KAPITALISME Lederen for Hovedorganisasjonen for britisk næringsliv (CBI), jødiske Tony Danker, mener nå at Storbritannia må åpne grensene for immigranter som skal fylle opp et arbeidsmarked som Danker hevder er i krise. Dette skjer da i en tid med praktisk talt ingen grenser, og historisk høy immigrasjon til de britiske øyer, og det fra land utenfor EU som brorparten av immigrantene har sitt opphav i.
CBI tilsvarer da norske NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon, og skal representere britiske arbeidsgivere, noe som etter hvert er ensbetydende med en nyliberalistisk, arbeiderfiendtlig politikk. Det er ukjent hvor stor oppslutning Tony Danker har for sitt synspunkt internt i CBI, men dette kommer altså i en tid hvor Storbritannia opplever en rekordstor innvandring.
– Folk argumenterer mot immigrasjon, men det er det eneste som har økt vekstpotensialet vårt siden mars, hevder Danker.
Tidsangivelsen er da mest trolig en referanse til den rekordstore immigrasjonen som de britiske øyer nå opplever, og som da Danker ikke bare vil skal fortsette, men faktisk øke i omfang. «Vekstpotensialet» er selvsagt en retorisk vending som kapitalismen benytter for å beskrive sin higen etter uendelig vekst, noe som vi fra vitenskapen vet ikke er mulig, i noen sfære. Bakgrunnen for Dankers uttalelser skal være en pågående stagflasjon i økonomien og liten vekst, en stagflasjon og avtakende vekst som kommer nettopp i kjølvannet av en historisk høy immigrasjon. Stagflasjonen og den avtakende veksten kan da like gjerne være en konsekvens av en økende immigrasjon. Nyliberalismen og kapitalen argumenterer da også for åpne grenser også ved gode økonomiske tider, så argumentet står selvsagt ikke til troende.
Dankers uttalelser inngår dermed i en tradisjon av en argumentasjonsrekke der det hevdes at vesten står og faller på om de kan «tiltrekke» seg immigranter. Den angivelige harde retorikken som argumenterer mot innvandring blant folkevalgte i de vestlige nasjoner er da mest trolig et spill for galleriet og brukt som en ventil for oppdemmet sinne og frustrasjon i befolkningen. Nylig foreslo for eksempel den britiske regjeringen at asylsøkere skal sendes til Rwanda for å få behandlet sine asylsøknader, og nyutnevnte (ikke folkevalgte) statsminister Rishi Sunak har gjentatt kravet. Forslaget gikk ikke uventet rett til rettsapparatet og vil etter alle solemerker stoppe der, noe regjeringen selvsagt var fullt klar over på forhånd, men da har de i hvert fall vist at de «har prøvd». Sunak var for øvrig godt til stede som spesielt invitert gjest ved CBIs årskonferanse hvor Danker kom med sitt krav.
Bilderberger og tidligere immigrasjonssjef for FN, Peter Sutherland, har tidligere uttalt at «USA, eller Australia og New Zealand, er alle nasjoner basert på immigrasjon og derfor er de mer inkluderende overfor de med en annen bakgrunn enn det vi er, vi som fremdeles har en følelese av homogenitet og ulikhet fra andre. Og det er hva EU burde gjøre sitt ytterste for å undergrave.» EU ville tape i denne globale kampen om immigranter, spesielt hvis den ønskede trenden med at immigrantene i stor grad selv bestemmer hvilket land de skal ende opp i fortsetter, hevder Sutherland. Nå vet selvsagt Sutherland kanskje bedre enn noen at USA, Australia og New Zealand var basert på utelukkende hvit innvandring, en nærmest 100% homogen landnåm, men det er ikke poenget for denne. For bak er det åpenbart at det er en bevisst og villet politikk som ikke bare går på å liberalisere immigrasjonspolitikken i de vestlige nasjoner, men også parallelt et angrep på befolkningen som skapte og har opprettholdt disse nasjonene frem til og med nå. Spørsmålet man bør stille seg er hvorfor dette siste aspektet er ansett som imperativt hvis bekymringen er utelukkende av økonomisk art?
