BOKOMTALE En ensom manns frustrasjon over samfunnets forfall og den hvite rasens dekadanse og vei mot undergang får ham til å ta neven opp fra lommen og begynner å handle. Til tross for hans nøye planlegging og forsiktighet får handlingene hans til slutt konsekvenser han ikke kunne regne med, hvilket fører til at han dras inn i en kjede av hendelser hvor han stadig må balansere mellom liv og død, prinsipp og overlevelse.
For noen uker siden omtalte jeg Turner-dagbøkene, den første av to romaner som den amerikanske nasjonalsosialisten Dr. William Pierce skrev under pseudonymet Andrew MacDonald. Nå har altså turen kommet til oppfølgeren Jegeren, som først ble utgitt i 1989 under navnet Hunter og som har blitt oversatt til svensk og gitt ut av Logik Förlag.
I boken følger vi Oscar Yeager, en veteran fra Vietnamkrigen som arbeider som ingeniørkonsulent for det amerikanske flyvåpenet i Washington. Hans navn er en amerikanisert form av det tyske ordet jäger, altså jeger, hvilket er en passende beskrivelse av ham utfra oppdraget han påtar seg.
Yeager fikk under sin tid som jagerflyger i Vietnam et innblikk i viktigheten til rasespørsmålet og de store forskjellene som finnes mellom hvite, svarte og vietnameserne han støtte på under krigen. Denne innsikten har gjort ham enormt frustrert, da han ser sitt eget folks forfall gjennom raseblanding og dekadanse, samt hvordan dette stadig oppfordres til og foretrekkes av et korrupt og antihvitt etablissement. Han kan ikke riktig sette fingeren på hvor problemet har sitt opphav, eller akkurat hvordan man skal løse det, men ettersom han selv er mer av en handlingens mann tillater han ikke dette å stå i hans vei, men bestemmer seg ganske enkelt for å handle, og det med styrke.
LES OGSÅ: Historien om William Pierce
I den innledende fasen begynner han å søke opp raseblandede par og ganske enkelt henretter dem. Motivet til dette er ikke klart, foruten det faktum at han ser raseblandingen som en stor trussel mot den hvite rasens overlevelse og fremtid. Men Yeager er som sagt handlingens mann, og for ham er det viktigst at man gjør noe, selv om han selv noen ganger lurer på hva hans handlinger skal få for konsekvenser i lengden. Han klarer dog å skape en reaksjon i samfunnet, hvilket i tillegg til at spørsmålet får offentlig oppmerksomhet, fører til at andre personer begynner å imitere ham.
Med tiden begynner han dog å gå over til mer ideologisk motiverte mål for sine aksjoner, og han treffer mennesker og organisasjoner som hjelper ham å få et større overblikk over problemenes natur og opphav, selv om han innledningsvis er litt motvillig.
Til slutt begår han en feil under en av sine viktigste aksjoner, og konsekvensene er noe overraskende. Følgen blir at han dras inn i en helt ny verden hvor hans prinsipper og hederlighet settes på spill, hans handlinger kan få avgjørende politiske konsekvenser og hvor han til slutt stilles ovenfor et veldig avgjørende valg.
Mange mener at det merkes på Jegeren at Pierce har utviklet seg som forfatter og at språket er på et høyere nivå enn i Turner-dagbøkene. Dette stemmer til en viss del, men det bør man se som denne bokens fordel og ikke til Turner-dagbøkenes bakdel.
For at en skjønnlitterær bok skal være leselig mener jeg at den bør fange leseren på en slik måte at man hele tiden vil fortsette å lese, for å få greie på hva som skjer videre. Ved å være godt oppbygget og med en gjennomtenkt historie klarer forfatteren dette veldig bra. Dessuten er den full av filosofiske og ideologiske diskusjoner og funderinger, akkurat som i Turner-dagbøkene, hvilket selvklart er et pluss for leseren som er nasjonalt innstilt. Det beste med boken synes jeg dog er Yeagers karakter, som jeg opplever som tydeligere og mer «menneskelig» enn Earl Turner, som til tross for at fortellingen er veldig personlig likevel kjennes vanskeligere for meg å relatere til som leser. Yeagers karakter fremstilles nemlig med flere feil enn Turner, som i sin tur nesten fremstilles som perfekt, selv om også han begår feil. Man kan si at Oscar Yeager er mer sammensatt og kompleks og dermed mer troverdig og tilgjengelig.
LES OGSÅ: Den hvite rasen slår tilbake – en anmeldelse av «Turner-dagbøkene»
Hovedpersonens personlighet er også nøkkelen til hans handlinger i historiens begynnelse, da han mer eller mindre tilfeldig velger ut offer med det eneste kriteriet at de er raseblandede par. Dette kan virke usympatisk med dårlig utvalgte offer, men samtidig viser det til en manns desperasjon over sitt eget folks undergang og at han er, som jeg nevnte ovenfor, en handlingens mann mer enn en tankens mann. Og til tross for at det ikke er moralsk riktig for en privatperson å henretter mennesker, så vekker det hos meg en tanke: Har vi i den nasjonale motstanden tenkt for mye og handlet for lite? Også fortidens nasjonalistiske helter slik som Corneliu Codreanu mente at det er nye mennesker vi behøver, ikke flere politiske programmer, og det resonnementet virker like aktuelt i dag som da. I bokens begynnelse resonerer Yeager selv om dette:
Hvis han hadde vært et mer politisk vesen så kunne Oscar ha tenkt på å forsøke å bli valgt til en offentlig stilling, kanskje til og med danne et nytt politisk parti. Men han hadde ikke mage for slikt. Han hadde en dyp følelsesmessig avsky for hele den demokratiske prosessen, og for hver eneste politiker han noensinne hadde truffet personlig eller lagt merke til å tv-skjermen. Han kunne ikke la være å skjelve av motvilje ved tanken på å bli en lystløgner og gjøre alle de andre vanærende sakene som kreves for å vinne gunsten til en fordervet og uvitende almenhet og et korrumpert medieetablissement, bare for å kunne vinne et valg og dermed muligheten til å reformere systemet innenfra. […] Oscar var ikke bare en mann av få ord, han var en handlingens mann. Hans naturlige disposisjon var å gjøre noe med problemet, ikke prate om det.
Videre er det tydelig i fortellingen at hans handlinger blir både mer målrettet og gjennomtenkte i samme takt som hans ideologiske utvikling vokser. Jeg tror at Pierce med dette ville vise hvor viktig det er at vi i våre rekker har begge aspekter: både den ideologiske kunnskapen og kraften til å agere. Noen personer har begge deler, for eksempel Earl Turner fra Turner-dagbøkene, og andre har mer av bare det ene. Men når vi kommer sammen i en organisasjon og sammen arbeider mot ett og samme mål kan vi forene våre talenter og kunnskaper til noe mye sterkere og mer intelligent. Vi blir som en kropp med både hjerne og muskler, til tross for våre individuelle mangler, og det er akkurat det som våre fiender er redde for, og det er akkurat derfor de stadig gjør alt for å forsøke å splitte motstanden.
For å oppsummere er dette en bok jeg har fått veldig mye ut av. Den har gode skjønnlitterære og ideologiske egenskaper hvilket gjør den både spennende og tankevekkende. Karakterene er interessante og komplekse og handler ikke alltid forutsigbart, hvilket gjør at fortellingen noen ganger tar uventende vendinger. Dessuten får man et innblikk i forfatterens ideologiske tanker, noe som i seg selv gjør boken mer enn verdt å lese. Den har derfor mine varmeste anbefalinger!
