KOMMENTAR Martin Saxlind presenterer løsningen på spørsmålet om transseksuelle menn innenfor dameidretten, et spørsmål som er blitt aktuelt under OL i Tokyo, hvor flere menn fikk delta i damenes konkurranser.
Stolte svenske vikinger og norske hekkløpere hentet hjem fine gullmedaljer under Olympiske Leker 2020, som ble avsluttet i forgårs etter å ha blitt utsatt ett år.
Det store samtaleemnet i forkant av OL var dog at flere transseksuelle atleter for første gang lyktes med å kvalifisere seg for å få konkurrere i sitt opplevde kjønn i stedet for sitt medfødte biologiske kjønn.
Men det var ingen kvinner som identifiserte seg som menn som kvalifiserte seg, men – kanskje ikke helt uventet – bare en håndfull menn som identifiserer seg som kvinner som ble tillatt å konkurrere mot ordentlige kvinner.
Det mest bemerkede tilfellet var Laurel Hubbard, som representerte New Zeeland i damenes vektløft. Lauren Southern kommenterte Hubbards OL-medvirkning i en film tidligere denne uken. En interessant detalj hun bemerket var at Hubbard er 43 år gammel og altså for lenge siden har passert sine beste år, i hvert fall sett ut ifra en streng fysisk og idrettsmessig synsvinkel.
Jeg sjekket ut alderen på Hubbards motstandere i OL, og gjennomsnittsalderen på disse var 24 år. Den eldste kvinnen som konkurrerte i vektklassen 87+ kg var 33 år, altså ti år yngre enn Hubbard, som også konkurrerer i den tyngste vektklassen. Den kinesiske 150 kg-kjempen Li Wenwen, som beseiret Hubbard og slo tre olympiske rekorder, er bare 21 år gammel.
Selv om New Zeeland sikkert av politisk korrekte årsaker ville sende Hubbard til OL, har han likevel prestasjonsmessig kvalifisert seg for å få delta i konkurransen, i hvert fall om man som Den Internasjonale Olympiske Komité mener at hans prestasjoner skal sammenliknes med hva kvinnelige vektløftere presterer. Jeg har ikke sjekket ut eksakt hvordan Hubbard kvalifiserte seg, men ifølge Wikipedia løftet han i hvert fall 131 kg i løft i 2019. Det er «bare» 9 kg mindre enn Wenwens redkord i årets OL – og da veier Wenwen dessuten litt mer enn hva Hubbard veier, og har på den måten en annen fordel utover alderen. Om Hubbard hadde løftet 131 kg i OL hadde han vært overlegen to i det løftet, og om han hadde lykkes med noen av sine forsøk på 125 kg, hadde han i hvert fall ligget på delt tredjeplass før støt, som var den andre grenen i vektløftskonkurransen. Hubbard ligger altså på kvinnelig verdenstoppnivå på tross av at han i gjennomsnitt er nesten 20 år eldre enn sine motstandere.
Den uvanlig høye alderen i kombinasjon med Hubbards idrettsprestasjoner viser at han som transseksuell stikker seg ut på en rar måte innen dameidretten. Som mann hadde han derimot bare vært en middelmådighet i dag.
https://youtu.be/r1A__yrdcjA
Nå ble det dog en flopp for Hubbard i OL, da denne ikke lyktes med et eneste av sine tre forsøk i løft. Hvorvidt dette skal betraktes som heldig eller uheldig går an å diskutere. Det positive er så klart at en kvinne fikk vinne damenes vektløft. Man kan jo synes at feminister burde holde med i dette. Er det ikke en form for «patriarkal undertrykkelse» når menn til og med går inn og forsøker å stjele premier og prestisje fra kvinner i formentlig dameeksklusive konkurranser? Var MMA-transvestitten Fallon Fox virkelig en kvinne, og ikke bare en misogyn mann som hadde funnet en lovlig måte å få mishandle kvinner på?
Det negative med at Hubbard underpresterte i OL er at det gir kulturmarxistene litt vann på kvernen. Disse har lenge påstått at det er en ugrunnet bekymring at transseksuelle menn skal begynne å dominere dameidretten om de slippes inn dit, og Hubbards OL-fiasko kan, i hvert fall om man ikke forstår konteksten med hans alder og beviste fysiske kapasitet utenfor OL, betraktes som et bevis for at kjønnsfornekterne har rett. Årets OL var dog bare en testrunde og mykstart. Med flere forsøk kommer de transseksuelle mennene til å vinne en stadig større andel av damekonkurransene.
Personlig tror jeg at enkelte transseksuelle menn kommer til å kunne dominere visse grener og raskt slå mange kvinnelige verdensrekorder om dette tillates å fortsette. Særlig prestisjefylte grener hvor det går an å tjene store penger på å vinne mistenker jeg at de transseksuelle, av rent rasjonelle og kyniske grunner, kommer til å rette seg inn på. Men om visse dameidretter totalt ødelegges og blir til uinteressante B-divisjoner for mannlige transvestitter kommer nok allmennhetens interesse for disse grenene til å dø ut. Dessverre veier nok ikke allmennhetens meninger altfor tungt, og homolobbyen innenfor idrettsverdenen kommer sikkert til å finne ulike måter å omgå den og forsøke å stilne sine kritikere.
Faktum er dog at transvestitter i dameidretten er en usportslig urett og et urimelig fremme av en liten minoritets særinteresser på majoritetens bekostning.
Gi transvestittene egne konkurranser
Den eneste rimelige løsningen jeg kan komme på er at de transseksuelle atletene burde flyttes fra OL til Paralympics – motstykket til OL for handikappede, som arrangeres separat, men i tilknytning til de Olympiske Leker. I stedet for å få konkurrere med vanlige menn og kvinner kan transseksuelle atleter da få konkurrere mot hverandre, og de som vil se disse konkurrere kan se på deres konkurranser, mens de som bare vil se menneskehetens beste mannlige og kvinnelige atleter kan se på OL som vanlig.
Selv om transseksuelle (ifølge det nåværende systemets definisjoner) ikke riktig er å klassifisere som handikappede per se, så er de i det minste personer som biologisk avviker fra det kjønnet de påstår seg å tilhøre. En mann som identifiserer seg som kvinne har for eksempel gjennomgått puberteten på en annen måte enn kvinnene han vil konkurrere mot. Akkurat som funksjonshemmede atleter – eller dopede atleter som heller ikke tillates i vanlig OL – er altså transatletene fysiologisk annerledes, og derfor synes jeg at nettopp Paralympics hadde vært en passende arena for dem. I den sammenhengen hadde de transseksuelle også kunnet være fullt ut «ikke-binære» og konkurrere i en eneste felles kategori, deretter etter hver konkurranse i individuelle grener hadde man kunnet utpeke minst tre vinnere: vinneren uansett kjønn, vinneren blant tidligere kvinner og vinneren blant tidligere menn. Mer rettferdig enn dette kan det ikke bli.
Er det idretten eller den politiske agendaen som er det viktige?
Om de transseksuelle atletene virkelig er mange og seriøse med at de vil konkurrere på rettferdige vilkår, burde de holde med i at dette er en bra løsning. Dessverre tror jeg ikke at e kommer til å gjøre det, da deres drivkraft formodentlig snarere handler om politiske og egoistiske mål om å bli inkludert, normalisert og til slutt hyllet eller til og med dyrket – hvilket innebærer at det viktige ikke er idrettsutøvelsen i seg selv, men at man trenger inn og tar plass i prestisjefylte sammenhenger og undertrykker alle som motsetter seg dette.
Samme fenomen utspilte seg da homofile og deres talsmenn krevde at homopar skulle få gifte seg i kirken. Hvorfor vil homofile at en prest skal velsigne deres forhold ved å lese fra en bok som de vet kaller homofile for syndere? Det gir ingen genuin glede for det homofile paret, men handler i stedet som sagt om at man uten noen høyere hensikt skal raske til seg en ny «rettighet», trenge seg inn der hvor man tidligere ikke har vært velkommen og fornedre sine fiender.
Det handler altså ikke bare om at man vil få eksistere som normbrytere og sysle med sine egne interesser, men det handler om å slå i stykker normene også for dem som lever innenfor dem og trives med det. Heterofile skal ikke få beholde ekteskapet som en tradisjon som oppmuntrer til naturlig familedannelse, og kvinner skal ikke få ha egne omkledningsrom eller konkurranser. Alt skal brytes ned i likhetens navn og for å mildne avvikernes hat og raseri, deres harme over sine medfødte begrensninger.
