MOTSTANDSBEVEGELSEN Et lite antall spesielt utvalgte medlemmer og aktivister samlet seg i helgen for å feire organisasjonen som ble grunnlagt for 25 år siden.
Lørdag den 2. april ble det holdt en lukket fest i nærheten av Sundsvall, Sverige, hvor et femtitalls spesielt inviterte medlemmer samlet seg i høytidelige former. Bakgrunnen for samlingen var intet mindre enn en jubileumsmarkering da det i år er 25 år siden Den nordiske motstandsbevegelsen ble grunnlagt.
På plass var både veteraner og yngre krefter i bevegelsen, representert av nordiske kamerater, og med et særskilt kjært gjensyn av kamerater fra Den nordiske motstandsbevegelsens forbudte finske gren, som mange ikke hadde møtt på lenge.
Rollen som konferansier tilfalt Simon Holmqvist, som trofast håndterte dette med bravur. Festlighetene startet med at Holmqvist entret scenen, ønsket gjester velkommen og formidlet informasjon om hva som sto på timeplanen.
Først ut var en filmvisning holdt av Martin Engelin, som på rekordtid klarte å klippe sammen en film som dokumenterer store hendelser i Motstandsbevegelsens historie, år etter år. I tillegg hadde mange av klippene aldri blitt vist før. Etter hver del som berørte et bestemt år, tok de en pause for å snakke om hendelsene som fant sted i klippene og da dele minner fra dem. Noe som nok slo alle var hvor utrolig mange fantastiske aktiviteter Motstandsbevegelsen har gjennomført kontinuerlig gjennom alle årene med kamp.
Etter dette tok man plass ved bordene for å bli tilbudt en forrett. Til ære for dagen hadde kjøkkengruppen utarbeidet en smakfull og overdådig treretters meny, og allerede etter inntak av den første av disse kunne man allerede da konstatere at de hadde lykkes meget godt med å mette gjestenes mage.
Nå var det på tide at lederen for Den nordiske motstandsbevegelsen, Simon Lindberg, entret scenen. Der holdt han en kraftfull tale om bevegelsens historie, som blant annet tok for seg ulike milepæler man har oppnådd gjennom alle årene med en iherdig kamp for det nordiske folks overlevelse. Dette forsterket erkjennelsen av hvor langt bevegelsen faktisk har kommet, hvor mye den har vokst og utviklet seg i positiv retning.
Mot slutten av talen vendte han publikums tanker mot fremtiden, der han listet opp ulike mulige utviklingsveier, utfordringer og scenarier som bevegelsen kan komme til å måtte stå overfor. Men én ting kunne vi alle være sikre på, og det er at kampen går fremover uansett hva fremtidens mørke kaster over oss, og at motstanden vil vedvare. Dette ble møtt med rungende applaus fra et oppildnet publikum!
Neste punkt på timeplanen var hovedretten som denne kvelden besto av en meget smakfull mørbradbiff og potetsalat. Her begynte den mer avslappede delen av feiringen, hvor man tok seg god tid til å spise maten og snakke med kameratene rundt bordet.
Da alle var mette og fornøyde tok Simon Lindberg plass på scenen igjen. Denne gangen for å, med diplomer, hedre mennesker som har vært lojale medlemmer av bevegelsen i lang tid. En etter en gikk veteranene opp på scenen, til applaus og jubel, for å motta sin æresbevisning. Etter dette ble det servert prinsessekaker pyntet med tyr-runer, som en perfekt avslutning på et fantastisk måltid.
Konferansier hadde på forhånd meddelt et ønske om at alle tilstedeværende gjester gjerne skulle ta plass på scenen i løpet av kvelden og da holde spontane taler om Motstandsbevegelsen og dens historie. Slik var det også, og en etter en gikk forskjellige medlemmer opp på scenen, og kom med alt fra morsomme anekdoter om hendelser og kamerater, til dypere og emosjonelle tanker om bevegelsen og dens historie. Disse talene ble satt stor pris på og vekket mange gode minner blant medlemmene.
Man hadde også trubaduren og det mangeårige medlemmet Henrik Pihlström på plass, og som leverte det som kan beskrives som en hitkavalkade av nasjonalistisk musikk. Mange var de som sang med og fikk opp den allerede høye stemningen i lokalet.
Senere utover natten ble det fiolin og sang for de som enda ikke hadde lagt seg, hovedsakelig dreide det seg om god gammel folkemusikk. Dette skjedde spontant, men trakk raskt et stort publikum, flere av dem var så imponert at de sterkt oppfordret musikerne til å spille inn musikk sammen i fremtiden.
Det sosiale samværet, musikken og de spontane talene fortsatte langt ut på de små timer. Hyggelighetsfaktoren var så høy at folk hadde vanskelig for å stoppe opp og legge seg. Da festlighetene stilnet og det var på tide å reise hjem, var nok alle styrket i sin overbevisning og lengsel etter å kjempe under tyrrunefanene i 25 år til!
