KOMMENTAR Anette Borch i Den nordiske motstandsbevegelsen skriver her om hvordan dagens feministiske samfunn påtvinger mødre livsvalg de ikke ønsker og at de som blir verst rammet av det er barna.
At vi lever i et samfunn gjennomsyret av feminisme og kulturmarxisme er vel tvilsomt noe vi ikke er klar over, men en sammenkoblet problemstilling er: hva gjør det med barna?
Vi lever i et samfunn der kvinner forsøker å strekka foreldrepermisjonen så lenge det går, på bekostning av familiens økonomi. De fleste kvinner vil virkelig ikke tilbake til jobben når barnet bare er knapt ett år.
Jeg har selv siden den dagen min egen sønn kom til verden tenkt at én dag kommer jeg til å bli nødt til å sende ham i barnehage, der jeg har null kontroll over hva han tillærer seg, hvem han leker med eller hvem som bytter bleier på mitt barn.
Alle nasjonalsosialister vet hvor dypt kulturmarxistiske lobbygrupper sitter i samfunnet og barn får lære seg om Pride i barnehagen og at en jente kan være kjæreste med en jente, en gutt kan være kjæreste med en gutt og således lærer de seg hva en homoseksuell er. Dessverre lærer de seg ikke hva en homoseksuell er på den rette måten eller ved riktig alder.
Et lite barn skal ikke behøve å vite hva seksualitet er eller behøve å tenke på det. Enda mindre skal de behøve å ha noen ting med pedofili å gjøre. Vi skal ikke behøve å lære våre små uskyldige barn «stopp, min kropp» og at voksne kan være «dumme», vi skal i stedet være der ved siden av barnet og følge med at det ikke er noe som skjer dem. For sannheten er at pedofile får leve fritt og det hender at de jobber i nettopp barnehager, det har vi sett. Hvor sykt er det ikke at jeg som nybakt mor i «babyboblen» skal behøve å uroe meg allerede nå for den dagen der jeg ikke lenger får være med mitt barn, eller enda viktigere, den dagen jeg ikke kan være der for mitt barn når han behøver meg 24 timer i døgnet.
Jeg som mor vil jo sammen med far være den som lærer barnet hva som er rett og hva som er feil, etter vår livsanskuelse, så vi kan forme barnet selv slik som vi ønsker. Skal en raseblandet feminist i barnehagen lære mitt barn hva han får gjøre eller hvordan han skal oppføre seg? Bekymringen over at han skal lære seg ting uten at jeg er der og kan se det og heie på ham, skal man virkelig behøve å føle det? For hva? Likestillingen? På bekostning av hva? Barna!
For i all denne skiten som mødre er uvel og bekymret over er det til syvende og sist barna som virkelig lider på grunn av feminismen. Det er barna som tillærer seg noe nytt eller triller uten at de får vise moren hva de lærte seg eller får trøst av den viktigeste og beste når de ble redd og fikk vondt. For det er slik det er selv om feminismen og drevet om likestilling ikke samtykker, mødrene er uansett viktigst og best. Visst er fedrene også viktige og bra, men en mor er hovedtilknytningspersonen. Siden er det dessuten slik at de aller fleste barn begynner å gå rundt ett år, tenk hvordan det som mor måtte være å gå glipp av sitt barns første steg. Tenk følelsen barnet har når de stolt tar sine første skritt, og siden er ikke moren der og bevitner det?
Skal man ta ut 100% foreldrepermisjon sju dager i uken og faren ta sin halvpart betyr det at barnet må være adskilt fra sin mor allerede fra 6 måneder. Forlater jeg rommet hender det at min sønn begynner å skrike og kryper etter meg så fort han bare kan; skulle jeg forlate ham for en 8 timers arbeidsdag pluss reisetid? Det finnes de familier som faktisk ikke har noe annet valg på grunn av økonomiske årsaker. Ifølge barnepsykologer burde ikke en baby være borte fra sin mor mer enn én time per måned, så seks timer ved seks måneder. Om man jobber er man vanligvis borte mer enn seks timer om dagen, noe som absolutt ikke er optimalt for verken moren eller barnet, spesielt ettersom til og med WHO anbefaler at barnet skal få brystmelk i to år. Siden kanskje ikke alle er så heldige at de jobber 08–16, og da kanskje verken har tid til å lage bra mat fra grunnen og i stedet gir ferdigmat på glass, eller ikke ens er hjemme før det er dags å ta kveld som oftest er da barna er som mest følsomme og har størst behov av moren.
Sara Andersson som skrev en interessant artikkel om feminismen den 8. mars, har nylig fortalt meg om at det daglig tas opp i ulike mødregrupper om hjernerystelser og diverse andre skader på grunn av personalets bristende interesse og oppmerksomhet. Det skrives av enkelte barnehagepersonale at de hater jobben sin, «skitlønn for et jævla slit». Det er kanskje ikke så rart når «alle» barn i Sverige mellom ett og seks år skal være i barnehage? Det blir jo veldig mange barn på få personale, spesielt med tanke på hvor mange barn som de rasefremmede får. Er det virkelig bedre å måtte bli stuet inn i det enn å få være med sin familie? Med sin mor og far? Med eventuelle søsken? Er det bedre enn å tilbringe dagene med noen som elsker dem mer enn noe annet? Nei, det feministiske samfunnet skader familien og barnas første og viktigste leveår.
Vi behøver mer tid til å etablere, få bygge familien og faktisk nyte av den tiden før vi tvinges å stresse inn i en hverdag vi ikke ønsker for å overleve økonomisk i samfunnet som heller kaster penger på alle som ikke er hvite. Jeg tror i alle fall at lengre tid med sine barn hadde resultert i sterkere familier og færre skilsmisser. Jeg tror også det fostrer opp individer som er trygge og føler seg bra.
Jeg kan se tilbake på min egen oppvekst i en naturlig familie med en mor som alltid har vært der for meg, involvert og engasjert. Gi mødre muligheten å være en slik mor! Gi oss muligheten å være der og gi det beste for våre barn uten å behøve og uroe oss over kostnadene av noe så grunnleggende som for eksempel klær eller mat. Jeg selv får magesmerter hver gang jeg skal plukke ut mammapermisjonsdager og forsøker å ta så få som mulig, og sjekker om summen av pengene er noe jeg kan leve på, eller om jeg kan plukke ut enda færre.
I organisasjonens politiske program «Vår vei» står det at Den nordiske motstandsbevegelsen vil «fordoble foreldrepermisjonens lengde og forhøye det lengste erstatningsnivået til 100% av det som kvinnen hadde tjent på sitt inntektsgivende arbeid. Alle krav om reservasjonsdager til fedre tas bort slik at mødre kan velge å være hjemmeværende med barnet under hele perioden.» Skaffer man da mange barn har man i prinsippet muligheten å være hjemme i hele deres oppvekst. Behovet av sosial omgang med andre barn som ifølge eksperter kommer etter omtrent tre år kan man så klart løse på egen hånd uten å måtte sette barna i statlig forvaring.
Når ble det kvinnekamp at alle kvinner skal tvinges å gjøre samme tingene selv når de ikke vil? Er ikke det motsatsen til feminismens opphav? Bristen på frihet og muligheten til å få velge å gjøre det vi vil? For uten den økonomiske biten har vi ikke mulighet og derav ikke valget å få være hjemme med våre barn om vi ønsker.
