KRONIKK Ethvert foretak, organisasjon, folk, rase, -mennesket- har valget mellom kun disse to alternativ: Utvikling eller avvikling. Vil vi utvikle oss selv, eller avvikle oss? Valget er det samme som mellom å leve og å dø.
Det stadig svakere regimet som på alle mulige måter forsøker å finne veier å bakvaske og svekke vårt folk strever etter å forklare at alle biologiske forskjeller mellom mennesker er sosiologiske. Statsapparatet, som i sin grunnform kun skal verne om folkets frihet og liv, anvendes til å forsøke å utradere forskjellene gjennom lover og påbud. «Likestilling» er krigsropet.
Men om alle skal være likestilte må alle være like verdiløse. For det går ikke å opphøye den mest verdiløse til den mest verdifulle sitt nivå. Nei, om likestilling skal råde må de mest verdifulle senkes ned til de aller mest verdiløse sitt nivå. Og det er dette vi ser rundt oss hver eneste dag, i et samfunn som til og med de som styrer erklærer mislykket og dårligere enn det de tok over ansvaret for. Kamerater, likestilling er døden!
For hva skulle hende om vi valgte ut en folkegruppe vi ikke likte, tvang på de likestilling, så at det dårligste individet i gruppen ble omgjort til normen for kollektivet, og ingen av de dugelige ble tillatt å ha sitt forsprang i behold? Hva skulle hende etter noen generasjoner, når vi for hver generasjon senket deres folk ned til det aller laveste individets nivå? Vi skulle snart ha effektivt utryddet den folkegruppen!
Vi må bevisstgjøre oss likestillingsspørsmålet. Likestillingsarbeide innebærer alltid at utviklingen hemmes og sakkes ned, og i sin reneste form skaper det en negativ spiral som ødelegger alt liv. Menneskeheten kan umulig utvikles om ikke visse individer og grupper tillates å gå foran, og andre individer og grupper følgelig forlates bak. Dette fordi at alle mennesker kan ikke ta hvert eneste steg i utviklingen felles og samtidig, det er en umulighet; det er en naturlig rettferdighet at de som går føre og baner vei – belønnes rikelig.
Selv om det er ønskelig at den sterkere gir til kollektivet, er det ikke den sterkes rolle å la seg fange i et dødsgrep mellom de svakes grenseløse krav og innbilte rettigheter, og en undertrykkende stats demonisering og samfunnsdestruktive diskriminering. I disse harde tider må vi fortsette å holde vårt blikk fast mot målet, overbeviste om at deres forsøk på å kue oss bare er sosiale konstruksjoner som ødelegges så snart hjernevasken ikke kontinuerlig opprettholdes.
Hver blomst vil blomstre, den vet ikke om noe annet. Hvordan kan vi velge noe annet? Vi er skapt, og med et mål. Ulven dreper for sport, og reven er skapt for å plyndre fugleredet. Ingen skyldfølelse faller heller på oss, når vi setter igang vårt livsverk.
Alle ting må utvikles eller avvikles
Naturens måte er divergens, og livets vei er ulikhet, og både divergens og ulikhet innebærer mangfold. «Mangfold» – et meget politisk korrekt ord, foruten om når det gjelder menneskeraser, mangfold av ulike sorter politiske og økonomiske samfunnsmodeller, mangfold av samfunnskritikk, eller – uff og huff – historieforskning. Når vi snakker om mangfold, får det aldri være utifra politisk opportunisme, men det må alltid være forankret i naturlovene: Naturen tvinger oss til mangfold, fordi at mangfold betyr utvikling, og utvikling betyr overlevelse og overlevelse er naturens vei! Naturen ønsker av hele sitt hjerte at vi segregerer oss i ulike folk, ulike raser og – og senere når Naturen har bestemt det, blir disse raser skilt fra hverandre ved at de blir nye arter. Det er dette som kalles Evolusjon.
Ethvert foretak, organisasjon, folk, rase, -mennesket- har valget mellom kun disse to alternativ: Utvikling eller avvikling. Vil vi utvikle oss selv, eller avvikle oss? Valget er det samme som mellom å leve og å dø.
Det eksisterer ingen andre valgmuligheter. Konservatisme er en parodi for idioter! Å velge å avvikle er destruktivt, men å ønske å konservere noe er bare idiotisk, ettersom det ifølge matematikkens lover alltid er dømt til å mislykkes og dermed i fravær av radikale utviklere leder til – avvikling
Den radikale kampmetoden vs. den reaksjonære
Den radikale kampmetoden beseirer før eller siden alltid den konservative, ettersom den radikale alltid har tilpasset seg seg taktisk til å overvinne den konservative. Man kan si at om det konservative alltid velger å være posen, så velger den radikale alltid å være saksen, og derfor er radikalisme den vinnende metoden. Det sier seg derfor selv, at vår posisjon må være den radikale, og at konservatisme må sees på som livsfarlig og idiotisk.
Etter enhver drakamp mellom det radikale og det konservative har som regel det radikale vunnet halvparten av hva de strevet for, og de konservative har tapt halvparten av hva de forsøkte å bevare, og begge siders ledere forklarer sine følgere at de har seiret.
Retrospektivt ser vi tydelig at det er slik våre konservative såkalte allierte har ført denne striden i nå over et halvt århundre; det er gjennom at vår sak føres av konservative som vi konstant har tapt.
For hver gang har våre konservative forgjengeres radikale motstandere vunnet terreng, har de radikale kommet med et nytt langtgående krav i samme retning. De konservative har latt dette skje uten at noensinne våge å fastslå hva fiendenes endelige mål er.
Ikke sjelden har de konservative valgt å kjøpe seg fri fra strider de hadde kunnet vunnet, gjennom å bare møte motstanderen en gang til… Men hvert et kompromiss har bare gitt fienden mer blod på tann, og tatt ifra de konservative mer og mer av deres legitimitet. Til slutt har vi nå nådd et stadie hvor samfunnsutviklingen har sklidd ivei fra folket, og de konservative selv har gjort seg umulige som politiske forebilder ettersom de har solgt ut alt det de har tapt.
Uttrykt mer skjematisk kan man beskrive den radikale kampmetoden som en «radikal dialektikk», med springbrett fra Hegels resonnement om dialektikkens tre faser og den folkelige forståelsen av flytskjemaets tese-antitese-syntese: Den radikale dialektiske metoden begynner med at de konservative har Tesen, hvorpå de radikale designer Anti-tesen for å overvinne den. Resultatet blir ofte Syntesen, et slags kompromiss som utifra de radikales forståelse kun er en temporær våpenhvile for å bygge opp nye styrker.
Mange konservative og reaksjonære flokkes rundt dette kompromiss, eller ihvertfall respekterer de fredsavtalen, ettersom de foretrekker det stillestående fremfor vordende. De bidrar således i praksis til skapelsen av en ny Tese, hvorpå de radikale snarlig designer en ny Anti-tese for å overvinne denne. De radikales nye krav er like eller mer inngående enn de forrige, og det resulterer i en ny Syntese som blir ytterligere et steg mot deres mål.
Resultatet er altså ikke den høyere sannhet som Hegel forså seg, men snarere en gradvis radikalisering der de konservative snart helt har tapt fotfestet og halvhjertet forsvarer seg. De konservative er nå omringet av sine fiender.
Alle ting må leve og dø
Fra tidenes begynnelse har vi intuitivt forstått at mennesket balanserer på et rep mellom det dyriske og det gudommelige. Under oss er avgrunnen. Skrekkslagne over vår posisjon foretrekker vi å holde blikket vårt festet på repet og kjemper oss enten fremover eller bakover. Det er tydelig at hver og en av oss kjemper enten tilbake til dyrestadiet eller videre mot det overmenneskelige stadiet.
Men om du skulle se en av dagens mennesker bevege seg i riktig retning, mot det holdet som mennesket tidligere i alle tider siden sin skapelse, i strid mot konger, lover, påbud og guder har forsøkt å streve imot, da skal du også se hvor mange av de reaksjonære som ofrer seg selv, kaster seg rundt hans ben og forsøker å dra han ned i rennesteinen. Sant skal være sagt så finnes det mange reaksjonære som heller vil skjære av menneskehetens rep med sine kniver enn å se de radikale ta seg over til den andre siden…
Å være radikal er alltid det samme som å velge utvikling, i stedet for konservering og regresjon, og i vårt tilfelle som biologiske vesener innebærer det å streve etter det høyeste og derfor alltid sikte høyt. Ytterst er det å utifra våre egne individuelle forutsetninger å gjøre vårt beste for å gjenfødes i form av en forbedret versjon av oss selv – våre barn!
Når vi snakker om at noe må dø, er det alltid for at noe annet skal kunne leve. Vi radikale lever og vi dør som del av en plan; Vi lever for å utvikles og vi dør for å gjenfødes og gjøre plass for de forbedrede versjonene av oss selv. På denne måten er døden en nødvendig forutsetning for liv, og en drøm om «evig liv» totalt forkastelig! For uten Døden som Venn, hadde vi fortsatt vært på bakteriestadiet. Derfor er det sant som det er sagt – at vi dør, men lever videre i vårt folk.
