SIONISME Ramadan har i år sammenfalt med nedstengningen av hele samfunn grunnet koronapandemien. I den arabiske verden har man som i Vesten benyttet mye av tiden foran en skjerm, for å la seg underholde av serier og filmer. Serien med størst suksess i år er en saudiarabisk serie som glorifiserer interreligiøse relasjoner og en normalisering av forholdet til Israel [oppdatert 2020-09-03].
Ramadan har i år sammenfalt med nedstengningen av hele samfunn grunnet pandemi-situasjonen. Og som befolkningen i Vesten har man også i den arabiske verden benyttet mye av tiden foran en skjerm, for å konsumere og la seg underholde av serier og filmer. Det som blir formidlet gjennom skjermene i Midtøsten, så vel som i Vesten, er imidlertid ment å undergrave og endre menneskers holdninger, oppfatninger og verdier. Serien med ubestridt størst suksess i år er «Um Haroun» (Aarons mor), en saudiarabisk serie som glorifiserer interreligiøse relasjoner, etno/kulturell/religiøse pluralistiske samfunn og en normalisering av forholdet til Israel.
En av de mest seiglivede mytene man blir konfrontert med i dag vedrørende geopolitiske forhold er at Israel skal være omringet av fiender, at dette demokratiske fyrtårnet befinner seg midt i en frådende sjø som truer med å velte strukturen ned i dypet. Sannheten er at Israel nyter godt av utstrakt samarbeid med de fleste av sine arabiske naboer, inkludert militært og i etterretningsammenheng. Ikke minst gjelder dette det Sharia-styrte Saudi Arabia.
Serien «Um Haroun», som handler om en jødisk nonne i tiden rundt Israels opprettelse i 1948, som er blitt vist den siste tiden er det seneste forsøket fra den Saudi Arabiske staten på å forme og endre mennesker i regionen sin oppfatning og holdning til flere sosiale spørsmål, og sitt syn på Israel. Serien er riktignok vist på en «privateid» kanal, men denne er i det store og det hele styrt av den saudiske staten og vestlige analytikere hevder serien(e) er laget på oppdrag av kongefamilien selv. Kanalen har for øvrig også samtidig med «Um Haroum», altså under årets Ramadan, vist komedien «Exit 7», som har som premiss å latterliggjøre kritikk av Israel og fremvise palestinere som utakknemlige overfor den saudiske staten, noe som naturlig nok har satt sinnene i kok i Palestina.
En kjent palestinsk journalist, Abdel Bari Atwan, skrev i forbindelse med seriene om hvorfor Ramadan dette året spesielt vil bli husket, ved siden av pandemi og karantene: «Fordi vi i år har sett den største normaliseringskampanjen, drevet frem av Saudi Arabisk media, med bistand fra den saudiske staten, og koordinert med den israelske okkupasjonsmakten.» En annen palestinsk journalist, Ziad Khaddash, skriver: «Til og med i mine politiske mareritt hadde jeg ikke forestilt meg at arabere kunne snakke så åpent og komfortabelt om en normalisering med Israel. Det er skremmende, skamfullt og merkelig at dette skjer.»
Serien «Um Haroum» er skrevet av et brødrepar, Ali Shams og Mohammed, fra Bahrain, også et land i regionen med utstrakt samarbeid med Israel. Den arabiske våren gikk aldri i full blomst i mange av disse landene selv om forsøkene var der. Mange av disse gulf-statene har en betydelig andel Shia-muslimer (i noen tilfeller utgjør de en majoritet) som blir utsatt for systematisk undertrykkelse, men disse ble fort slått ned og forsøkene på opprør ble selvsagt ikke anerkjent i Vesten, som de ble for eksempel i Egypt og Syria. Grunnen er forholdet til Iran, som er hovedsaklig Shia, og de geopolitiske implikasjonene de respektive opprørene dermed kunne få. Forholdet mellom de arabiske landene og Israel er dermed pragmatisk og har som fundament en fiendtlighet mot Iran (som de facto er omringet av fiender).
Tv-kanalen MBC, hvor seriene blir sendt, sier i sitt svar på kritikken at seriene har som fokus «toleranse, moderasjon, åpenhet og sameksistens».
PS: Araberlandene er ikke de eneste som har gitt opp palestinerne til fordel for Israel. Venstresiden har funnet seg nye lekekamerater de kan posere med, noe som samtidig forutsetter en omfavnelse av Israel. Mest trolig er det snakk om en tilsvarende infiltrasjon man har sett i Storbritannia, koordinert på en større skala, fra pro-israelske miljøer.
Oppdatering 2020-09-03:
Det er raske omveltninger i sving for tiden. Som antydet har nå flere arabiske stater, i tillegg til Sudan, inngått allianse med Israel. Eller snarere, de har gjort det kjent for omverdenen. Alliansen og samarbeidet har trolig vært etablert i lang tid allerede. Landene som offisielt har bekjentgjort sitt vennlige forhold til Israel fra myndighetshold inkluderer UAE (De forente arabiske emirater) og Sudan, mens Bahrain og Oman er ryktet om å gjøre det samme om ikke alt for lenge. Som nevnt så er fellesnevneren for disse landene at de er Sunni-muslimske og har en varierende antall, men ikke ubetydelig andel, minoriteter i form av Sjia-muslimer som er systematisk undertrykt.
Det er talende at det første UAE gjør etter at alliansen er gjort kjent å lansere en app hvor innbyggerne kan angi hverandre for «samfunnsskadelig aktivitet og antisemittisme». Alle disse landene har for øvrig gjort utstrakt bruk av det israelske firmaet NSOs tjenester for å slå ned på dissident-virksomhet i sine respektive land, noe som kan være en medvirkende årsak til at den arabiske våren ikke gikk over i full blomst her. NSO er som nevnt tidligere også den mest sannsynlige aktøren bak hacker-angrepet som rammet Norge i år.
Det seneste i forholdet mellom Saudi-Arabia og Israel er for øvrig at førstnevnte har satt av et område i landet til israelsk atomavfall. I tillegg har Saudi-Arabia overdratt de to strategisk viktige øyene Tiran og Sanafir til Israel, en overdragelse som også Egypt, Jordan og UAE stilte seg bak.
Israel og Emiratene har også etablert felles etterretningsbase på den jemenittiske øya Socotra, angivelig for å hindre Iran i å transportere våpen til Houthi-opprørerne. Sistnevnte kjemper som kjent for sitt land Jemen mot okkupanten Saudi-Arabia og ISIS, noe både Israel og UAE ikke ønsker skal lykkes. Israel og UAE vil for øvrig se på andre lokasjoner for etablering av flere baser i regionen.
Arne Bendiksen sang som kjent «Ville Vesten er ikke som før», men det er sannelig ikke Midtøsten heller.
