HISTORIE Frihetskamp byr på en lengre historisk artikkel om Luciadagen – en urgammel nordisk høytid med både kristne og hedenske innslag.
I dag den 13. desember feirer vi Lucia eller Lusse, en høytidsfeiring hvis kulturelle uttrykk oppstod i Sverige. Høytiden begynte særlig å markeres i vårt naboland fra 1850-tallet av, og skikken spredte seg etterhvert rundt i Norden, dog i mindre omfang.
Luciatradisjonen slik vi kjenner den i dag er egentlig en blanding av ulike tradisjoner og sagn, med både kristne og hedenske innslag. Da kristendommen gjorde sitt inntog i Norden, blandet elementer av katolsk tro seg med gamle hedenske tradisjoner. Om vi stykker opp de ulike segmentene denne høytiden består av, kan det grovt sett deles inn i tre hovedkomponenter, nemlig den sicilianske kristne martyren Lucia, den nordiske vetten Lussi og den hedenske tradisjonen denne skikkelsen representerer, samt stjerneguttene, som historisk var unggutter tilknyttet katedralskolene, og gikk fra dør til dør og bad om å få fremføre stjernespillet – en dramatisering av «underet rundt Jesu fødsel».
Etter gammel hedensk tradisjon tilknyttet Lussi ble natten mellom den 12. og 13. desember sett på som en farlig natt. Da skulle man holde seg innendørs, og passe seg for trollskap og onde ånder. Folk, fe og eiendom kunne ta skade, og særskilt utsatt var barna. Det er trolig at Lussi ble feiret i direkte sammenheng med den gammelnordiske julen. På grunn av kalenderreformen synes de ulike skikkene å ha skilt lag, slik at Lussi ble feiret den 13. desember, Tomasdagen den 21. desember (som fra gammelt av var dagen man lyste julefred, da alle forberedelser skulle være i havn, og man kunne ringe julen inn), og julekvelden (eller Jesu fødsel) den 24. desember.
Ifølge den gamle julianske kalenderen, som ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.kr. som en reform av den romerske kalenderen, og ankom Norge på 1200-tallet, falt Lussinatten på vintersolverv, og ble av den grunn regnet som årets lengste og mørkeste natt, selv etter at datoene endret seg da den gregorianske kalenderen overtok fra 1700 i Danmark-Norge. I Sverige hendte dette først i 1753.
Fra slutten av 1700-tallet finner man i svenske kilder den første opplysningen om en feiring hvor en kvinne kler seg i hvitt, og har satt lys i håret. Det antas å ha sine røtter i en tysk middelalderstradisjon, hvor man kledde seg ut som Jesusbarnet, og lysene i håret skulle symbolisere gloriaen.
Motsatsen til jul og Luciadagen var midtsommerfeiringen som falt ved sommersolverv. Midtsommerfeiringen har selv i dag tydelige alderdommelige og hedenske drag, hvis kristne variant, Johannes Døperens angivelige fødselsdag, ikke har fått noe nevneverdig gjennomslag her til lands. Dette til forskjell fra julehøytiden, som fremgangsrikt har blitt knyttet til Jesus’ angivelige fødselsdag, og Lussi, som har fått vike for den kristne martyren Lucia.
Luciafeiringen er den moderne feiringen som faller på den 13. desember. På denne dagen feires den katolske helgenen sankta Lucia, og på skoler og i barnehager er det tradisjon at barna går i luciatog og deler ut lussekatter. Luciatoget ledes av den blonde og hvitkledde «Lucia», som har en lysekrone på hodet; bak «Lucia» følger resten av barna, som også er kledd i hvitt, med stearinlys i hendene mens de synger luciasangen.
Sankta Lucia, eller Den hellige Lucia av Siracusa, var en historisk kvinne som levde på Sicilia. Det er flere historier om sankta Lucia, men hovedtrekkene er at hun som kristen fikk øynene stukket ut og led martyrdøden. Én versjon forteller at hun etter å ha opplevd et under og fortalt om dette til dem som ville høre, ble beordret drept av stattholderen på stedet. Hun ble forsøkt brent på bål, men ilden ville ikke røre henne. Etter sin død ble hun helgenerklært, «Sankta (hellige) Lucia», og ble blant annet skytshelgen for de blinde, da hun fikk øynene stukket ut.
Under tusen år har hedenske og kristne skikker i Norden blitt blandet sammen, så til den grad at det kan være vanskelig å skille ut hva som er hva. Om man tenker seg at også de importerte skikkene rundt Lucia i grunnen går tilbake til hedenske forestillinger blir det ikke mindre innviklet. Det er velkjent at den katolske kirken skapte helgenkulter av hedenske guddommer, for på denne måten å underlette overgangen mellom hedendom og kristendom.
Samtidig må de to skikkelsenes uttaler, som lyder nokså likt, også ha bidratt til at Lucia rent språklig overtok for Lussi. Man skulle kunne hevde at Lussi representerer det norrøne og mer folkelige ved høytiden. Om man ser bort fra tillagt skikk og bruk rundt Lussi, fremstår det som høyst trolig at det opphavlig har vært ritualer rundt vintersolvervet, hvor det er årets lengste natt og lysets gjenkomst som utgjør hovedmotivet, og at historien rundt helgenen Lucia har blitt lagt til senere.
Den første lussefeiringen det finnes belegg for i noenlunde moderne vri, går å spore tilbake til 1764, da en prest ved navn C. F. Nyman besøkte en herregård i Horn i Västergötland i Sverige, hvor han bevitnet «et hvitkledt fruentimmer med belte om livet, liksom en vinge på hver skulder, store tente lys i hver sin store lysestake i sølv». Det er allment akseptert at de moderne skikkene rundt Lucia spredte seg fra samfunnets høyere sjikt, og det kan derfor også antas at de kristne innslagene der-i-gjennom ble tydeligere.
De rike hadde dog fått skikken fra bondesamfunnet, som hadde feiret Lussi betydelig lengre, men i annen form.
I den folkelige tradisjonen var de kristne innslagene svakere, og det blir direkte problematisk å knytte helgenen Lucia sammen med Lussi, ettersom de representerer to så vesensforskjellige tradisjoner. Luciafeiringen kaltes på folkemunne for «Lussi Langnatt», med henvisning til at det ble feiret under årets lengste natt. På folkemunne kunne også helt andre netter som ble karakterisert av nattevåk og støy kalles for «lussenetter». Allment ble ikke Lussi forbundet med en kristen helgen, foruten for de kristne selv, som forbandt det med betydelig mørkere krefter. Navn som Lussegubben og Lusse-Per i nordisk tradisjon knyttes til Lucifer, som de kristne mente var djevelen.
Det er derfor nærliggende å knytte «Lusse-gubben» til den norrøne guden Odin, da også lussefeiringens tradisjoner kan knyttes til Odins jakt, eller oskoreia, hvor man forestilte seg hvordan Odin fór fram gjennom natten med følget sitt. I følge et norsk sagn er det den kvinnelige vetten «Lussi» som leder den ville jakten kalt «Lussiferden». Denne ferden, hvor Lussi er ute på det nattlige rittet med sitt følge av hvileløse skrømt, er befestet i folketradisjonene.
Om man våger å se en sammenheng mellom Lusse-gubben og Odin, så er det heller ikke langsøkt å gjøre noe liknende med samtidens Lucia og dennes forgjenger, Lussebruden, og koble sammen denne kvinnelige skikkelsen med Frigg, Odins kone (eller kanskje Frøya?). Men det er langt i fra sikkert da eldre skikker rundt Lussebruden maler opp et bilde av en figur som fremstår ganske vesensforskjellig fra Lucia, men også til viss del fra Frigg. Det finnes eksempelvis opplysninger om hvordan Lussebruden, som ofte inngikk i opptog, var kledd i halmdrakt.
Det ovennevnte forklarer kanskje ikke så mye om denne høytidens egentlige opphav, og dets hovedmotiv, som det er rimelig å kunne anta er et slags ritual rundt årets lengste natt, og lysets tilbakekomst. Det meste forblir spekulasjoner selv om man kan se visse sammenhenger. Vi vet ganske enkelt for lite om lussefeiringens opphav i hedensk og tidlig kristen tid. At Odin og Frigg kan ha spilt roller som Lusse-Per og Lussebruden behøver heller ikke innebære at de var en del av den opphavlige skikken. Odin kan til eksempel ha blitt forbundet med mørke aspekter først under kristen innflytelse, og på denne måten ha fått en rolle i folketradisjonene.
I lussenattens eldre folketradisjon fantes lokale skikker som skilte seg ut, og mye kan knyttes til julefeiringen. Under lussenatten fikk ingen arbeide, ingen hjul fikk snurre, og hvis man brøt mot dette, og ble oppdaget av «Lussi», kunne man komme i store vansker. Dette har blitt forbundet med nettopp jul, og at tiden ble ansett å stå stille da. Det var vanlig at man var våken hele natten, og man spiste mye. Tre morgenmåltider før daggry forteller en tradisjon. Ifølge tradisjonen drakk man en hel del juleøl. Dyrene fikk også mer å spise under lussenatten.
Lussekatter, bakverket som forbindes med høytiden rundt Lucia er av uvisst opphav, men knyttes til julebrødet. Ifølge tradisjonen har det blitt bakt i flere ulike former, hvorav den vanligste er en S-form. En hakekorsvariant er også kjent. Til tross for at lussekattens opphav ikke kan fastslås med sikkerhet, er det ikke langsøkt å tenke seg at lussekatten opprinnelig kunne ha vært en del av et hedensk ritual.
Ifølge en teori skal dette bakverket ha oppstått i Tyskland en gang på 1600-tallet, hvor djevelen, som manifesterte seg som en katteskikkelse, ga uskikkelige barn pryl, mens et barn, som skulle symbolisere Kristus, delte ut boller til alle som var snille. Dette understreker den religiøse oppdelingen mellom Nord- og Sør-Tyskland i protestantisme og katolisisme, ettersom Jesus passet bedre som skikkelse blant protestantene i nord, enn den katolske helgenskikkelsen Sankt Nikolaus gjorde, som for øvrig er forløper til dagens amerikanske kommersielle julekonsept rundt Santa Claus, som har blitt et populært vestlig fenomen.
For å fordrive djevelen, ble bollene farget med safran, som ga en gul farge på bollene, og skulle symbolisere lys. Gurkemeie skulle gjøre samme nytten, og var et billigere alternativ til safran. Denne teorien forsterkes av eldre svenske benevnelser med lokalt preg, som eksempelvis «döfvelskatt», «dyvelskatt» og liknende, som vil si «djevelkatt».
Uavhengig av opphavet er dette en høytid med lange tradisjoner her i Norden. Vi vil ta tilfellet i akt, og ønsker alle våre lesere en gledelig feiring av dagen!
