IDEOLOGI Et vanlig spørsmål er hvorfor nasjonale ikke har oppnådd noen nevneverdige resultater siden 1945. En av grunnene er at for mange vil bevare det gamle og for få kjemper for noe nytt.
«Menneskerettigheter går før statens. Men om et folk har tapt i kampen for sine menneskelige rettigheter, da har deres vekt helt enkelt vært for liten i skjebnens vektskål for og lykkes overleve på denne jord. For det folk som ikke er klare eller i stand til å kjempe for sin eksistens har den evige rettferdighet allerede bestemt slutten.
Verden er ikke til for feige folk.»
Disse ord fra Adolf Hitler forklarer naturprinsippet, om at kun de som kjemper har krav på noen form for rettferdighet.
Det var med dette utgangspunktet som NSDAP kastet seg inn i en konflikt med bolsjevikene. De tyske nasjonalsosialistene førte en offensiv og aggressiv kamp på bred front og lykkes nå seieren gjennom den enkle anledning at man benyttet kampen som metode og livsstil. Man gjorde det bevisste valget å «kjempe for sin eksistens».
De borgerlige nasjonalistene ved den tiden hadde forsøkt å hindre bolsjevikene gjennom å formidle fakta og argument til folket, i troen om at de skulle være fornuftige nok til å ta til seg rasjonelle argument. De mislyktes gang på gang.
Nasjonalsosialistene, som fra starten av var ytterst få i antall, kom med sitt mot og sin offervilje til å inspirere andre til å kjempe i samme ånd og dermed tilslutte seg denne bevegelsen. Denne kampbevegelsen kom til ved rett tid og gjennom et gunstige ytre forutsetninger å eksplodere i Tyskland. Innenfor og utenfor Tyskland begynte man å prate om den «urgermanske barbar» i ny form, og Carl Gustav Jung beskrev det nye Tyskland som besatt av Wotan. Den tyske folkesjelen hadde våknet til liv, ikke vekket av populister eller borgerlige nasjonalister, men av offerviljen til noen få.
Mot og offervilje finner du blant den kjempende skaren. Mest fanatiske er de som kjemper for en storslagen idé for fremtiden, da «en bevegelse, som vil nyskape en verden, ikke tjene stunden – men fremtiden» (Adolf Hitler).
Mange nasjonale i dag har gjort en feilaktig analyse. I høy grad synes man å ha overgitt tanken på å skape noe nytt. I stedet for å forandre vil man heller bevare, i stedet for å revolusjonere samfunnet forsøker man å reformere. For å vekke et helt folk kreves dog mer enn å rote rundt i bokhyllen blant bøker fra «gamle dager». 1800 tallets borgerlige nasjonalisme er forbi.
Historikeren og statsviteren Michael O’Meara tar i sin bok «Toward The White Republic» opp en rekke kritiske punkter mot de nasjonale bevegelsene i USA. I følge han sitter den amerikanske bevegelsen i stor grad fast i 1950-tallet, der man med en orientering i vitenskapelige og rasjonelle argument forsøker gjennom bevis å overtale amerikanerne om at deres USA er angrepet. Det man ikke har innsett, mener O’Meara, er at genetikere, darwinister og andre akademikere hadde så mye mer tiltro på 1950-tallet da USA fortsatt var hvitt, og det var nødvendig å bevare og forsvare ett status quo. I dag er dette USA borte – rasert og «hinsides reform».
Ettersom det som er ødelagt ikke kan repareres må man i stedet fokusere sine krefter på å bygge noe nytt. O’Meara støtter det arbeidet som gjøres av blant andre Harold Covington, om et hvitt hjemland (Nordvestre territoriet) som bryter seg løs fra det jødekapitalistiske og flerkulturelle USA. O’Meara støtter også behovet for en myte som en forenende faktor for den nye bevegelsen. Det sier seg selv at en slik myte må være kommet fra kamp og fra folket – ikke fra en av de utdannede klassene. Derfor anser O’Meara at man heller bør idealisere Bob Mathews, Robert E. Lee, slaget ved Alamo etc.
Lignende situasjon som råder i USA, eksisterer også i Sverige (og Norge). Til og med her må vi forlate det meste av det gamle bak oss, implementere det som er nødvendig for kampen i dag og kjempe videre mot nye mål. Å bli inspirert av vår historie er en sak og har også gyldighet når det dreier seg om de deler som har folkelig forankring. Derimot er konservative holdninger og idéer noe vi ikke burde tillegge oss. Derfor er det så ufattelig at mange innen den nasjonale bevegelsen i holdninger, språkbruk og estetikk fører frem et budskap som med all sikkerhet er tilegnet å tiltale borgerskapet. Den borgerklasse vi i dag ser har nok så mange holdninger om samfunnets «bristende moral», men derimot ingen interesse i å ville skape noen virkelig forandring. Individer fra denne samfunnsklasse er generelt rake motsetningen til de personer som Michael O’Meara mener. Middelklasen er «dannede» og hos de dannede går man ikke mann av huse om ens datter gruppevoldtas av en gjeng innvandrere – man ringer politiet. Deres slagord er «ro og fred», og så lenge det virker som systemet opprettholder akkurat dette, så kan vi glemme alle fantasier om at disse skulle kjempe for vårt folks overlevelse.
Propagandaen bør rettes til de som allerede er utsatt for dette systemets virkninger (forutsatt at dette ikke er selvforskyldt) og derfor har mindre å tape på å kjempe. Her snakker vi snarere om arbeiderklassen. Dessverre er arbeiderne i brist på nasjonale alternativer tatt hand om av venstresiden og falt offer for en falsk «sosialisme», marxismen. Utover denne gruppe har vi minoriteter innen middelklassen som er idealistisk. Her menes typen som er villig til å forandre verden og gjør dette i bevegelser som for eksempel Greenpeace. Innen denne gruppen skulle vi kunne finne nok av intelligentsia til å kunne føre vår kamp fremover. At disse imidlertid ikke går med i den nasjonale bevegelsen avhenger av at denne gruppen savner pågangsmot og visjoner.
Utenom Motstandsbevegelsen finnes det ingen annen organisasjon i Sverige (eller Norge) som representerer en fremtidig visjon. Snarere virker mange å være fornøyde med samfunnet slik det ser ut og vil heller justere detaljer her og der, og legge fokus på ytre trusler – spesielt islam. Kanskje blir alt som vanlig, bare vi tar vekk noen innvandrere? Motstandsbevegelsen representerer ett fritt Norden med det nordiske folket forenet i en fremtidig republikk. Denne nordiske republikk kommer til å kunne stå selvstendig og hevde seg kulturelt, militært og økonomisk. Kampen for det frie Norden er ingen «teori», men noe veldig konkret allerede i dag. Motstandsbevegelsen finnes representert i tre nordiske land, der kontinuerlig virksomhet bedrives. At det finnes visse som anser vår visjon som urealistisk avhenger kanskje av at de fortsatt er mentalt i nået, og at man anser at en forandring – skal lede bakover, ikke fremover.
Man vil bevare den nåværende tilstanden og ettersom man ikke forstår verdien av å kjempe for en ny storslagen idé kommer man å savne den drivkraften som behøves og også havne i den situasjon man fortjener. Problemet er jo at i dagens situasjon finnes millioner av innvandrere, som hver måned øker. Det er hva vi kommer å få på kjøpet om vi ikke tar opp konflikten med de idéer som har skapt denne situasjonen. Selv om dette skulle innebære at vi må stille oss helt utenfor den nåværende ordningen.
Det naturlige svaret når man fra Motstandsbevegelsens side vekker kritikk mot i prinsipp alle andre blir: «Men dere da?». «Hva har dere lykkes med?» Det er naturligvis sant at vi ikke har nådd våre mål og at vi derfor enn så lenge, kan anses å ha vært mindre fremgangsrike. Men samme sak kan man si om slike som Front National, som lovet stort, men som tross at de har nådd en posisjon av «makt» i realiteten ikke kan gjøre noe som helst for det franske folkets befrielse. En kamporganisasjon med en verdensanskuelse som grunnlag og med en visjon for fremtiden, bærer i seg alle forutsetninger for å lykkes, av den enkle grunn at vi representerer noe helt annet enn den rådende ordningen. Man er fri fra dets lenker eller har i alle fall som mål å befri seg. Slike kamporganisasjoner har ikke «feil» strategi, men den nåværende situasjonen kommer av at altfor mange har valgt den bekvemme veien i stedet for å engasjere seg i en kamporganisasjon, vår eller en annen. Problemet er at alt for mange vil bevare, men for få kjemper for noe nytt. Den nasjonale bevegelsen risikerer derfor å bli en blindgate.
