RASE Christian Lindtner, dr.phil. og tidligere lektor ved Københavns Universitet, reflekterte i juli i år i Frederiksborg Amts Avis over begrepet rase, og det moderne likhetshysteriet i samfunnet. Frederiksborg Amts Avis tilbyr ikke lenger sine lesere Lindtners artikkel, men det gjør derimot Nordfront.dk.
Det har blitt moteriktig å bekjempe rasisme, dvs. skillet mellom rasene, ikke hest og hund og andre raser (ennå), men bare menneskeraser. Mange genetikere insisterer på at et slikt skille mellom hvit, gul og svart bare er «sosiale konstruksjoner», dvs. sludder og vrøvl. De lyver. Likestillingshysteriet forvirrer, men opphever dog ikke de naturlige forskjellene. For å utrydde en velbegrunnet «rasisme», må man først utrydde rasene selv. Vet man i det hele tatt hva man holder på med?
Hva mener man om en maler som mener at alle farger er like?
Inkludert i det absurde bildet er kampen mot kjønnsforskjeller, for ikke å nevne noe som sjelden dukker opp, forskjeller mellom naturlig kaste eller klassedannelser. Hva er vitsen med å skape denne forvirringen?
Opplevelsen, som er basert på naturobservasjon, snakker til den generelle kulturhistorien, et tydelig språk om grunnleggende forskjeller mellom raser, kjønn og sosiale klasser og individer. Å bekjempe disse forskjellene er som å kjempe eller nekte forskjellen mellom sol og regn, mørkt og lys, natt og dag. Å benekte det motsatte forholdet er galskap. De som gjør det, seiler under falske flagg eller har selv blitt bytte for sine egne vanvittige konstruksjoner.
All snakk om å redusere naturlige forskjeller og vitenskapelige distinksjoner på sosiale konstruksjoner må uttrykkes som en flukt fra virkeligheten, kanskje på grunn av en slags paranoia eller massehysteri, ofte på grunn av press fra gruppen man mener man hører til.
Det er både trist og latterlig å se hvordan både biologer og teologer overser de grunnleggende naturlige forskjellene. Bare la dyr og mennesker være jord og vann og luft eller ild og varme. Men også mer enn det.
Vår tid er en av de mest kulturelle og identitetsfattige. Bedre tider kunne snakke om åndsvitenskap, men de er nå redusert til åndeløs informasjon og kommunikasjon. Genetikk har ingenting med ånd å gjøre, eller høyere kultur og dannelse.
Til og med lingvister blir revet med å rydde språket i det forferdelige fornærmende ordet rase, så man tør knapt spørre hva puristene synes om en sak som tidligere ble ansett som så viktig at den kom på frimerket: raserenhet.
Som alle vet, og færre kanskje liker, gleder massemediene, spesielt de vestlige, seg for å rose rosende blandinger av de renere menneskelige raser. Propagandistene til sosiale konstruksjoner vil veldig gjerne at tidlige idealer om rasenhet skulle bli kriminalisert og erstattet av rasemiksing og den samfunnsmessige og generelle forvirring som følger av erfaring.
Reduksjon av naturlige forskjeller til sosiale konstruksjoner er å gjøre ulike like, for å avskaffe forskjellen mellom sant og usant. Reduksjonistene er falske pelsverk, og motivene deres er sjelden rene. Vi vet det fra religiøse svindlere som selger en frelse de ikke kan levere. Og med vitenskapelige svermer nå tilsynelatende på samme måte.
Til syvende og sist er sosial konstruktivisme trolig også en kamp mot familiedannelse og enhet. Å ødelegge familien er en veldig effektiv måte å undergrave et harmonisk samfunn. Det er dermed skapt og fungerer som et våpen i en kamp mot en gammel kultur, spesielt den europeiske eller «hvite».
Det kaotiske likestillingshysteriet er således et virus rettet mot ganske normalt fungerende medmennesker.