KOMMENTAR NATO brukte Ukraina for å provosere frem en konflikt i Russland, med død og ødeleggelse som følge. Nå spår jeg at NATO kommer til å ville distansere seg fra krigen og enda en gang kaste Ukraina under bussen.
Frem til for et par uker siden så vi fremdeles overskrifter i media om ukrainsk fremgang i krigen. Det var store offensiver, Russland hadde snart slutt på ammunisjon, det var mytteri i de russiske rekkene, og neste sending av effektive NATO-våpen skulle en gang for alle snu krigen. Eller den etter det.
Eller kanskje milliardbistanden fra Vesten som synes å ha blitt oppbrukt nesten før den en gang har kommet frem. Men nå vet vi jo at i hvert fall det som har hittil har kommet Ukraina til hjelp i beste fall har hjulpet med å forlenge krigen, med tusener av ukrainske dødsofre som følge.
Disse optimistiske prognosene kom foruten direkte fra Kiev-regimet som oftest fra den britiske etterretningstjenesten, som også har spredt teorier om at Putin ikke bare er dødssyk med kreft, Parkinson og demens, men faktisk allerede er død og erstattet av en dobbeltgjenger.
Storbritannia med galningen Boris Johnson har vært ledende i NATOs neokon-falang som åpent har talt om at Russland kommer til å beseires militært.
Etter at Ukraina i mars gjorde store ettergivelser til Russland under fredsforhandlinger i Istanbul var det også Boris Johnson som overtalte Volodymyr Zelenskyjs regjering til å oppgi alle forhandlinger med Russland. Ellers skulle NATO overgi Ukraina, men om man fortsatte krigen skulle NATO fortsette å sende våpen. Så lenge Ukraina stod for de døde likene skulle NATO stå for våpnene, slik at seier kunne oppnås til slutt.
Media som megafon for Vestens regjeringer og etterretningstjenester
Sakte men sikkert har dog tonen i vestlig media, som har blitt en propagandamaskin for det nykonservatives optimistiske prognoser snudd. Nå rapporteres det om store tap i Ukraina, hvordan Russland skyter hundretusener av artillerirunder i Donbass hver dag, og at Ukraina for tiden kun kjemper for å «styrke sin posisjon i forkant av forhandlingene med Russland».
Dette har til og med blitt uttrykt av NATO-sjefen selv, Jens Stoltenberg. Med andre ord sier samme gjeng som skremte Ukraina til å oppgi forhandlingene som hadde kunnet bli begynnelsen på slutten av krigen allerede i mars nå at forhandlinger må skje. Men bare noen tusen ukrainere til må dø først, fordi dette kommer til å «styrke hånden».
Budskapet om «en diplomatisk løsning på krigen» – en idé som tidligere grenset til kjetteri i Vesten – gjentas nå av det ene NATO-landet etter det andre.
Dette for øvrig et narrativ som Zelenskyj selv har gjentatt, akkurat som han gjør med alle narrativene som kommer fra Vesten. Og på samme måte gjorde han seg helt umulig for diplomati da tonen i Vesten var at total krig var den eneste løsningen.
At medienarrativet i Vesten har forandret seg samtidig som NATO-sjefer og Zelenskyj selv har forandret sin retorikk er selvfølgelig helt som forventet, ettersom media kun har opptrådt som megafoner for NATO siden krigens begynnelse.
Det nye narrativet: Alt er Ukrainas feil
USAs president Joe Biden valgte nylig at kritisere Zelenskyj helt åpent for første gang siden krigens begynnelse. Det var lenge utenkelig og nesten kjetteri å si noe ondt om denne jøden, som er blitt løftet frem som en eller annen slags folkehelt i Vesten.
Som den vise gamle mannen Biden utgir seg for hevdet han at han «advarte Zelenskyj om dette, men han burde ha lyttet». Sakte, men sikkert, og med hjelp av media, forsøker nå NATO-gjengen å snu på narrativet og distansere seg fra fiaskoen i Ukraina.
Hva blir da det nye narrativet fra Vesten? Ettersom Zelenskyj-kritikk har begynt å forsiktig piple frem i media, og ettersom NATO forsøker å distansere seg fra krigen, tror jeg at det kommer til å handle om at alt er Ukrainas feil. «Ukraina burde ha opptrådt smartere, de burde har forstått bedre», kommer det nok til å hete. Men i hvert fall inntil videre synes altså NATO-land og deres sympatisører å ville fortsette å holde blodsutgytelsen ved liv med nye løfter om våpen som «kommer til å gjøre en forskjell».
Ettersom det var NATO som provoserte frem krigen, og trodde at den kunne vinnes med deres «geniale» plan om å skape en økonomisk kollaps i Russland, burde det jo også være NATO som tar ansvar for situasjonen. Spesielt nå når det har vist seg at den russiske økonomien ikke var det korthuset man trodde, og at sanksjonen i stedet har åpenbart store svakheter i Vestens globaliserte økonomier. Men det vil man så klart ikke gjøre, man vil ikke tape ansikt. I stedet er det ukrainere som nå kommer til å tvinges til å ydmyke seg overfor den russiske trusselen og gå tilbake til forhandlingsbordet, samtidig som «de burde ha visst bedre fra begynnelsen».
Ukraina taper på den forlengede krigen
Å fortsette å kjempe kommer forreste ikke til å «styrke Ukrainas hånd». Det kommer ikke til å snu, men Russland og deres allierte kommer sakte, men sikkert til å slite seg lenger mot vest, og stadig større deler av dette vakre landet kommer til å ødelegges av den overveldende russiske artillerikrigen.
Det eneste som eventuelt skulle kunne snu krigen er om NATO går inn med tropper og angriper de russiske posisjonene, men i denne situasjonen kan vi nok helt utelukke en slik utvikling. De tør helt enkelt ikke. Dette med at «NATO vil se hele verden brenne» som jeg skrev om i april ser ikke lenger ut til å være aktuelt. I hvert fall ikke i tilknytning til Ukraina.
Les mer: Jeg elsker fred – men NATO vil se hele verden brenne
I stedet er det ukrainere som kommer til å fortsette å bli drept, skadet og tatt til fange. Denne «stand and fight»-taktikken som ble brukt i Mariopul førte til at tusener av Ukrainas beste soldater ble drept eller havnet i russisk fangenskap. Nå fortsetter man med samme taktikk i Donbass, og igjen er hundrevis av soldater innestengt i en fabrikk, denne gangen i Azot kjemikaliefabrikk i Sievjerodonetsk i Luhansk. Også disse merkverdige direktivene skulle komme fra NATO, mistenker jeg. Men når krigen granskes i etterhånd kommer NATO ikke til å ville ta noe ansvar for det i det hele tatt.
Akkurat som jeg spådde i mars har Ukraina ingen hånd lenger, nå når krigen i Donbass snart er blitt vunnet militært. Hva skal man komme med? I begynnelsen hadde man i hvert fall dette med at Russland åpenbart ville få en rask avslutning på krigen. Da var det snakk om at Ukraina skulle bli en nøytral stat og avstå fra alle krav på Krim og Donbass-regionene. Da hadde Russland ikke en gang noen synspunkter på et eventuelt ukrainsk medlemskap i EU.
Les mer: De russiske fredsvilkårene ser rimelige ut
Men jo lenger mot vest Russland presser seg frem, desto mindre sjanse er det for at man nøyer seg med det. Russland har jo allerede etablert seg politisk ganske bekvemt bortenfor Krim og Donbass’ grenser. Skulle Russland nå bare overgi dette som man har ofret tid, krigsmateriell og fremfor alt blod for?
Eller forestiller man seg at Russland skal tenke noe i stil med: «Ettersom dere har vært beredte på å ofre så mange soldater skal vi nå rygge tilbake»?
Jeg mistenker at Russland kommer til å stille høyere og høyere krav jo lenger krigen pågår og jo svakere den ukrainske militærmakten blir. Budskapet fra Russland for tiden er tydelig: De er beredte på å ha samtaler dersom Ukraina vil, men det er ikke lenger noen nødvendighet. Russland er helt sikre på at man kommer til å oppnå sine mål i Ukraina, og man forbeholder seg retten til å selv avgjøre når disse målene er blitt oppnådd.
Hadde Ukraina sluttet å lytte til Vesten for et år siden, oppgitt NATO-planene og implementert Minsk-traktaten, som man tross alt hadde forpliktet seg til å gjøre, hadde man fremdeles hatt Donbass-regionene – om enn med viss regional selvstendighet.
Hadde Ukraina sluttet å lytte til Vesten i mars hadde man i stedet tapt Donbass-regionene og Krim.
Ettersom man nå velger å fortsette å lytte til Vesten taper man ikke bare alt det ovenstående, men også alt det andre som Russland i løpet av den tiden rekker å ta fra dem. Hvem vet hvor denne katastrofen slutter?
Å fortsette å lytte til disse verdiløse NATO-rådene kommer altså til å bli Ukrainas død, og deres lederskap kommer uansett hva til å kastes under bussen.
Selv om jeg alltid har vært en innbitt motstander av NATO, er jeg overrasket over hvor usselt hele Vesten har håndtert denne konflikten, selv fra planleggingsstadiet til i dag, og etter alt å dømme selv under den kommende tiden. Med slike venner som NATO trenger man ingen fiender.
