Styrt av følelser argumenterer og rettferdiggjør de overgrepene mot sitt eget folk. Jeg sammenligner dem med kvinner som blir værende i manipulerende og voldelige forhold. Også der er behovet for å tilpasse seg og «forstå» så stort at det til slutt blir selvdestruktivt.
Heller ikke i dette spørsmålet kan vi fornekte de faktiske forskjellene mellom menn og kvinner. Det er nå slik at de aller fleste kvinner har lettere for å argumentere basert på følelser. Vårt morsinstinkt går hånd i hånd med med en sterk følelse av forståelse og omsorg. Med det i tankene er det ikke vanskelig å forstå hvorfor akkurat kvinner tenderer å forsvare utlendingene som stadig fremstilles som utsatte ofre.
Problemet er at det har gått så langt at kvinnene på mange måter har blitt en del av den ødeleggelsesprosessen som rettes mot vårt land og folk. Samfunnet gjør alt for å nå ut til kvinnene med dette budskapet. Kvinner hjernevaskes med politisk korrekte tomme fraser og føres deretter frem til fronten som motstandere til sitt eget folk. Mange svenske menn føler med all rett frustrasjon over denne ødeleggende oppførselen. Sannheten er den at menn ofte er mer observante enn kvinner. I alle fall når det kommer til spørsmål som handler om forsvar og motstand. Jeg påpekte det i min artikkel om det bortglemte hatet, hvordan våre mannlige folkekamerater undergraves og tvinges til retrett. De menn som forsøker å kjempe mot samfunnsutviklingen møtes av misforståelser samtidig som mange av deres kvinnelige folkekamerater vender dem ryggen. Motstandens menn får på sett og vis byrden av en farsrolle. Med denne sammenligningen mener jeg at kvinnene trosser mennene på samme måte som tenåringer trosser fedrene sine. Og akkurat som en far fortsetter å forsvare datteren sin til tross for hennes uforstand, kommer Motstandsmennene til å forsvare mødrene, søstrene, kvinnene og kjærestene sine.
Mange av dagens kvinner forblir følelsesmessig umodne. De vokser aldri fra den slags følelsesargumentasjon som burde høre tenårene til. Jeg husker selv hvordan jeg oppriktig talt elsket hele verden da jeg var tenåring. Å forstå de utstøtte, bøllete og voldsomme er gjerne tenåringsjentenes kjennemerke. På samme måte oppfører voksne kvinner seg mot innvandrerne. Man kaster fra seg all sunn fornuft, all selvbevarelsesdrift og kritisk tenkning. Alt handler i stedet om å «se individet», noe som er et tankegods fra liberalismen hvor individualisme hylles som det eneste sanne.
Det store spørsmålet er vel hvordan man skal gå til verks for å få flere kvinner til å innse hvor det holder på å bære hen. Jeg har i snart ti år arbeidet aktivt for å bane vei for et nasjonalt tankesett hos kvinner. Noe jeg selv merket da jeg ble aktiv i Motstandsbevegelsen, var at jeg ble nødt til å finne andre inspirasjonskilder enn mennene. Jeg kunne ikke overbevise meg selv godt nok, om å kjempe, bare med hjelp av følelser som sinne eller hat. Mitt hovedsaklige utgangspunkt ble i stedet kjærligheten og pliktfølelsen ovenfor mine barn og vårt folks fremtid. Simon Lindberg har skrevet en god artikkel om temaet under tittelen «Hat gjennom Kjærlighet».
Kvinner må innse at de ikke kan frelse verden. De kan ikke elske alle. Og sist men ikke minst, de kan ikke fortsette å på samme måte som den mishandlede kvinnen bortforklare alle overgrepene som folket vårt må holde ut. Det er på tide at kvinnene slutter å rettferdiggjøre den pågående destruktive samfunnsutviklingen. Flere kvinner må våkne opp, ta tyren ved hornene og kjempe. Hvor har den sterke, kloke og modige urnordiske kvinnen tatt veien? Vi må sammen med mennene utgjøre den motstanden som kan befri Norden fra denne undertrykkelsen! Det er på høy tid at flere kvinner ser verdien i å kjempe for sitt egent folk og forsvare kommende generasjoner. For den som påstår å elske alle, elsker i virkeligheten ingen.
Så søster, hvem elsker du?
