, nedstigningene og gjentatte brudd på grunnloven. Foredragsholderen legger særlig vekt på det han kaller «helsefascisme», som han beskriver som når systemet tvinger befolkningen til å følge alle disse koronarbegrensningene for å redde helsevesenet. Han snakker også om GameStop-aksjonen, og hvordan Wall Street-«eliten» tapte mye penger til allmennheten, noe han var meget glad for.
Etter talen finner de frem et banner, sørger for at alle deltakerne står bak banneret og begynner deretter å marsjere langs den planlagte ruten. Et par kinaputter ble avfyrt i løpet av marsjen, noe politiet ikke var så fornøyd med, og enkelte blant politiet truet med å stoppe demonstrasjonen på grunn av dette. Dessuten var en gruppe rasefremmede ungdom tilstede som ble holdt tilbake for å sjikanere og true med vold «mot noen medlemmer av pressen». Men alt i alt gikk demonstrasjonen veldig stille for seg. I løpet av hele demonstrasjonen var det en veldig festlig atmosfære, det ble spilt høy musikk, spesielt en sang «Mette ciao» ble spilt gjentatte ganger. Noen drakk alkohol, inkludert noen av arrangørene, noen deltakere røykte cannabis og andre skapte god atmosfære gjennom sang. Et slagord som ble gjentatt mange ganger under marsjen var «Frihet for Danmark, vi har fått nok».
Den delen av demonstrasjonen der vi marsjerte gjennom byen varte i godt over 2 timer. I løpet av de to timene kunne tusenvis av mennesker se demonstrasjonen fra vinduene sine. Reaksjonene fra disse menneskene var veldig blandede. De aller fleste filmet demonstrasjonen med mobilen, noen vinket og virket glade mens andre ga uttrykk for sin uenighet. I løpet av demonstrasjonen gikk en liten gruppe svartkledde menn med et banner foran resten. Arrangørene var flinke til å sikre at deltakerne fulgte formasjonen. Det hele endte et lite stykke fra der vi startet med fotografering for pressen i en park.
Refleksjoner i etterkant av demonstrasjonen
Jeg vil starte positivt, og det er en del positive ting å si om demonstrasjonen. Det var bedre organisert enn jeg forventet. Det er helt klart arrangører som på forhånd hadde bestemt seg for hvordan kvelden skulle foregå, og som hadde klart å sikre at dette ble korrekt utført. De brukte blant annet hodetelefoner og megafoner for å kommunisere med hverandre og resten av demonstrantene. I tillegg hadde de samlet 500–600 mennesker til en demonstrasjon i Århus på under en uke, som i seg selv er veldig imponerende. De hadde en god sans for å lage gode bilder for media, og gjorde aktivt flere ting for å gjøre det enkelt for journalister å ta gode bilder av dem. Distribusjon av fakler og bruk av et banner hjalp også mye med dette. Men viktigst av alt var det ingen tvil om at dette er en gruppe mennesker som er lei av de nåværende restriksjonene. Og så brukte de slagordene «Frihet for Danmark, vi har fått nok» mange ganger, slik at hele befolkningen i Århus sentrum ikke var i tvil om hva som foregikk. Alt i alt er jeg utrolig glad for å se et stort folkeopprør mot systemet, hvilket jeg anser dette for å være.
Alt var imidlertid ikke positivt. Bevegelsen har tidligere hatt problemer med at enkelte individer gjorde kritikkverdige ting under demonstrasjonen, for eksempel å kaste kinaputter på steder der andre mennesker ferdes, noe som også tidligere resulterte i en større konfrontasjon med politiet. Denne gangen var det betydelig færre kinaputter enn jeg har sett på videoer fra tidligere demonstrasjoner, men det skjedde også denne gangen. Problemet med kinaputter er at det gir politiet en unnskyldning for å stanse demonstrasjonen, og det gir media noe annet å fokusere på enn budskapet. Det er en dårlig idé å gi dem unødvendige angrepsvinkler. Arrangørene bør være veldig tydelige på det faktum at kinaputter ikke er en del av demonstrasjonen og stoppe enkeltpersoner som tar dem med.
Et annet problem som er et generelt problem med større åpne demonstrasjoner er at alle slags andre politiske meldinger er knyttet til demonstrasjonen fordi demonstranter inkluderer symboler, musikk og tegn som nevner alle slags andre ting. For å gi noen eksempler hadde en demonstrant tatt med et skilt med det anarko-kapitalistiske symbolet, noen andre demonstranter hadde skilt som nevnte nedleggelsen av Irak-kommisjonen, og noen andre spilte høy venstremusikk fra 1970-tallet. Hva man synes om disse meldingene er ikke relevant i denne sammenheng, spørsmålet er om disse meldingene skal være en del av en demonstrasjon mot koronarrestriksjonene. I tillegg kan fokuset tas fra det politiske og i stedet settes på det festlige i demonstrasjonen, som alkohol og hasj bare gjør verre. I tillegg kan det skape et dårlig bilde av bevegelsen, selv om bare noen ganske få røykte cannabis og drakk.
Nasjonalsosialister, medlemmer og støttespillere av Den nordiske motstandsbevegelsen forfekter at store demonstrasjoner er nyttige når de demonstrerer for en sak som kan løse et problem, og ikke bare protestere mot en gitt situasjon. Dermed blir demonstrasjoner mot handlinger fra en regjering og media i en enkelt sak ubrukelig hvis man ikke samtidig krever endring, og vet hvilken endring som kreves, for å reversere den negative utviklingen i et samfunn.
Bærekraftig forandring handler ikke om å skifte ut politikerne på Christiansborg, da det er selve systemet som er råttent. En forråtnelse som ikke bare gjennomsyrer Folketinget, men i stor grad også mediene. Bærekraftig forandring kommer bare ved å angripe roten til forfallet, og denne roten er den globalistiske eliten og ideen om «demokrati» som et skuespill utført for å tilsløre det faktum at vi styres av et fåmannsvelde av kapitalistiske milliardærer, som gjennom globalistiske organisasjoner hersker makt over både regjeringer, media og til slutt folks forståelse av verden de lever i.
Generell misnøye med systemet og eliten
Taleren for demonstrasjonen uttrykker i talen stor misnøye med restriksjonene, helsesystemet, skattebyrden, Wall Street, eliten og parlamentariske politikere. Han sier til og med «Vi har fått nok av disse drittsekkene [eliten, red. anm.] og deres venner i politikken, den såkalte herskerklassen. De ødelegger velferden til oss alle, og de gjør oss alle fattigere. De påtvinger folk gjeld mens de selv skummer fløten, og de tror de kan detaljstyre folk ned til minste detalj. Det er nok nå! Og det er derfor vi er her i dag, og det er derfor vi går en tur i dag. Vi vil ikke finne oss i mer!»
Med all denne kritikken av systemet, minner de litt om nasjonalsosialister. De mangler rett og slett kjærligheten til folket sitt, samt å bemerke seg at den herskende klassen er fullstendig dominert av jøder, spesielt på Wall Street.
Jeg har utrolig sympati for gatebevegelsen deres, og ønsker dere alt godt. Dessverre tror jeg ikke dere vil klare å endre systemet, ettersom dere ikke er organisert nok. I tillegg har dere ingen eksakt plan for hva vi skal erstatte dagens system med. Vil problemene løses hvis Mette Frederiksen byttes ut? Nei, det gjør de ikke, og dere vet dette godt. Så hva er nødt til å skje? Svaret er enkelt: Vi trenger en revolusjon!
Problemer med å spille av filmen? Se den på VK her.
