HISTORIE Den 27. september 1862 ble Louis Botha født. Han var general under boerkrigen og var Unionen Sør–Afrikas første statsminister.
Louis Botha ble født den 27. september 1862 i den britisk-styrte provinsen Natal i Sør-Afrika. Natal hadde vært befolket av hvite boere siden zulufolket hadde blitt beseiret i slaget ved Blood River og boerne dannet sin egen stat, Natalrepublikken, som i 1843 ble annektert av det britiske imperiet. Mange av boerne som bodde i Natal flyttet lenger inn i landet og dannet nye hvite fristater. Familien Botha reiste også fra Natal da de i 1869 flyttet til den selvstendige boerrepublikken Oranjefristaten som eksisterte fra 1854–1902.
Louis Botha, som var sønn av en jordbruker, hadde ikke fått mye utdannelse i sin ungdom, men han var meget begavet. Han fikk sin første erfaring med krig da han skapte en militærenhet, kalt Dinizulus Volonteers, bestående av hvite jordbrukere. Botha og hans menn hjalp zulukongen Dinizulu å beseire sin rival mot at boerne fikk et område i nordre Natal som eget land. Der etablerte de tidligere soldatene i 1884 en ny stat, Den nye republikk, med byen Vryheid (Frihet) som hovedstad.
Den nye republikk eksisterte dog bare i fire år før den ble absorbert inn i Den sydafrikanske republikk (også kjent som Transvaal som var en fri boerstat og ikke må forveksles med dagens Sør-Afrika). I 1897 ble Botha valgt inn i Den sydafrikanske republikks parlament (volksraad) som representant for byen Vryheid.
Den 11. oktober 1899 startet den andre boerkrigen der boerne kjempet for sin frihet mot det britiske imperiet som ønsket kontroll over gull- og diamantforekomstene i boerrepublikkene. Botha gikk med i Vryheid commando og kjempet først som offiser, men tok over befalet over Vryheidstyrken da befalhaveren Lucas Meyer ble syk. Botha viste raskt sin militære dyktighet og lederegenskaper i kamp mot britene og ble samme år utnevnt til general.
Den 23. november 1899 ledet Botha en styrke som overfalt og fikk et britisk tog til å spore av. På toget satt den unge Winston Churchill som ble tatt til fange. I midten av desember ledet Botha forsvaret langs elven Tugela i Natal da britene angrep med 21 000 mann. Botha og hans 4 500 menn beseiret britene i slaget ved Colenso og tvang dem til retrett.
Botha forsvarte hardnakket boernes stillinger ved Tugela-elven i en rekke slag frem til februar 1900 da britenes overmakt ble for stor. Sakte men sikkert avanserte britiske styrker under harde kamper inn i boerrepublikkene. Botha ledet forsvaret av både Johannesburg og Pretoria, som falt den 5. juni. Presidenten for Den sydafrikanske republikk, Paul Krüger, flyktet deretter landet. Den 1. september deklarerte de seierssikre britene at de hadde annektert Transvaal og gjort den til en koloni.
Det britiske imperiet var for sterkt og boerne kunne ikke lenger føre konvensjonell krig. Men Botha gav ikke opp; han byttet strategi og gikk over til geriljakrig. Istedet for store slag utkjempet nå Botha, sammen med generalene Koos de la Rey og Christian de Wet, krigen med tokt over et vidstrakt territorium. Til tross for mange suksessfulle tokt og seire over britene strammet snøret seg rundt boerkrigerne. Kvinner og barn ble sperret inn i konsentrasjonsleire og gårdene og jordene ble brent, buskapen ble drept.
Den 31. mai 1902 ble Botha, i egenskap av øverstbefalhavende for Den sydafrikanske republikks væpnede styrker, tvunget til å underskrive en fredsavtale med britene. Gjennom fredsavtalen opphørte Den sydafrikanske republikk og Oranjefristaten å eksistere og ble en del av det britiske imperiet. Boerne ble tvunget til å overgi sine våpen og sverge lojalitet til den britiske tronen.
Etter krigen inntok Botha en fremtredende politisk rolle som leder for boerne; nå i samarbeid med den tidligere fienden. I 1910 ble han valgt til statsminister for den nyopprettede Unionen Sør–Afrika.
Da første verdenskrig brøt ut la det britiske imperiet sterkt press på boerlederne om å hjelpe til i krigen mot Tyskland. Dette var boerne meget negative til med tanke på deres delvis tyske opphav og støtten de hadde fått fra Tyskland under boerkrigen. Til tross for dette følte statsminister Botha seg tvunget til å i 1914, på britisk forespørsel, sende tropper til Tysk Sydvest-Afrika.
Denne britiskvennlige politikken fra Bothas side førte dog til opprør i Sør-Afrika, hvor boerne som sympatiserte med Tyskland igjen tok til våpen; denne gangen mot Botha og hans regjering.
Rebellene mente, i motsetning til Botha, at boerne burde gripe muligheten og krige for selvstendighet mens det britiske imperiet var opptatt i kampen mot Tyskland.
Like etter at opprøret brøt ut ble general Koos de la Rey, som var mistenkt for å støtte opprørerne, skutt ihjel av politimenn ved en veisperring (han skal ha nektet å stoppe og ble skutt av en feiltakelse da politiet oppgir å ha trodd at bilen førtes av etterlyste kriminelle).
Opprøret startet da general Manie Maritz, som var befalhaver for de sørafrikanske styrkene ved grensen til Tysk Sydvest-Afrika, byttet side og mante alle hvite i de tidligere Den sydafrikanske republikk, Oranjefristaten og Natal om å ta til våpen mot regjeringen og britene. Men Botha klarte å slå ned opprøret og de siste rebellene kapitulerte i februar 1915.
Den 27. august 1919 døde Louis Botha av et hjerteinfarkt.
