Krematorium-sammenbrudd i Auschwitz-Birkenau

«HOLOCAUST» Vedrørende forsøk på å rasjonalisere og forklare vekk effekten av sammenbrudd og vedlikehold på kremasjonskapasiteten ved Auschwitz-Birkenau.

I følgende utdrag fra HDoT’s artikkel om reparasjoner av krematorier spør HDoT: «Hvordan vet vi at sammenbrudd av krematorieovner ikke i vesentlig grad hemmet kremasjonen av nesten 900 000 jøder?» Dette er ikke riktig spørsmål å stille. Det bedre spørsmålet hadde vært: «Er det mulig å få over én million lik, angivelig drept i Auschwitz-Birkenau, til å forsvinne uten spor?» Men vi får se hva HDoT har å si uansett.

Hvordan vet vi at sammenbrudd av krematorieovner ikke i vesentlig grad hemmet kremasjonen av nesten 900 000 jøder?

Holocaustbenektere påstår:

«Krematorieovnene i Auschwitz-Birkenau brøt sammen så ofte at antallet lik som kunne kremeres ble betydelig redusert. «

For eksempel hevder den italienske Holocaustbenekteren Carlo Mattogno at kremasjonen av 675 000 lik ville «ha krevd minst fire komplette utskiftninger av brannsikre vegger i alle kamrene.» Dette ville ha krevd 256 tonn brannsikkert veggmateriale og 7 200 timer med arbeidstid. Det er ingen indikasjon i Auschwitz’ bygningsregistre på at leiradministrasjonen noensinne gjennomførte slike omfattende prosjekter. Dermed konkluderer Mattogno: «Kremasjonen av 675 000 lik er teknologisk umulig, og følgelig ble det ikke begått massemord i Auschwitz-Birkenau.»

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: CREMATORIA REPAIRS

I avsnittet over presenterer også Hdot et overforenklet argument fra Carlo Mattogno. Jeg lurte på hvorfor Mattogno brukte tallet 675 000 for antall kremerte lik. Så sjekket jeg HDoTs kilde, som kommer fra boken «Auschwitz: The End of a Legend: Critique of Jean-Claude Pressac«. I denne boken oppdaget jeg at Pressac, en offisielt støttet «holocaust»-bekrefter, faktisk utførte noe av sin egen revisjonisme ved å hevde at bare 800 000 jøder ble gasset i Auschwitz-Birkenau i stedet for over én million. Pressac påstår også at 675 000 lik ble kremert i ovner, og dette er det Mattogno svarer på. Se de to sidene nedenfor hvis du ønsker full sammenheng for Mattognos påstand.

Kremasjonsteknologi

Antallet antatte drept med gass til 630 000, og gir et totalt dødstall på 775 000, rundet av til ca. 800 000 (side. 148).

Denne revisjonen av antallet som påstås å ha blitt gasset bærer ingen relasjon til Moskva-dokumentene som ble studert av Pressac. Denne reduksjonen er diktert ene og alene av hans erkjennelse av at krematoriene i Birkenau i 1943 (og for det meste våren og sommeren i 1944: se nr. 8) ikke kunne ha kremert likene til de antatte gassofrene selv med den overdrevne kapasiteten han adopterte. For å eliminere denne kontradiksjonen så erklærte han at antallet deporterte til Auschwitz-Birkenau på dette tidspunktet ifølge «Auschwitz Kalendarium» (ca. 53 000) og, som et resultat, antallet gassofre (ca. 42 000) er overdrevet (side. 147). På basis av utilstrekkelig informasjon forventer Pressac å «korrigere», på én liten side, den nylige studien av Franciszek Piper vedrørende antallet ofre ved Auschwitz-Birkenau, hvilket er det mest dyptgående og dokumenterte pro-Holocaust verket, samlet fra dokumentene som Auschwitz-museet er i besittelse av. Derfor er det fra støttespillerne for virkeligheten av drapsgasskamre sitt synspunkt Piper sitt arbeid som forblir referanseverket, og Pressac sine bekreftelser er basert på spekulasjon.

Imidlertid er selv antallet kremerte som Pressac adopterer teknologisk umulig. Han reduserer antallet av de som påstås å ha blitt kremert i friluft i 1942 fra 107 000 til 50 000, og ikke lenger i «kremasjonsgroper», men på bål. For 1944 tilbyr han intet antall. Derfor tar vi som gyldig det som gis i hans bok fra 1989: 50 000. Derfor ble 100 000 av de 775 000 kremerte kremert i friluft, og de gjenværende 675 000 i krematoriene.

…

Kapittel 3:

Ingeniøren R. Jakobskötter, når han i 1941 snakker om Topf-ovnene som ble varmet med elektrisitet i krematoriet i Erfurt, uttaler at den andre ovnen var i stand til å utføre 3 000 kremasjoner, mens den normale varigheten av de ildfaste veggene i ovnen var 2 000 kremasjoner. Gusen-ovnen hadde en varighet på 3 200 kremasjoner før det ble nødvendig å demontere den og erstatte de ildfaste veggene. Varigheten av ett kammer var derfor omtrent 1 600 kremasjoner. Nå, selv om man antar at ovnene i Auschwitz-Birkenau ble brukt til den ekstreme grensen på 3 200 kremasjoner per kammer, så ville de til sammen ha vært i stand til å kremere omtrent 156 000 lik (ifølge Pressac så var det totale antallet ofre blant de registrerte fangene 130 000 (side. 146)), mens kremasjonen av 675 000 kropper ville ha krevd minst fire utskiftninger av de ildfaste veggene i kamrene. Dette betyr at for krematorium II og III alene ville dette krevd 256 ton ildfast veggmateriale (ikke inkludert gassogenene), med en arbeidstid (basert på den fra Gusen) på omtrent 7 200 timer.

Imidlertid finnes det ikke et spor av disse massive prosjektene i arkivene i Bauleitung som ble etterlatt «intakt» av SS-vaktene ved Auschwitz, som Pressac undersøkte i sin helhet, hvilket betyr at de aldri ble utført, ettersom det i disse arkivene eksisterer, for å gi et eksempel, «un réglement de competes administratifs acharné» [«en møysommelig administrativ oversikt over betalinger»] mellom Bauleitung og Topf på selv en mager betaling på 828 mark (side. 59).

Kremasjonen av de 675 000 kroppene er teknologisk umulig, og dermed ble det ikke utført noen masseutryddelse ved Auschwitz-Birkenau.

«Auschwitz : The end of a legend : critique of Jean-Claude Pressac», av Carlo Mattogno.

Nå, hvorfor valgte HDoT å bruke dette spesifikke argumentet fra Mattogno? Denne artikkelen av Mattogno ble utgitt samme år som boken, i 1994, og dekker mer grundig emnet om krematorieovner og deres sammenbrudd. Jeg tror jeg faktisk besvarte mitt eget spørsmål der. Vi vil se nærmere på denne artikkelen om litt.

I avsnittet under hevder HDoT at krematorieovnene var i konstant drift, noe som førte til sammenbrudd som lett ble reparert. De innrømmer også at kapasiteten til ovnene ville bli overbelastet, og lik ble brent utendørs når dette skjedde. Så der har du innrømmelsen om at antallet lik som skulle brennes oversteg kapasiteten til krematorieovnene. Når man vurderer det faktum at påstanden om disse påståtte kremasjonene i friluft er avkreftet, har Mattogno rett når han sier: «Kremasjonen av 675 000 lik er teknologisk umulig, og følgelig ble det ikke begått massemord i Auschwitz-Birkenau.» Det kunne vært slutten på denne historien der. Imidlertid er det altfor morsomt å adressere HDoTs argumenter til å ignorere dem.

Faktaene er:
Krematorieovnene i Auschwitz-Birkenau var i konstant drift, noe som faktisk førte til sammenbrudd som krevde reparasjoner. Disse reparasjonene ble enkelt fikset og påvirket ikke massemordet. På samme måte, når antallet lik oversteg kapasiteten til ovnene så ble ildgroper i friluft brukt.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: CREMATORIA REPAIRS

Det følgende er et utdrag fra Mattognos artikkel som ble ignorert av HDoT. Den tar for seg den uavbrutte driften av kremasjonsovnene. Først måtte ovnene rengjøres. Dette burde være åpenbart, men HDoT nevner det aldri i denne artikkelen. For det andre finnes dokumentasjon som anerkjenner behovet for å stoppe operasjonene for rengjøring.

Kremasjonskapasiteten til kremasjonsovnene i Auschwitz-Birkenau

7.1. Uavbrutt drift av ovnen

Selv om varigheten av kremasjonsprosessen er en viktig faktor som bidrar til kapasiteten til en kremasjonsovn så er det ikke den eneste faktoren, fordi den også påvirkes av to andre faktorer: varigheten av påfølgende operasjoner og ovnsvedlikehold. I dette avsnittet vil vi vurdere disse tekniske problemene. Som med enhver ovn drevet med fast brensel så avhenger funksjonaliteten til en koksdrevet ovn av arbeidsforholdene til risten i peisen, som uunngåelig reduseres som et resultat av dannelse av slagg. Av denne grunn uttalte Topfs driftshåndbok for dobbel- og trippelmuffelovner følgende:

«Hver kveld må generatorristen rengjøres for koksaske, og asken må fjernes.»

7.1.1. Dannelse og fjerning av slagg

Dannelsen av slagg i peisene til koks-gassgeneratorer er et uunngåelig fenomen fordi hvert fast brensel inneholder uforbrennbare ingredienser som blir flytende ved høye temperaturer, renner ned gjennom brenselslaget og stivner på risten på grunn av avkjølingen forårsaket av frisk luft.[150] Smeltepunktet for koksaske svinger mellom 1 000 og 1 500 °C, men er vanligvis rundt 1 100-1 200 °C,[151] mens temperaturen på kokspeiser er ca. 1 500 °C.[152] For å gi en idé om mengden slagg produsert på grillen til en peis, viser vi til kremasjonseksperimentene til R. Kessler av 5. januar 1927, der 436 kg koks resulterte i 21 kg (4,8%) slagg.[153]

Fjerning av slagg fra overflaten av risten, der det var sintret fast, krevde spesielle verktøy og var et møysommelig arbeid. Det krevde selvfølgelig at risten var fri for koks, noe som betyr at ovnen ble stanset. Dermed inkluderte tiden som trengs for hele prosedyren også tiden for å stenge ovnen og varme den opp igjen etter fullføring:

7.1.2. Varighet av påfølgende operasjoner

I et brev fra Hans Kori til SS-Sturmbannführer Lenzer fra fangeleiren Lublin (Majdanek) datert 23. oktober 1941 så ble produksjonen av varmt vann for 50 dusjer produsert av av overskuddsvarme fra Kori femmuffelovnen vurdert for «täglich bei einem 20 Stundenbetrieb» (med daglig drift på 20 timer).[154] Siden ingeniør Kori i dette prosjektet ønsket å oppnå høyest mulig effektivitet, er det klart at han forventet et avbrudd i ovnens aktivitet i 4 timer hver dag, noe som sannsynligvis var tiden som trengtes for å rengjøre peisene. Vi kan derfor anta at disse ovnene normalt opererte uavbrutt i 20 timer om dagen. Dette betyr selvfølgelig ikke at ovnene ikke kunne operere i mer enn 20 timer sammenhengende, men bare at de fungerte mer effektivt når de fulgte en 20/4-timers drifts-/rengjøringsrytme. Under vitnemålet sitt under rettssaken mot Rudolf Höß, antok ingeniør Roman Dawidowski en periode med «3 timer avbrudd per dag for å trekke ut slagg fra gassgeneratoren og for diverse mindre aktiviteter.»

«The Crematoria Ovens of Auschwitz and Birkenau», av Carlo Mattogno

Hva er egentlig HDoTs argument for kontinuerlig drift av kremasjonsovnene? Først hevder HDoT at det finnes et brev fra Karl Bischoff som sier at ovnene ideelt sett bør drives kontinuerlig. Det er viktig å merke seg at Bischoff var leder for sentralbyggadministrasjonen. Han var ikke ingeniør eller ansatt hos Topf and Sons, selskapet som produserte kremasjonsovnene.

Primærkildedokument om ovnsvedlikehold:
Den 28. juni 1943 sendte Karl Bischoff, leder for sentralbyggadministrasjonen i Auschwitz-Birkenau, et brev til Hans Kammler, en viktig ingeniør i Nazi-Tyskland. Brevet sier at ovnene i Auschwitz-Birkenau ideelt sett bør være i kontinuerlig drift. I virkeligheten skjedde det imidlertid sammenbrudd.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: CREMATORIA REPAIRS

HDoT har en separat artikkel om det nevnte Bischoff-brevet, og jeg har en artikkel som svarer på det. I den HDoT-artikkelen står det: «… Det oppsummerte den ideelle kremasjonskapasiteten for de 52 kammene i en periode på 24 timer (inkludert nedetid for rengjøring og vedlikehold)». Jeg antar at HDoT har flere skribenter som ikke er klar over hva de andre har skrevet, eller de har sin egen definisjon av konstant og kontinuerlig.

Brevet fra Bischoff om ovnenes kapasitet:
Et brev datert 28. juni 1943 ble sendt av Karl Bischoff, lederen for sentralbygg-administrasjonen i Auschwitz-Birkenau, til Hans Kammler i Berlin. Det oppsummerte den ideelle kremasjonskapasiteten for de 52 muffleovnene i en periode på 24 timer (inkludert nedetid for rengjøring og vedlikehold):

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: GERMAN DOCUMENTS ON OVENS

HDoT hevdet også at reparasjoner enkelt ble fikset. Beviset deres for dette er at Filip Müller sa de brukte spesiell ildfast pasta for å tette sprekkene ved de fleste reparasjonene.

Overbruk og dårlig bruk forårsaket sprekker eller brudd i mursteinene i mufflene og pipene. Disse skadene krevede vedlikehold eller reparasjon. Imidlertid kunne de fleste reparasjonene gjøres raskt. Filip Müller, medlem av Sonderkommandoene som matet ovnene, husket at de brukte en spesiell ildfast pasta for å tette sprekkene.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: CREMATORIA REPAIRS

Tydeligvis framstiller HDoT ikke bare meningene til «holocaust»-revisjonister uriktig, men også «holocaust»-overlevere. Det følgende er fra Müllers bok hvor han snakker om den spesielle pastaen. Ut fra det Müller sier, er det mer i reparasjonsprosessen som ville ha tatt ovnene ut av drift lenger enn bare å påføre pasta. Det er verdt å merke seg at Müller er et upålitelig vitne, og hans vitnemål bør tas med en klype salt. Likevel valgte HDoT å håndplukke fra hva Müller har sagt for å støtte sitt synspunkt.

I tillegg ble flere fangeteam av sivile arbeidere fra en fabrikk i øvre Schlesien kalt inn for å overhale krematoriet. Sprekker i murverket til ovnene ble fylt med en spesiell ildfast pasta; støpejernsdørene ble malt svarte, og dørhengslene ble smurt med olje. Nye rister ble montert i generatorene, mens de seks pipene gjennomgikk grundig inspeksjon og reparasjon, sammen med de elektriske viftene. Veggene i de fire skifterommene og de åtte gasskamrene fikk et nytt strøk maling.

Eyewitness Auschwitz : three years in the gas chambers av Müller, Filip; Freitag, Helmut; Flatauer, Susanne.

Og dette er omfanget av beviset. Resten av artikkelen handler om kremasjoner i friluft, noe jeg allerede har adressert. Igjen har vi en «holocaust»-historie som er avhengig av vitneutsagn. Vitneutsagn som HDoT har vrengt på.

HDoTs argumenter er ikke dårlige fordi det er en amatørmessig nettside; Deborah Lipstadt ville ikke sette sitt viktige jødiske navn på en amatøroperasjon. HDoTs argumenter er dårlige fordi de prøver å forsvare det uforsvarlige. Det spiller ingen rolle hvor smart eller lærd du er, du vil ha en dårlig opplevelse hvis du prøver å argumentere for noe som rett og slett ikke er sant.

Denne nettsiden, Holocaust Denial on Trial, ble opprettet av professor Deborah E. Lipstadt og kolleger, og er et fellesprosjekt mellom Emory University og Emory’s Tam Institute for Jewish Studies. Dens oppdrag er å sikre evig tilgang til bevis, transkripsjoner, dom- og anke-dokumenter som dannet grunnlaget for saken i rettssaken David Irving mot Penguin Books U.K. og Deborah Lipstadt, og å tilbakevise villedende påstander fra holocaustfornektere med historiske bevis. Sammen med disse målene streber hdot.org etter å opplyse offentligheten om trusselen holocaustfornektelse utgjør for historie, samfunn, lov og identitet. Ved å forsøke å tvinge rettssystemet til å medvirke til hans antisemittiske, rasistiske verdensbilde, søkte David Irving den ultimate juridiske akkrediteringen for sitt hat. Derfor presenterer vi denne samlingen av primærdokumenter og undervisningsmateriell som hjelpemidler for studenter, lærere, journalister, politikere og allmennheten for å vise sannhetens kraft over bedrag og historiens kraft over hat.

Holocaust Denial on Trial: ABOUT THE HOLOCAUST DENIAL ON TRIAL PROJECT