HISTORIE Den 15. august 1936 åpnet SS-organisasjonen Lebensborn det første hjemmet for gravide mødre i den sør-tyske byen Steinhöring.
Bare ordet «Lebensborn» gir ofte merkelige assosiasjoner i dag. Disse kan spores tilbake til svartmalingen som ble rettet mot SS og Lebensborn etter krigen, og selv i dag tror folk fortsatt på alvor at Lebensborn var et prosjekt for å «avle frem overmennesker», og i populærkulturen har fantasifortellingene om Lebensborn ofte perverse innslag, som kanskje sier mer om forfatterne selv og vår nåværende kultur enn om virkelighetens Lebensborn.
I virkeligheten var Lebensborn en del av en velferdsorganisasjon som SS opprettet i 1935 som Lebensborn e.V. (en ideell forening). Organisasjonen var hovedsakelig ikke mer anderledes enn en velferdsorganisasjon i dag, bortsett fra den ideologiske motivasjonen og hvem den hjalp. Lebensborn fokuserte i begynnelsen på å hjelpe utsatte gravide kvinner i Tyskland. Dette gjaldt spesielt enslige gravide kvinner.
I datidens Europa, ikke bare i Tyskland, ble kvinner sosialt stigmatisert hvis de fødte utenfor ekteskapet. På den tiden var abort forbudt i de fleste europeiske land og mange kvinner gjorde derfor ulovlige aborter med de farene dette medførte for kvinnen.
SS delte ikke riktig det daværende samfunnets syn på enslige kvinner og deres barn. Hvor det øvrige samfunnet så en bastard, født utenfor ekteskapet og i synd, mente SS at et slikt barn kunne være rasemessig verdifullt og ikke burde aborteres eller vokse opp i forakt fra omgivelsene. Dette var også en av hovedgrunnene til at Lebensborn ble opprettet. For dette formålet ble det etablert fødehjem hvor disse kvinnene kunne bo under graviditeten og føde sine barn.
Det som ofte skjedde var at enslige gravide kvinner ble henvist til Lebensborn av sin lege. Lebensborn gjorde så en bakgrunnsjekk av kvinnen for å avgjøre om hun oppfylte kriteriene. Kvinner av ikke-arisk opphav fikk ikke komme til fødehjemmene.
Mange av kvinnene som kom til Lebensborn gjorde det tidlig i graviditeten. De unngikk derfor at graviditeten ble oppdaget av omgivelsene hvor de bodde. Lebensborn tilbød disse kvinnene å adoptere. Kvinnene kunne, hvis de ville, forlate barnet hos Lebensborn for adopsjon eller velge å beholde barnet. Hvis moren valgte å adoptere bort barnet kunne hun returnere hjem uten at hennes naboer og slektninger fikk greie på at hun hadde født et barn utenom ekteskapet. Lebensborn pleide også å først kontakte faren og forsøkte å overtale foreldrene til å stifte familie hvis det var mulig.
Heim «Hochland», som ble åpnet den 15. august 1936, var det første fødehjemmet. Deretter ble ytterligere ni hjem åpnet i Tyskland og tolv i okkuperte områder, hvorav 8 var i Norge.
Iløpet av krigen økte antallet enslige kvinner som ble med barn dramatisk. Dels på grunn av at fedrene var soldater som møtte kvinner på permisjon og dels for at mange fedre falt i krigen. Mange barn ble på slutten av krigen også foreldreløse, hvilket økte behovet for organisasjoner som Lebensborn.
I de okkuperte områdene innledet tyske soldater ofte forhold med lokale kvinner. På grunn av krigens natur var mange av disse forholdene utenfor ekteskapet og midlertidige. Soldaten kunne bli omplassert eller var gift hjemme i Tyskland. Lebensborn var beredt til å gi de enslige mødrene og deres barn all støtte de behøvde.
Lebensborn bedrev rettet velferd hvor de konsentrerte seg om å hjelpe gravide med rasemessig verdifulle barn. Dette er også forklaringen på hvorfor 8 av 12 Lebensborn-hjem utenfor Tyskland ble åpnet i akkurat Norge under krigen.
Lebensborn-klinikkene holdt en meget høy standard på pleien og ble med tiden et veldig populært sted å føde barn på. Selv vanlige mødre søkte seg derfor til hjemmene for å føde. Lebensborn prioriterte rasemessig verdifulle og militært fremstående familier.
