Liberalt demokrati er totalitær homeostase

KOMMENTAR Intet politisk system har vist seg mer effektivt med hensyn til å utøve totalitær kontroll over mennesker.

Ordet «homeostase» viser til «enhver selvregulerende prosess der biologiske systemer har en tendens til å opprettholde stabilitet samtidig som de tilpasser seg forhold som er optimale for overlevelse«. Med hensyn til menneskekroppen viser dette til dens tendens til å forsøke å opprettholde en konstant likevekt for temperatur, blodtrykk, væskevolum, konsentrasjon av salter og så videre. Lavt glukosenivå utløser sult og frigjøring av glukagon for å øke glukosenivået, mens høyt glukosenivå stimulerer frigjøring av insulin for å fremme glukoseopptak i cellene. Lave oksygennivåer (hypoksi) eller høye karbondioksidnivåer (hyperkapni) stimulerer justeringer i pustefrekvensen via kjemoreseptorer. Ubalanser i elektrolytter signaliserer nyrene eller andre systemer om å justere væske- og ionegjenopptak.

Mitt argument er at et liberalt demokrati fungerer på lignende vis for å beskytte og opprettholde balansen til liberal totalitarisme. Funksjonen til valg er ikke å gi populasjonen en mekanisme for å utøve sin vilje på politikken og staten, men snarere å fange opp brede bevegelser i befolkningen og justere deretter for å opprettholde balansen. I det nåværende venstre/høyre-politiske paradigmet fungerer dette ved å distribuere populistisk økonomisk retorikk til venstresiden og populistisk kulturell retorikk til høyresiden. Har akselerasjonen av kapitalistisk redistribusjon av kapital til eliten gått for langt? På tide med en sosialdemokratisk regjering. Har masseinnvandring gått litt for langt og fort? Her kommer de konservative. Forandringene som gjøres er selvfølgelig kosmetiske i beste fall og vil i beste fall ha en minimal effekt på landets samlede økonomiske og demografiske utvikling. Poenget er at homeostase opprettholdes og gir den totalitære liberale staten den nødvendige fleksibiliteten til alltid å være ett skritt foran bred misnøye som på sikt ellers kunne ha utgjort en trussel mot systemet. Hver stemme utgjør en enhet av informasjon som inkorporeres i systemets matrise, hvilket tillater den totalitære liberale staten å opprettholde likevekt. Jeg kaller det for den totalitære liberale staten ettersom moderne konservatisme og venstreorientering utgjør ulike sider av radikal-liberal opposisjon mot nasjonalisme og selvoppofrelse for det felles gode. Konservatismen er styrt av grådighet og dets tilhengere ønsker å fristille seg fra deres økonomiske plikt til samfunnet, mens venstreorienterte motsetter seg normativ moral og sedelighet, men begge er uttrykk for en underliggende radikal liberalisme som huler ut nasjonen over tid.

Observerbart bevis på folkets innvirkning finnes ikke

I realiteten så tillater ingen seriøs politisk orden befolkningen den styrer over å stemme over ordenens sentrale politiske mål. Dette har blitt bevist utallige ganger, inkludert i statsvitenskapelige studier som «Affluence & Influence: Economic Inequality and Political Power in America» av Martin Gilens. Gilens fant at arbeidende-, og middelklasseamerikanere utøvde nærmest ingen selvstendig innflytelse på amerikansk politikk, og at deres politiske ønsker bare fikk gjennomslag når de samsvarte med preferansene til den økonomiske eliten. Når preferanser skilte seg mellom klasser så reflekterte politiske beslutninger i overveldende grad preferansene til den økonomiske eliten. Selvfølgelig, hvis Gilens hadde brutt ned denne økonomiske eliten ytterligere etter rase og religion så vet vi alle hvilken gruppe som ville dominere over resten, men hovedpoenget er det samme. Gitt narrativet liberalt demokrati fremmer om seg selv så skulle dette vært umulig gitt hvor mye arbeids- og middelklassen overgår den økonomiske eliten i antall, men igjen, stemmen er ikke et middel for å utøve innflytelse, men en informasjonsenhet.

I tillegg kan hvem som helst observere hvordan den totalitære liberale staten rigid motsetter seg gjentatte populistiske press fra befolkningen. På høyresiden har vi den komplette ikke-responsen fra høyrevridde regjeringer over hele den vestlige verdenen på innvandringsspørsmålet, til tross for at velgerne deres har skreket om dette i over ett tiår. I mellomtiden har venstresiden skreket med fullstendig impotens mens deres venstre-kodede president Joe Biden beordret det amerikanske militære-industrielle komplekset til å fylle opp Israels ammunisjonslagre samtidig som det utførte folkemord. Og grunnen er at demografisk utskiftning og sionisme er kjerneagendaer som ikke er oppe til avstemning, og partier og politikere vil handle deretter, selv om det vil koste dem dyrt i det kommende valget. Dette er imidlertid i det store og det hele irrelevant, ettersom partiene selv til syvende og sist ikke har noen iboende verdi for den totalitære liberale staten. Individer trår inn i lukrative stillinger i det private og nye partier kan dannes når de gamle har mistet siste rest av sin kredibilitet, men liberal totalitarisme kjerner videre.

Kontroll gjennom tilsløring og kontrollert trykkavlastning

I dette hensende er det ingen forskjell mellom autoritære østlige stater som Russland, Kina og Iran. Forskjellen er at Xi Jinping og Kinas kommunistparti ikke kan peke på «den andre fyren» på den andre siden av den politiske fløyen når befolkningen murrer, og ironisk nok etter all sannsynlighet er tvunget til å bøye seg i det minste noen større grad etter befolkningens ønsker. Liberalt demokrati er den mest effektive formen for totalitarisme som noensinne har blitt utformet fordi den skjuler de reelle maktsentrene, hvilket innebærer at det ikke er noe klart mål å organisere politisk opposisjon mot. Sovjetunionen, på den andre siden, var dømt til å kollapse fordi den samlet all makt hos en klart definert ettpartistat, hvilket gjorde den et lett mål.

I tillegg fungerer valg som trykkavlastningsventiler der trykket, som har bygget seg opp i befolkingen som et resultat av mangel på respekt for deres ønsker, frigjøres på et hvis som ikke utgjør noen trussel mot den totalitære liberale staten. Illusjonen av innvirkning opprettholdes gjennom den ritualistiske sparkingen av den regjerende koalisjonen. Det sparkede partiet venter så i åtte til tolv år, vel vitende om at innen det er deres tur igjen vil en ny ung og lettlurt generasjon ha kommet på banen, og de resterende kan emosjonelt utpresses via det evinnelige skadereduserende mantraet om at «men den andre fyren er så mye verre». I de senere årene har denne prosessen blitt perfeksjonert av den økende demoniseringen av individuelle politikere og styrker det emosjonelle kicket ved å bli kvitt «den jævla kommunisten» eller «den jævla fascisten», til tross for at individet bare er et tannhjul i den totalitære liberale maskinen og det faktum at deres etterfølger etter all sannsynlighet vil være enda verre.

Siden Trump-æraen begynte ser denne prosessen ut til å ha blitt akselerert til et punkt hvor politikk i økende grad fremstår som en sportsaffære hvor målet i stadig større grad fremstår eksplisitt som bare å få «din fyr» valgt inn og at dine politiske motstandere skal grine. Denne trenden forverres ytterligere av kulturkrigen og «infotainment»-sfæren der politikk behandles som et underholdningsprodukt på lik linje med Netflix og ideen om å vinne frem for eksplisitte, materielle politiske mål kommer stadig mer i bakgrunnen, hvilket også er den del av det liberale demokratiets totalitære homeostase, hvilket eksisterer både på det nasjonale nivået og det sivilisasjonelle nivået med «den vestlige verden», også kjent som det jødiske-amerikanske imperiet siden 1945.

Så, når det er sagt, er mitt budskap her at det ikke finnes noe produktiv måte å engasjere seg i den demokratiske prosessen og stemmegivning på? Nei, ikke nødvendigvis. Selv om det sanne målet med systemet er å opprettholde totalitær homeostase, hvilket jeg har demonstrert ovenfor, så betyr ikke dette at det hypotetisk sett er umulig å bruke systemet for nasjonalistiske formål. Adolf Hitler ble tross alt valgt inn som kansler før han ble Führer. Men dette forutsetter en rekke betingelser.

Kan den «demokratiske» prosessen brukes som et virkemiddel for dissidenter?

For det første krever det at partiet du stemmer på er kontrollert og portvoktet av en lederskare av ideologiske nasjonalistiske fanatikere, hvilket er den eneste typen person som ikke kan korrumperes eller bli bestikket av systemet. Videre må et gitt parti stake ut standpunkter på kjernespørsmål som markerer dem som genuine opposisjonspartier til den totalitære liberale staten, hvilket er: 1) Kompromissløs opposisjon til demografisk utskiftning, 2) Kompromissløs opposisjon til sionismen og 3) Kompromissløs opposisjon mot nyliberal kapitalisme. Dette er ikke opp for debatt og ethvert parti, gruppering eller individ som ikke kan møte denne standarden må antas å være omfavnet av totalitær homeostase og utgjør ingen reell opposisjon til den totalitære liberale staten.

For det andre, la oss så at du bestemmer deg for å gi en taktisk stemme til ditt respektive pro-sionistiske populistkonservative parti. Du innrømmer at det utgjør kontrollert opposisjon, men du har en ide om at du i det minste kan få noe transaksjonelt ut av det i form av noe redusert innvandring, eller i det minste har utvidet meningskorridoren hva gjelder diskursen rundt masseinnvandring. Når det gjelder argumentet for skadereduksjon så har dette blitt motbevist gang etter gang etter at populistiske konservative politikere stemmes inn uten at det fører til noen reell politisk forandring. Det er et cope som stammer fra en mangel forståelse av at dette er et holistisk system som gjør bruk av totalitær homeostase for å opprettholde likevekt, som jeg allerede har forklart.

Når det gjelder argumentet for å utvide meningskorridoren, så kan det hypotetisk sett ha en viss legitimitet. Potensielt så kan det å velge inn det mest innvandringskritiske partiet tilgjengelig åpne rom på høyresiden for å gå i en enda mer radikal retning vedrørende innvandring. Men for at dette skal være tilfellet så må det være en selvstendig kraft til høyre for den kontrollerte opposisjonen for å dra nytte av dette. Du er nødt til å gjøre politisk arbeid hver eneste uke i de fire årene mellom valgene for å skape nettopp denne kraften. Hvis du ikke gjør det og bare sitter passivt på sofaen din, så har du ikke bare ikke utrettet noe, du har aktivt styrket systemet via totalitær homeostase ved å gi systemet informasjon om hvor misnøyen er størst.

Den samme kritikken kan rettes mot den løse «ytre-høyre» influenserbevegelsen som har vokst seg fram de siste årene, bestående av individer som Keith Woods. Denne mediefokuserte tilnærmingen basert på å taktisk plassere seg i gråsonen for akseptabel dialog, vanligvis gjennom å unngå eller vanne ut dialogen rundt jødisk makt, hevder å jobbe for nasjonalistiske mål ved å øke allmenhetens bevissthet rundt pro-hvithet og jødisk makt. Igjen, jeg kan se argumentet her, men min innvending er at økt bevissthet ikke hjelper spesielt med mindre det finnes en faktisk organisert gruppering som kan gjøre bruk av denne bevisstheten. Et klassisk eksempel er opptøyene mot masseinnvandring i Storbritannia i fjor. Denne eksplosjonen av sinne blant hvite var uten tvil i stor grad et resultat av flere tiår med nettopp denne typen bevissthetsarbeid, blant annet rundt Rotherham, men ettersom opptøyene var lederløse og uorganiserte så oppnådde de ikke noe som helst politisk. Bare fordi en økende andel av hvite er bevisste rundt det faktum at de er under angrep så betyr ikke det at ting magisk vil bli bedre. Det kreves en hard, materiell, koordinert, organisert, og viktigst at alt, sentralisert nasjonalistisk respons for å oppnå politisk forandring, slik den gjorde i Tyskland i 1933. Totalitær homeostase ble utviklet for å sikre at dette aldri kunne skje igjen.

Men ettersom jeg står i fare for å male et altfor dystert bilde av vår situasjon, så la meg påpeke noe. Det kommer kostnader med å aldri gi befolkningen det de ønsker og å ødelegge denne sanne kilden bak vestlig makt, nemlig hvite. Denne kostnaden er patriotismens død, hvilket har svekket det jødiske-amerikanske imperiet i møte med aksen av de østlige autoritære statene, som eksemplifisert av at Russland etter all sannsynlighet vil vinne en moderat seier over USA i stedfortrederkrigen over Ukraina. Målet bak Donald Trumps spektakulære comeback er å gjenvinne noe av denne patriotismen, og denne bølgen er også en del av totalitær homeostase etter at elitene innså at flere tiår med «woke» hadde gått for langt. Hvis våre fragmenterte nasjonalistiske grupperinger kan samles om å stikke kjepper i hjulet for dette forsøket på rebalansering og sørge for at den totalitære liberale staten endelig faller ut av likevekt, så kan fremtiden være vår. Men hvis høvdingmentalitet vinner ut, hvis vi lurer oss selv til å tenke at noen reell politisk forandring vil komme ut av at Elon Musk ved et uhell gjør en romersk hilsen, så vil totalitær homeostase vinne ut, og hvitt folkemord vil dundre framover det øyeblikket systemet har gjenvunnet fotfestet sitt.