HISTORIE Den 15. juni 1906 ble SS-generalen Leon Degrelle født. Til Degrelle skal Hitler ha sagt: «Om jeg hadde en sønn, så skulle jeg ønske han var som deg.» Den 31. mars 1994 døde Degrelle i Spania, men hvordan havnet han der? Her følger historien om Degrelles fantastiske flukt fra et krigsherjet Tyskland til Spania.
Leon Degrelle (1906 – 1994) var født og oppvokst i Belgia. Han var leder for det vallonske Rexistpartiet. Når krigen brøt ut ble han pågrepet da han var politisk upålitelig og ble ført til en fangeleier i Frankrike hvor han ble meget dårlig behandlet. Når tyskerne siden erobret Frankrike ble han befridd. Når Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1941 meldte Degrelle seg som frivillig til den vallonske legionen som skulle kjempe side om side med tyskerne. Han begynte sin militære karriere som en enkel soldat, men steg raskt i gradene under de harde stridene på østfronten.
I 1943 ble den vallonske legionen omgjort til den 5. SS-Sturmbrigade Wallonien. Leon Degrelle ble høyt dekorert under krigen, blant annet ble han tildelt ridderkorset med eikeløv av Hitler personlig. Han hadde overlevd utallige nærkamper, han hadde kjempet helt borte i Kaukasus og gått igjennom et helvete i det omringede Tjerkasy.
I Tyskland rådde kaos i april 1945. De allierte avanserte gjennom Tyskland fra øst og vest. Overraskende nok holdt den tyske arméen sammen helt til de aller siste dagene. Det fantes fortsatt soldater som var villige til å sloss, men det var akutt brist på både ammunisjon og brensel. Tyskland hadde blitt bombet natt og dag. Byene lå i ruiner og infrastrukturen var ødelagt. Alt som rørte seg på veiene ble angrepet av tusenvis av engelske, amerikanske og russiske stridsfly som stadig herjet.
Ved elven Oder i nærheten av Stettin, nåværende Szczecin, utkjempet Degrelles valloner sin siste strid mellom den 20. og 26. april i 1945. Når den røde armé stormet over elven og etablerte et brohode på den vestre siden fikk vallonerne ordre om å gå til motangrep over åpent terreng for å kaste fienden til den østre siden. Men den ujevne striden ble forvandlet til en massakre. Om og om igjen forsøkte man å angripe, men ble slått tilbake hver eneste gang. Til sist dro restene av den vallonske SS-styrken tilbake til Prenzlau, men når byen holdt på å bli omringet av sovjetiske panserstyrker retirerte vallonerne nordover. Til sist fikk man ordre om å trekke seg tilbake til Lübeck for å omorganisere.
For hver dag ble det stadig klarere at Tyskland var nær et sammenbrudd. De utenlandske SS-frivillige ventet seg ingen nåde av sine fiender. Dette gjaldt spesielt en mann som Degrelle. For han ventet bare døden om han overgav seg til fienden.
Ryktet gikk at de tyske troppene i Norge skulle fortsette å kjempe selv om resten av Europa falt for de allierte. I Norge var det fortsatt hundretusener av tyske soldater. I Malente, nord i Tyskland, møtte han SS-lederen Heinrich Himmler og de kom begge overens om at vallonerne skulle omgruppere i Danmark for videre transport til Norge.
Fra Malente reiste Degrelle sørover mot Lübeck for å møte sine vallonske soldater. Degrelle beskrev selv kaoset som rådde på veien mot Lübeck: «Hver kilometer hadde blitt beskutt i orgiastisk vrede av britiske kampfly.»
Kvinner og småjenter lå spredt, som sønderskutte filler, i vente på en hjelp som aldri skulle komme.
«Det var en apokalypse fra Lübeck til Eutin. Hundrevis av kjerrer fylt med flyktninger og hundrevis militære lastebilder stod i brann.»
Om og om igjen dukket de britiske kampflyene ned fra himmelen og spredte ødeleggelse. Før hvert kommende angrep gjemte Degrelle bilen, en Volkswagen, nærme et brennende bilvrak. Det var den beste metoden for å unnvike angrep ettersom pilotene lette etter nye mål og gav blaffen i de som allerede brant. På denne måten kunne han ta seg igjennom infernoet fem hundre meter av gangen.
Tyske soldater kom springende ut fra en sidevei og rapporterte at britiske stridsvogner avanserte stadig nærmere. Lübeck hadde allerede kapitulert og i og med dette hadde han tapt sine vallonske soldater. Han og hans fire gjenværende vallonere i bilen vendte om å dro nordover.
Degrelle nådde havnebyen Kiel. Der bevitnet han ødeleggelsene når byen ble angrepet av hundrevis av jagerbombere samme dag. Britene ville forhindre at tyskerne førte tropper over til Norge for å fortsette kampen der. Byen hadde på denne tiden blitt bombet mange ganger og var nesten 80 prosent ødelagt.
Fra Kiel lykkes han å reise til Flensburg og den danske grensen. Her støtte han på nye problemer, tyske tropper som retirerte fikk ikke passere grensen, men etter mange forsøk fikk han over telefon tak på feltmarskalk Wilhelm Keitel og ble så sluppet over grensen.
Degrelle reiste gjennom Danmark til København. Vallonernes lille Volkswagen hadde SS-skilter og det var lite populært, heller ganske farlig på denne tiden da det svermet av bevæpnede motstandsmenn.
Men han nådde København. Sjefen for SS i Danmark, General Günther Pancke, ordnet soveplasser til Degrelle og hans kamerater i en tom villa. Andre valloner hadde lykkes å ta seg til byen og man hadde kommet overens om at de vallonske SS-soldatene skulle bli fraktet over til Norge påfølgende dag. Degrelle selv, skulle reise med fly til Oslo.
Men allerede samme kveld, fredag den 4. mai, hørte Degrelle på radioen at de tyske troppene i Danmark skulle legge ned sine våpen eksakt klokken 08.00 på morgenen. Nå var gode råd dyre! Tre av Degrelles kamerater reiste med bilen for å forsøke å få kontakt med arméen, men ble drept da bevæpnede dansker overfalt dem.
Ved en tilfeldighet fikk Degrelle høre at SS-generalen Werner Best, som var sivil guvernør i Danmark bodde i nærheten og bega seg dit. Best anså at det var håpløst, men lovet i alle fall at han skulle prøve alt og om det fortsatt var mulig, ordne det slik at en marineoffiser kom og hentet Degrelle innen en time, slik at de kunne komme ombord i en båt. Degrelle ventet hele natten uten at noen dukket opp.
På morgenen var det fullt kaos i byen. De tyske styrkene i Danmark hadde kapitulert. Rundt SS-generalens villa begynte det å patruljere bevæpnede dansker. Plutselig dukket en sivilkledd marineoffiser opp og gav beskjed om at de skulle kle seg i sivile klær. Offiseren lykkes å få de forbi de bevæpnede danskene og kjørte dem mot havnen der det lå tyske krigsfartøy. De passerte utallige veisperringer. Når de etterhvert kom frem til havnen – pågikk det strider. Det utbrøt skuddløsning når bevæpnede dansker forsøkte å storme den tyske marinebasen. Tyskerne skjøt med maskingevær og luftvernskanoner mot danskene for å stoppe dem. I forvirringen, når danskene fløy i vill panikk bort fra marinebasen, lykkes de å kjøre frem med bilen til basens porter og ble sluppet inn.
Degrelle forklarte for de tyske marineoffiserene hvem han var og at han ville over til Norge. Tyskerne gav beskjed om at de allierte hadde beordret at ingen tyske fartøy fikk forlate havnen. Samtidig begynte britiske tropper å ankomme København. Men kommandøren for en minesveiper sa: «Nei, nei, ingen skal kunne si at Tyskland overgav seg.»
Han beordret deretter en minesveiper til å bryte seg ut av havnen og føre Degrelle til Norge. Klokken 18.30 på kvelden, mitt fremfor øynene på britiske soldater, styrte de i full fart ut av havnen, først mot den svenske kysten og så mot Norge. I mørket kunne de unnvike flyangrep, bare de nådde de norske fjordene før soloppgang. Flere ganger i løpet av natten fløy fiendtlige fly over fartøyet – men ingenting hendte.
Klokken 10.00 på formiddagen, søndag den 6. mai, ankom de Oslo havn. Degrelle søkte opp den tyske rikskommissæren over Norge, Josef Terboven, som tok de vel imot og ordnet med soveplass. Degrelle var nå helt utmattet og sovnet med en gang.
Dagen etter, den 7. mai, holdt Degrelle på å miste håpet. Det var åpenbart at også de tyske styrkene i Norge, når som helst, skulle kunne legge ned sine våpen og at situasjonen i Norge begynte å gli over i anarki. Men på kvelden ble han bedt til Terboven. Der ble han møtt av Terboven og SS-general Wilhelm Rediess (begge begikk selvmord den 8. mai). Disse hadde utformet en desperat fluktplan for Degrelle.
Med alvorlig stemme sa Terboven:
Jeg har spurt Sverige om å gi deg asyl, men de vegret. En ubåt kan kanskje ta deg helt til Japan, men kapitulasjonen der er fullstendig. Ubåter kan ikke lengre forlate havnen. På flyplassen finnes det fortsatt et fly som tilhører Albert Speer. Vil du ta sjansen og forsøke å nå Spania i kveld?
Reisen til Spania var på 215 mil. I teorien hadde flyet, en Heinkel 111, en rekkevidde på 210 mil. Om de fløy veldig lavt så kunne de spare på drivstoff og da var det ikke umulig å nå frem.
Klokken 11.00 ble Degrelle hentet av piloten i bil. Når de kjørte gjennom Oslo var tusenvis av mennesker ute på gatene og feiret. Når de ankom flyplassen dro de videre med fly med en gang. Piloten hadde detaljerte kart over Norge, men bortsett fra det hadde han kun et lite kart over Frankrike, fra en lommedagbok.
At et ensomt tysk fly skulle klare seg uten å bli skutt ned på en 200 mil lang reise er nesten usannsynlig. Men rundt om i Europa feiret man nå seieren og de fleste allierte piloter var i ingen tilstand til å fly denne natt. Og det var kun en natt som denne at noe slikt overhode kunne være mulig. Dessuten skulle de først fly mot Skottland, så i retning fra den engelske kysten mot Frankrike, for på denne måten lure fienden til å tro at flyet tilhørte de allierte.
Når de kom inn over Belgia begynte luftforsvarets lyskastere å lyse på dem. De kunne stadig se nye lyskastere tennes fremfor dem. De ble tilkalt over radio: «Hvem er du? Identifiser deg.» Men de svarte aldri. De fløy over Paris, så mot den franske Atlanterhavskysten sørover. Motorene begynte å hakke. Drivstoffet holdt på å ta slutt. De begynte å miste høyde. Andrepiloten delte ut flytevester. Under seg så de to franske patruljebåter rykke ut. Men langt borte kunne de skimte den spanske kysten. Skulle de lykkes å nå frem?
De glidefløy mot den spanske kysten. De skrapte nesten i noen klipper og hustak i byen San Sebastian, men piloten fikk øye på en sandstrand der an forsøkte å nødlande. I 250 kilometer i timen kræsjlandet flyet på buken. Degrelle ble alvorlig skadet, men overlevde. Lokale spanjoler kom vadende og svømte ut og dro de overlevende ut av flyet og førte dem til ventende ambulanser. De lykkes med det umulige.
Det ble snart kjent at Degrelle hadde lykkes ta seg til Spania. I Belgia var han dømt til døden i sitt fravær og man presset Spania hardt for å få han utlevert. Men Spania, som da ble styrt av Franco, vegret. Senere fikk Degrelle spansk statsborgerskap under et annet navn, José León Ramírez Reina. Han skapte et nytt liv som fremgangsrik byggherre. Han bygde en palasslignende villa til seg selv og sin familie utenfor den lille byen Constantina i Andalusien.
Han arbeidet også aktivt for saken, blant annet gjennom den spanske nasjonalsosialistiske organisasjonen CEDADE. Gjennom hele sitt liv forsvarte han Det tredje riket, Hitler og nasjonalsosialismen i både tale og skrift.
Etter krigen, på spørsmål om han angre noe, svarte han: «Kun at vi tapte!»
