HISTORIE Den 6. desember 1887 ble Martin Ekström født. Ekström var frivillig i fem kriger og hadde offisergrad i fire hærer. Hjemme i Sverige var han også leder for partiet Nationalsocialistiska Blocket.
Martin Ekström ble født den 6. desember 1887 i By sogn i Dalarna. Hans interesse for militæret begynte allerede i skoleårene med de tallrike historietimene om tidligere tiders svenske krigerkonger, deres felttog og deres vane å lede i tet. Datidens svenske ideal, der pågangsmot var viktigere enn omhyggelig planlegging, skal ha bidratt til hans yrkesvalg i livet og hans oppførsel som offiser.
Martin Ekström begynte sin militærkarrière i 1905 ved å verve seg som frivillig til Upplands artilleriregiment A5; han utmerket seg raskt som en god soldat. Da muligheten for å reise til Persia, for å bygge opp et Gendarmeri for å stoppe det omfattende landeveisrøveriet i landet, kom på høsten 1911 begjærte han avskjed fra det svenske artilleriet.
Martin Ekström var ansatt hos det Persiske Gendarmeriet fra 1911–1915 og deltok i tallrike kamper og trefninger, for hvilke han ble forfremmet til kaptein og ble tildelt to persiske tapperhetsmedaljer. I 1915 begjærte han avskjed for å gå i tysk tjeneste i den da ett år gamle første verdenskrigen. Under tysk flagg tjenestegjorde han som løytnant i både Persia og på østfronten; også der utmerket han seg og ble belønnet med både tyrkiske og tyske medaljer for sin innsats.
I 1916 returnerte Ekström til Sverige, men roen ble kortvarig da Finland den 6. desember 1917 erklærte seg selvstendig fra Russland. Dette førte til sammenstøt mellom de hvite borgervernsgruppene som arbeidet for Finlands selvstendighet og de røde gardene som med støtte av de russiske kommunistene forsøkte å oppnå en liknende «revolusjon» som i nabolandet.
I januar 1918 gjorde de røde gardene åpent opprør i flere deler av Finland og klarte å ta Helsingfors, Åbo, Viborg samt store deler av søndre Finland. De hvite borgervernsgruppenes sterkeste feste var i Österbotten og den lovlige regjeringen hadde sitt sete i Vasa. Naturligvis meldte Ekström seg igjen som frivillig; denne gang som løytnant på den hvite siden. Han utmerket seg også her ved flere tilfeller, blant annet ved stormingen av Tammerfors og erobringen av Viborg. Han ble i finsk tjeneste forfremmet til oberstløytnant og ble sjef for Vasa regiment.
Den 24. februar 1918 erklærte Estland seg selvstendig. Samme år appellerte esterne til den svenske regjeringen om militær hjelp for å fylle det militære tomrommet som hadde oppstått da de tyske styrkene, som frem til da hadde holdt store deler av Baltikum, kapitulerte i november samme år. Den svenske regjeringen nektet militær hjelp og bolsjevikene så sin sjanse til å gjenerobre de baltiske statene.
I slutten av desember hadde Den røde armé erobret halvparten av Estlands territorium, men på dette kritiske tidspunktet begynte utenlandske frivillige å strømme til: over 3 000 finner, 300 svensker og rundt 200 dansker meldte seg. Sjef for det 1. Finske frivilligkorpset var Martin Ekström. Sammen med to estiske kompanier var to kompanier fra hans korps avgjørende ved gjenerobringen av, den for svensker så symbolske byen, Narva.
Etter Narvas fall gjensto bare mindre kamper før Estland atter var fritt for bolsjevikene. Som belønning for sin innsats ble Martin Ekström forfremmet til oberst i den estiske hæren og fikk utmerkelsen Estlands Ørneorden, men han takket nei ettersom mottagelsen krevde at han måtte bli estisk statsborger.
Da Sovjetunionen på nytt truet Finlands frihet, høsten 1939, meldte igjen Ekström seg som frivillig. Han ble satt til sjef for Det svenske frivilligkorpsets tredje kampgruppe; dessverre rakk de aldri frem til fronten før fredsforhandlingene ble innledet.
Da den finske fortsettelseskrigen startet sommeren 1941 dro Martin Ekström igjen ut for å forsvare broderfolkets grenser. På høsten 1941 ledet han et finsk forband på Hangö-fronten; i sin siste dagsordre til bataljonen skrev han:
Tiden nærmer seg da vi må by hverandre farvel, og de fleste av dere får styre sin gang til hjemmets terskel. Når dere går over denne blir dere sikker mottatt med hjertets varme. Denne kommende stund er dere vel unnet, spesielt da jeg på ferden til hjembygden kan vedlegge dere en god attest for god krigstjeneste. Vissheten om at dere i 1941 fullgjorde deres plikt mot land og familie burde skape ro i sinnet i kommende tider. Dere kan rolig se inn i den yngre generasjonens øyne og til et spørrende blikk svare med fenrikens ord: «jeg var med».
Til slutt min personlige takk for et godt kameratskap i felten.
Martin Ekström, Bataljonssjef
Høsten 1954 ble Martin Ekström rammet av en hjerneblødning som han aldri hentet seg tilbake fra; han gikk bort den 28. desember samme år på et militærsykehus i Helsingfors.
Anbefalt lesning:
Sivert Wester: Martin Ekström – orädd frivillig i fem krig
