LHBTQP Et opprop i Ukraina om å legalisere ekteskap mellom personer av samme kjønn, homoekteskap, har nå oppnådd nok underskrifter til å fremlegges for presidenten til godkjenning. Dette skjer samtidig med at tidligere konservative, tradisjonelle østeuropeiske nasjoner for øvrig har opplevd rekordstore Pride-parader, og for første gang uten noe organisert motstand.
Som mange østeuropeiske nasjoner har Ukraina satt begrensninger på homofiles rettigheter i lovverket, og ekteskap mellom personer av samme kjønn har vært forbudt, inntil nå. En underskriftskampanje har imidlertid sørget for at presidenten må ta stilling til om lovverket skal liberaliseres. Og med aspirasjoner om integrering i den liberal-demokratiske folden som heter Vesten, har presidenten neppe noe valg uansett hva han personlig skulle mene. De militære styrkene har også inkludert og åpnet for individer fra det homofile miljøet, blant annet med en egen «enhjørnings-avdeling». Så signaler om en ny kurs er allerede der. Dette skjer samtidig som den internasjonale profilen som pride-paraden etter hvert har fått sørget for at flere steder hvor motstanden mot denne historisk har vært stor, i år kunne gjennomføres med rekordstort antall deltakere, og nesten uten motstand. I Ukraina derimot måtte det offisielle Pride avlyses; myndighetene uttalte at sjansene for at Russland med vilje rett og slett skulle bombe paraden var for stor. I stedet reiste miljøet over grensen til Warsawa, Polen.
Det katolske nabolandet til Ukraina blir ofte sett på som (verdi)konservativt, med tradisjonelt syn på religion, familie, kjønn og samfunnsverdier generelt. Noen av de største nasjonale markeringene i Europa har vært avholdt i den polske hovedstaden, og de spede forsøkene på Pride-parader har vært preget av kraftig, til dels militant, motstand (ofte anført av den katolske kirken og fotball-hooligans). I år derimot samlet hele 80 000 personer seg til rekordstort Pride i Warsawa, med en stor delegasjon også fra Ukraina. Og det var ikke bare antallet deltakere som overrasket, men også fraværet av motstand som det avstedkom. Både kirken, så vel som militante hooligans var påtakelig fraværende, og politiet meldte kun om noen mindre hendelser, med tilrop fra enkeltindivider.
Mest trolig skjer dette nettopp for å markere avstand til Russland, å opponere mot Pride ville bli betraktet som forræderi og man kan bli anklaget for å være overløper til den historiske fienden Russland. Omfavnelse av Pride og dets avskygninger blir også en måte å signalisere motstand mot Russland på. De nasjonale og verdikonservative miljøene ser ei heller ut til å ha problemer med å innta denne holdningen, i en slags variant av interseksjonalisme på høyresiden ser nasjonskonseptet til å trumfe folkefellesskapet og rasen. Integriteten til de ulike nasjonenes territorialgrenser blir det viktigste, samtidig som man viser fingeren til Russland. Homolobbyen og de liberale elitene som styrer disse landene ser dermed nå sitt snitt med den spente internasjonale situasjonen til å flytte frem sine posisjoner i disse landene, og uten motstand blir det vanskelig å reversere dette ved et senere tidspunkt. Det er en «slippery slope», som Vesten er et bevis på; her er nasjonsgrensene fremdeles intakt nominelt, mens folkefellesskapet er borte og angrepet på rasen under full utvikling.
Russland på sin side har sementert sin holdning i disse spørsmålene gjennom at president Putin i en deklarasjon datert 28. juni erklærte 8. juli som Dagen for Familie, Kjærlighet og Troskap, til minne om det kanoniserte paret prins Peter og prinsesse Fevronia. Feiringen av denne dagen er gammel, men den ble nå innført som en nasjonal helligdag og russiske myndigheter er åpne på at det er som en reaksjon og motsvar på den internasjonale Pride-markeringen som blir avholdt internasjonalt uken før.
