Kremasjonsbrensel – del tre

«HOLOCAUST» Vedrørende det faktiske tidsrommet der kremasjonsovnene var i drift.

Vi står igjen med to avsnitt som må adresseres i Holocaust Denial on Trial (HDoT) sin artikkel om brenselleveranser til Auschwitz-Birkenau. Ettersom jeg imidlertid allerede har grundig motbevist påstanden om kremasjoner i friluft så kan vi hoppe over det andre avsnittet.

Det finnes bevis for at ovnene ble designet for å redusere drivstofforbruket ved kontinuerlig drift. Et avgjørende bevis kommer fra et memo fra Topf & Sons datert 11. mars 1943; Topf & Sons designet og produserte ovnene som ble brukt i Auschwitz-Birkenau. Memoet, med overskriften «Estimering av koksforbruk for Krematorium II K L,» antydet at kullforbruket kunne «reduseres med en tredjedel» hvis ovnene ble drevet kontinuerlig.

Videre vet vi at koks ikke alltid ble brukt til å kvitte seg med likene ved Auschwitz-Birkenau. For eksempel, sent i 1944, drepte nazistene mellom 8 000 og 10 000 ungarske jøder per dag. Dette var høydepunktet av den såkalte ungarske aksjonen, og antallet lik som måtte kremeres oversteg ovnenes daglige kapasitet. Åpne ildgroper ble gravd ut bak Crema/Gasskammer 5 og ved siden av en hytte (som tidligere hadde fungert som gasskammer før de fire dedikerte gasskamrene, som begynte å fungere i 1943).

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: AVAILABILITY OF COKE (COAL) FOR CREMATION

HDoT, i tråd med deres modus operandi, gir oss ikke hele historien. Når vi leser fra Carlo Mattognos og Franco Deanas bok, «The Cremation Furnaces of Auschwitz—A Technical and Historical Study«, blir vi gitt et viktig informasjonsstykke. Den daglige servicedriftstiden ble kun beregnet for 12 timer.

Disse tallene er imidlertid et rent teoretisk maksimum, fordi det ikke er kjent for hvor mange dager som, og hvor mange ovner som faktisk var i drift. Det bør også nevnes at ifølge en notering fra sivilansatt Jährling datert 17. mars 1943 om «Estimering av koksforbruk ved Krematorium II, KGL, basert på data mottatt fra selskapet Topf & Söhne Co. (byggerne av ovnene) den 11. mars 1943,» ble den daglige servicetiden for krematoriene kun beregnet for 12 timer.

«The Cremation Furnaces of Auschwitz—A Technical and Historical Study», side 351.

Ikke bare ta Mattognos ord for det. HDoT sin egen kilde sier det samme:

Den eneste autoritative informasjonen tilgjengelig om brenseleffektiviteten til de triple og åtte ovnsmodellene ble gitt til Bauleitung av Topf. Den 17. mars 1943 utstedte Bauleitung et memo med overskriften: «Estimering av kullforbruk for Krematorium II K L [konsentrasjonsleir] i henhold til data [Angaben] fra Topf and Sons [ovnprodusenten] fra 11. mars 1943». Memoet fortsetter å beskrive dataene i form av branner. Krematoriene II og III trengte hver ti branner for 350 kilo forbruk per time. Imidlertid kunne antallet reduseres med en tredjedel hvis de ble brukt kontinuerlig, noe som betydde at hvert krematorium ville bruke 2 800 kilo koks i en 12-timers periode. For åtte ovnsmodellen var drivstoffbesparelsene enda større. Når disse ovnene ble drevet kontinuerlig, ville de brenne 1 120 kilo koks i en 12-timers periode. Dette betyr at alle fire krematoriene kunne operere med 7 840 kilo kull i en 12-timers periode (2 800 hver for Kremas II og III, og 1 120 hver for Kremas IV og V). Bauleitung konkluderer: «Dette er toppresultater. Det er ikke mulig å gi et tall for forbruket for året, fordi det ikke er kjent hvor mange timer eller dager det vil være nødvendig å varme det.

Body Disposal at Auschwitz: The End of Holocaust-Denial.

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger HDoT bevisst har utelatt viktig informasjon når de prøver å fremme sitt poeng. Hvis Holocaust er så virkelig, hvorfor blir det kontinuerlig og konstant brukt uærlighet for å forsvare det? I bunn og grunn har vi her bare et stykke papir som sier at ovnene bruker mindre koks (raffinert kull) når de kjører kontinuerlig i en 12-timers periode. Dette papiret kan ikke fortelle oss hvor mye kull som faktisk ble brukt. HDoT nevner ikke at det er tilgjengelig dokumentasjon som registrerte kullforbruket. Du kan se hvordan Mattogno kobler kullforbruk til leveranser på sidene 30–35 i boken sin, «Deliveries of Coke, Wood and Zyklon B to Auschwitz—Neither Proof Nor Trace for the Holocaust«. Her er et utdrag fra det kapittelet:

Siden vi er inne på temaet kontinuerlig og konstant drift, la oss utforske nedbrytingen av krematorieovnene ytterligere. Mattogno uttaler:

På grunn av Topf Furnaces’ overforenklede og delvis feilaktige design – med deres ildfaste murverk som er for lett og mangel på reguleringsenheter for de individuelle mufflene – opplevde de stadig sammenbrudd og hadde skadede komponenter som trengte reparasjon, noe som ofte avbrøt deres aktivitet, noen ganger til og med i lange perioder …

«The Cremation Furnaces of Auschwitz—A Technical and Historical Study», side 350.

Nedenfor er en tabell over eksistensen av krematoriene og deres aktive og inaktive dager. Med denne informasjonen kan du avgjøre om ovnene var i drift på en kontinuerlig og konstant basis.

Mattogno følger opp med: «Alt i alt var derfor Krematorium II og III inaktive i minst (60 + 5 + 5 + 3 + 3 =) 76 dager i 1944, i gjennomsnitt 38 dager per krematorium; Krematorium IV i minst 3 dager. Fra de tilgjengelige dokumentene fremkommer følgende bilde av aktiviteten og inaktiviteten til krematoriene i Birkenau:»

Mattogno fortsetter: «Disse to tabellene tar ikke hensyn til de dagene med inaktivitet som ble forårsaket av svikt i individuelle ovner, som nevnt i kapittel 6. Varigheten av aktivitet som er vurdert her, slutter 30. oktober 1944, fordi det på det tidspunktet hevdes at den påståtte drapsfunksjonen til krematoriene ble avsluttet. Det totale antallet dager krematoriene i Birkenau var i drift kan nå beregnes:»

En siste ting: HDot gir et fotografi av en koksforsendelse i Frankfurt, tatt i mars 1951. Svært illustrerende.

Dette konkluderer min serie i tre deler om brenselforsendelsene til Auschwitz-Birkenau!