KOMMENTAR De siste månedene er vi blitt kjent med tre prosjekter innen teknologi-feltet som også er et uttrykk for en tendens som sier noe om tilstanden til de respektive landene og regionene involvert. Kina presenterte sitt nye hurtigtog, Kina og Russland lanserte formelt et prosjekt som skal etablere en felles base på månen og NASA … ? Det nye satsingsprosjektet til den amerikanske romfartsorganisasjonen er å samarbeide med myndighetene om å overvåke «UFO-er».
Foto: CC public domain via Wikimedia Commons.
Kina og Russland offentliggjorde altså sine planer om å etablerere en felles månebase innen 2027. Omtrent samtidig presenterte kineserne sitt nye hurtigtog som vil kunne frakte passasjerene i en fart av 600 km/t (Norge på langs, fra det ytterste punktet i nord til det ytterste punktet i sør, på under tre timer). Toget «flyr» og er ikke i kontakt med noen stasjonær infrastruktur og alt er basert på magnet-teknologi; det er ikke bare det raskeste toget som er bygget, det er også det raskeste landbaserte fartøyet som finnes. På sin side offentliggjorde NASA, i tråd med den rådende TikTok-ånden og i en tid hvor det eneste universet som interesser mennesket i Vesten er Marvel-universet, sin nye strategiplan og sin fremtidsvisjon for organisasjonen, som altså består av å sammen med myndighetene overvåke det de omtaler som UFO-er (fordi disse potensielt kan utgjøre en ikke nærmere definert trussel).
Ambisjonene og visjonene er som vi ser fundamentalt og essensielt diametralt forskjellige, og tendensene har vært slik lenge. Årsakene er flere, men i grunn ligger at nasjonene som utgjør Vesten ikke lenger har noen oppfatning om felles skjebne, det er ikke lenger noen visjoner, ingen høyere realitet enn her og nå hos den enkelte. Hvordan vi har kommet dit er også sammensatt; etter at NASA gjennomførte sin månelanding for over 50 år siden har IQ-nivået i vestlige nasjoner vært i fritt og jevnt fall (NASA har vært mer aktive på Instagram enn på laboratoriene og ute blant planetene og stjernene, bortsett fra stjernene på sosiale medier, og jobbet mer for mangfold i organisasjonen enn med forskning. Jeg har sett teamet bak det kinesiske hurtigtoget, det er omtrent like etnisk homogent som NASA på 1960-tallet), samtidig har ideologier som søker å bryte ned de tradisjonelle samfunnene vunnet frem. Religion, familie, seksualitet, kjønn, delt oppfatning om et skjebne-/historiefellesskap, alt søkes fjernet. Og dette er ikke bare et prosjekt gjennomført av det som tradisjonelt blir omtalt som «venstresiden», men også en høyreside som baserer seg på de nyliberale prinsippene. Denne symbiosen har da gitt oss de vestlige liberale demokratiene.
Forsker, kommentator og forfatter Asle Toje omtaler i sin bok «Gullbrikkespillet» statsviteren Zaki Laïdi og hans bok «A world without meaning». Laïdi beskriver her et Vesten som har mistet livsviljen, meningen med livet, og dermed en fremtidstro, som et bakteppe for den multipolare verden som er under utvikling. Toje skriver:
For at verden skal gi mening, trenger vi, ifølge Laïdi, en overordnet struktur som knytter enkeltmennesket til kollektivet. Han deler dette i tre. Et kollektivt prosjekt trenger et grunnlag – prinsipper som prosjektet avhenger av, ofte en historisk kamp som er kronet med dagens styreform. Det andre aspektet, enhet, er ideen om et kollektivt «vi». Det tredje er framtidsvisjonen, det lovede land som vi sammen skal bygge. Laïdi hevder at de tre har blitt revet fra hverandre i dagens Europa, og at verden derfor ikke lenger gir mening. At dette har skjedd, skyldes en svakhet ved vår samfunnsorden, hva Laïdi kaller «markedsdemokratiet». Det liberale vestlige demokratiet har ingen formening om hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei. Liberalismens styrke ligger i nuet; i å levere varene, i bokstavelig forstand. Borgerne oppmuntres til å tenke på seg selv som konsumenter på alle plan. Denne styreformen mangler en felles historieoppfatning eller fremtidsvisjon. Det er opp til den enkelte å finne sin egen mening. I et pluralistisk samfunn vil samhold være mangelvare fordi det er lite å samles om.
Det meste taler for at Eurasia er fremtiden, en fremtid som på mange måter allerede er her. Vesten er på vei inn i sin vinter, solen går ned i aftenlandene, men i stedet for å gå inn i skogen for å dø med verdighet kan den ikke akseptere realitetene og slår tilfeldig rundt seg som et skadeskutt villdyr. Etter Spenglersk terminologi kan vi si at den faustiske ånden, eller Ikaros, er uttømt for denne gangen, vingene er i flammer og vi styrter mot (is)havet. På sin side ser Eurasia, og da spesielt Russland og Kina, en sommer i møte. For rasen har dette imidlertid ingen betydning, dess fortere Vesten og dets samtidige fremmede og folkefiendtlige «verdier» faller dess mer av rasen vil være intakt. Når isen igjen går tilbake en gang i en uoverskuelig fremtid må de europeiske folkestammene på nytt ta skjebnen i egen hånd og bygge sine samfunn basert på folkene som alltid har bodd her, deres livsvurderinger og anerkjennelsen av verdien det, kollektivet/folkefellesskapet, utgjør.
