Kremasjonsbrensel – del to

«HOLOCAUST» Vedrørende den påståtte selvantenningen av menneskelige kropper.

I del én viste jeg at til tross for mangelen på dokumenter kan vi bruke tilgjengelige data til å anta at mengden koks (raffinert kull) levert til Auschwitz-Birkenau er i samsvar med kremasjonen av registrerte fanger som døde i leiren – ikke med påståtte massegassinger. I dag vil jeg ta opp Holocaust Denial on Trials (HDoT) vitnesbyrd fra Sonderkommando, Henrik Tauber.

I begynnelsen av HDoTs artikkel sa de: «Alternativt brensel og åpne brenngroper ble også jevnlig brukt av nazistene.» Det ser ut som om et av disse alternative brenslene var menneskelig fett. Med en alvorlig mine gjentar HDoT følgende påstand fra Tauber som et «viktig faktum»:

Selv om vi ikke kjenner den totale mengden kull som ble sendt til Auschwitz-Birkenau så vet vi andre viktige fakta. Når det gjelder bruken av koks, vitnet Henryk Tauber, et medlem av en av kremasjonssonderkommandoene i Auschwitz-Birkenau: «… vi brukte kullet bare for å tenne opp ovnen i begynnelsen, for fettrike kropper brente av seg selv takket være forbrenningen av kroppsfett. Av og til, når koks var knapt, ville vi legge noe halm og tre i askebøttene under ovnene, og når kroppsfettet begynte å brenne, ville de andre kroppene selvantenne.»

Ifølge Taubers vitnemål var det ingen direkte sammenheng mellom mengden koks som ble brukt, og antallet lik som kunne brennes. Når ilden var tent så trengtes det ikke like mye koks for å brenne flere legemer.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: AVAILABILITY OF COKE (COAL) FOR CREMATION

Gjennom bruk av emosjonell manipulasjon og misbruk av autoritet har «holocaust»-forsvarere overbevist massene om at å stille spørsmål ved «holocaust» gjør deg til en ond og/eller dum person. Hvis denne påstanden ble fremsatt om noe annet enn «holocaust» så ville en fornuftig person umiddelbart avvise Taubers påstand som absurd og ikke kjøpe den for et sekund. Selv om påstanden er åpenbart tåpelig, kommer jeg likevel til å adressere den.

Først skal jeg begynne med en annen vanvittig påstand fra Tauber:

Kvinnelige lik brant mye bedre og raskere enn mannlige lik. Derfor, når en manns kropp brant dårlig, hentet vi en kvinnelig kropp [og] la den i ovnen for å akselerere forbrenningsprosessen.

«The Real Case for Auschwitz—Robert van Pelt’s Evidence from the Irving Trial Critically Reviewed», side 344

Bare fordi kvinner har mer kroppsfett betyr ikke det at de kan fungere som opptenningsved. Dette er absurd. I gjennomsnitt består en person av 60% vann. Dette vannet må varmes opp og fordampe før resten av kroppen kan brenne. Å bruke en kvinnelig kropp for å fremskynde forbrenningsprosessen ville vært som å legge en fuktig vedkubbe til et sviktende bål for å få det i gang. Bare for å være tydelig: Fete jødiske kvinner kan ikke brukes som opptenningsved.

Jeg vil bruke Carlo Mattognos bok, «The Real Case for Auschwitz—Robert van Pelt’s Evidence from the Irving Trial Critically Reviewed«, for å undersøke påstanden om at «… vi brukte koksen bare for å tenne ovnen i begynnelsen, for fete kropper brant av seg selv takket være forbrenningen av kroppsfettet.» Mattogno påpeker at parameterne fra Tanners triangulære diagram plasserer en kropp som er 60% vann utenfor området for selvantennelse.

[1]: Grunnleggende sett er selvantenning av et lik, selv et fett lik, en fysisk absurditet, om så bare på grunn av det faktum at de brennbare delene er, så å si, nedsenket i vann, som utgjør 65% av vekten. Dette bekreftes av Tanners trekantede diagram, gyldig for forbrenning av fast byavfall, som gir området for selvantenning i form av følgende parametere:

Vanninnhold: 50%

Brennbart materiale: 25% min.
Ikke-brennbart: 60% maks.

Fra dette diagrammet kan vi se at et vanninnhold på 65% var langt utenfor området for selvantenning (Colombo 1990, s. E-734). Allerede i 1925 ble det eksperimentelt fastslått at «hvis de brukte gassene fjernes helt fra kammeret ved å lukke ventilen, kjøles ovnen ned så raskt at høyst en time og en halv senere så brenner ikke kroppsdelene , men bare gløder.» Selvantenning av lik var umulig å oppnå selv i de beste sivile krematoriene i Tyskland på 1930- og 1940-tallet (se Underkapittel 12.6.).

«The Real Case for Auschwitz—Robert van Pelt’s Evidence from the Irving Trial Critically Reviewed», side 345.

Til slutt har vi Taubers påstand om at «Av og til, når koks var knapt, ville vi legge noen strå og tre i askebøttene under muflene, og når kroppsfettet begynte å brenne, ville de andre kroppene selvantenne.» På et bål utendørs kreves det omtrent 453 kilo ved for å kremere en kropp. Som du kan se på det følgende fotografiet av de rekonstruerte krematorieovnene fra Auschwitz så var ikke askebøttene så store. Noen strå og tre i dem ville ikke være nok til å brenne en kropp, selv om det ville kreves mindre tre for en kremasjon i en ovn sammenlignet med et bål utendørs.

Enhver som har grillet kjøtt vet at når fett drypper ned i varmekilden, antenner det umiddelbart og gir bare ekstra varme i et brøkdels sekund. Og vi snakker ikke om matlaging av kjøtt – vi snakker om å brenne en menneskekropp, bein og alt. Hva skjer når fettet er brent opp, og du har en haug med bein som er vanskelige å brenne? Ideen om at en kropp vil brenne på sitt eget fett er fullstendig latterlig.

Mattogno påpeker også at hvis selvantennelse er umulig i en ovn som allerede er oppvarmet til 800°C, ville selvantennelse i en kald ovn strekke denne umulige påstanden enda lenger.

[2]: Her fremkaller Tauber tilfellet med en kald ovn («når det ikke var nok koks til å varme opp gassifisatorene»), der lik blir introdusert i kammeret og halm og tre blir lagt i askebeholderen under. For det første må vi vite at askebeholderen var et kammer om lag 35 cm bredt og 45 cm høyt, lukket ved hjelp av et lokk på 28×35 cm. Ved (åpenbart i bunter med opptenningsved) og halm ble angivelig lagt i dette rommet, halmen ble tent, og så snart veden hadde tatt fyr, fløt fettet fra likene (vanligvis fire til fem kropper) inn i askebeholderen der det igjen tok fyr, og dermed «brente de fire til fem kroppene av seg selv.» Denne påstanden er enda mer absurd enn den forrige, for hvis selvantenning av fire til fem lik i en ovn oppvarmet til 800°C er umulig, ville selvantenning i en kald ovn være – så å si – enda mer umulig. I Taubers beretning tjente ikke veden i askebeholderen (noen få dusin kilo) til å frembringe kremasjonen (som i en bål), men bare til å samle fettet fra likene, etterfulgt av at kremasjonen fortsatte ved selvantenning.

«The Real Case for Auschwitz—Robert van Pelt’s Evidence from the Irving Trial Critically Reviewed», side 345/346

Når man også tar i betraktning at Tauber lyver om å plassere opptil 8 kropper i én muffel (individuell åpning i ovnen), er det tydelig at Tauber forteller «bare-så-historier» for å retcone den offisielle «holocaust»-historien. Til tross for Taubers upålitelighet som vitne så insisterer «holocaust»-forsvarere på at han er «et nesten-ideelt vitne» og «historisk pålitelig» (se utdraget nedenfor). Alle som promoterer Taubers vitnesbyrd som gyldig handler ikke i god tro og bør ikke stoles på.

Henryk Tauber

Henryk Tauber uttalte i sin nedtegnelse i mai 1945 at han jobbet i krematoriene i Birkenau fra februar 1943 til oktober 1944. Forskeren Robert Jan van Pelt, som forsvarer Holocaust, refererer til Sonderkommando Henryk Tauber som «et nesten-ideelt vitne» og sier at «vi gjør klokt i å tillegge den høyeste bevisverdien» til Taubers vitnemål. Jean-Claude Pressac uttalte: «Vitnesbyrdet fra Henryk Tauber er det beste som finnes om Birkenau-krematoriene. Med en historisk pålitelighet på 95% stikker det seg klart ut fra resten.» En analyse av Taubers vitnemål viser imidlertid at det er fullstendig tvilsomt.

«Sonderkommando Eyewitness» Testimony to the Holocaust. Inconvenient History, vol. 12 (2020), no. 4.