HISTORIE Med ujevne mellomrom lanserer mediene i Vesten saker hvor angivelige høyreekstreme individer og grupper er avslørt med planer om voldelige handlinger og/eller å være i besittelse av store mengder, helst militære, våpen. Et gjennomgående trekk er at de færreste av disse individene blir identifisert og de blir heller ikke gjenkjent i sine egne, relativt gjennomsiktige miljøer. Det kan vise seg å ha en naturlig, om enn foruroligende, årsak.
Stay-Behind nettverket ble opprettet i umiddelbar etterkant av andre verdenskrig, i Norge nærmere bestemt 1947 da det ble dannet en «femmannsgruppe» av sivilister med uttalt mål å forsvare landet ved en eventuell invasjon. Denne ble året etter underlagt E-tjenestens «Seksjon-D» og skiftet navn til «Stay-Behind». Etter hvert ble organisasjonen også delt i tre: de som oppbevarte våpen, skulle utføre sabotasjeaksjoner og drive geriljakrig. En etterretningsgruppe av spioner og agenter som også hadde som oppgave å beskytte kongehus og regjering, og en gruppe som skulle ta i mot allierte soldater. I tillegg ble det opprettet utallige «dumper», våpenlagre, landet rundt, skjult i terrenget og hos privatpersoner. De fleste europeiske nasjonene hadde for øvrig sine respektive Stay-Behind organisasjoner, og alle ble finansiert av CIA og MI6.
I sin første periode, etter at Tyskland hadde falt, ble Sovjetunionen angivelig utpekt som den umiddelbare fienden. Det er imidlertid umulig å ettergå hvilke grupper eller ideologier Stay-Behind etter hvert fokuserte på, frem til 1970-tallet skal det angivelig ha vært venstreradikale miljøer, men siden dette er hemmelige tjenester som ikke en gang statsministeren hadde/har kjennskap til, som har tilknytning til de øverste sjikt av overvåkings- og etterretningstjenesten og opererer nettopp med tåkelegging, så er alt like sannsynlig, eventuelt usannsynlig. Det vi vet er at den ideologiske fundamentet til organisasjonen springer ut av det liberal-demokratiske strømningene fra mellomkrigstiden, med fokus på å opprettholde status quo og, senere, beskytte «jødisk-kristne verdier» ( Stay-behind ble i Norge opprettet og ledet av sionisten, AP-politikeren, forsvarsministeren og Milorgmannen Jens Christian Hauge, mannen som begikk landsforræderi mot Norge ved å lyve om Israels planer for sitt tuntgtvann. Hauge visste at Israel skulle bruke dette til å fremstille atomvåpen, til Storting og regjering hevdet han imidlertid, mot bedre vitende, at dette ikke var tilfelle.) Status quo og «jødisk-kristne verdier» betyr som kjent i dag multikultur, undergraving av tanken om nasjonene, oppløsing av tradisjonell oppfatning av kjønn/kjønnsrollemønster/familiestruktur med alle de samfunnsnedbrytende konsekvenser dette har o.l. Demokrati er det høyeste gode. Alle som opponerer mot dette ville dermed kunne klassifiseres som fiender. Altså ikke venstreradikale miljøer. Men hvilken relevans har dette i dag? Offisielt ble organisasjonen oppløst på midten av 1990-tallet etter en «episode» i 1978 og etterdønningene av dette.
I 1978 fikk politiet et anonymt tips om at finansmannen Hans Otto «Toto» Meyer drev storstilt produksjon av hjemmebrent på sitt landsted i Porsgrunn, og ved funn av betydelige mengder hjemmebrent og produksjonsutstyr blir Meyer arrestert. Dagen etter blir imidlertid villaen til Meyer ransaket. Før ransakingen hadde imidlertid politiet meddelt Meyer at de hadde til intensjon om å undersøke et angivelig hemmelig rom som de hadde fått tips om annet steds fra. Meyer hadde reagert med rystelse og fortalt at rommet var å anse som et militært område og at han og rommet hadde tilknytning til de hemmelige tjenestene. Han ga to telefonnumre som han hevdet var til sine overordnede i etterretningstjenesten. Politifullmektige Benedict de Vibe ringer begge numre, får svar, men personene i andre enden benekter kjennskap til Meyer. Begge bekrefter imidlertid at de tilhører etterretningstjenesten. Politiet kommer seg etter hvert til det hemmelige rommet som er utstyrt med selvskudd og høyspent. Her finner de maskinpistoler, flammekastere, pistoler med lyddempere, maskingevær, mitraljøser, granater, umerket sprengstoff og panservernraketter, «nok til å utstyre 100 mann». Meyer opprettholder påstanden om at han er agent i etterretningstjenesten, mens politiet hevder han er en «høyreekstrem våpensamler». Den samme vinklingen velger mediene å gå for.
– Selv om de Vibe tidlig ble fortalt at det dreide seg om våpen fra Forsvaret, valgte han fra første stund å avvise dette. Han foretrakk å betrakte min far som en kriminell og høyreekstrem våpensamler, sier sønnen Peter Kristoffer Meyer.
Overvåkingstjenestene og Forsvaret fortsetter å benekte koblinger til Meyer, de ønsker på sin side om å overta etterforskningen fordi beslaget tyder på at dette er en «kriminell bande» (underforstått «høyreekstreme»), men etter hvert dukker det opp avslørende brev og bilder. Disse viser tett kontakt mellom Meyer og sentrale individer i etterretningstjenesten, og koblingene lar seg ikke lengre skjule. Forsvaret må innrømme at Meyer var en agent og våpenlageret var en av deres «dumper».
Offisielt er Stay-Behind organisasjonen oppløst, Europaparlamentet fordømte parallell-hæren på begynnelsen av 1990-tallet, og man har ellers ikke kunne direkte knytte enkelthendelser til denne. Det er likevel bakenfor all naivitet å tro at en slik utenom-parlamentarisk enhet frivillig lar seg fjerne uten videre. Sterke krefter innen etterretning, som ikke svarer til de demokratiske valgte organene i staten, og med tvilsom lojalitet til annet enn de liberale verdiene (uttrykt ideologisk ved globalisme), er operasjonell på et eller annet nivå også i dag (hvorfor lot PST Mette-Marit pleie omgang med den pedofile Mossad-agenten Jeffrey Epstein? Kanskje nettopp fordi han var en pedofil Mossad-agent?). Og de har deler av Forsvaret, næringslivet, mediene og opinionsdannere med seg.
Fra NRK:
«Likevel, arvtakeren til Stay Behind finnes fremdeles i dag.
I en pressemelding fra Forsvarsdepartementet fra 1995 står det at nettverkets oppgave «er å rekruttere personell, legge planer og øve på å innhente og formidle etterretninger til norske myndigheter fra et helt eller delvis okkupert Norge».
Hvem som er tilknyttet nettverket er fremdeles strengt hemmelig.»
Det er derfor særs viktig å være årvåken og sterkt kritisk til alle omtaler om «planer», «beslag» i «høyreekstreme miljøer»; dette vil i de fleste tilfeller være en plantet historie. Mest trolig har mediene i samarbeid med etterretningen ferdige pakker som skal publiseres ved slike hendelser, hvor en lokal «sheriff» kommer over noe han ikke skulle. Legger man ved noen arkaiske museumsgjenstander med et Swastika på blant våpnene, så er bildet komplett. «Høyreekstreme» er en velsignet syndebukk, som den eneste gruppen i samfunnet uten tilsvarsrett kan man i praksis tillegge disse hva man vil. De er dessuten den eneste reelle utfordreren av hegemoniet til disse demoniske kreftene. Derfor er merkelapper som «anti-demokratiske» og «samfunnstrussel» så effektive. Derfor forsøker PST å knytte «høyreekstreme» til Russland. Derfor fremhever PST «høyreekstreme» hvert år i sin trusselvurdering.
