Kremasjon i friluft – del to

«HOLOCAUST» Vedrørende HDoTs forsøk på å bevise eksistensen av massive ildgroper i friluft.

I dag vil jeg undersøke bevisene for kremasjon i friluft ved Auschwitz-Birkenau fra Holocaust Denial on Trial, eller HDot.

HDoT begynner med å si at Carlo Mattogno viste at 900 000 lik ikke kunne ha blitt kremert i ovnene til Auschwitz-Birkenau, men hans komplekse beregninger er på en eller annen måte irrelevante, selv om HDoT innrømmer at det var overløp som ovnene ikke kunne håndtere, og de ble brent i gropene. Det er en merkelig måte å si at Mattogno hadde rett. Hvis du vil se Mattognos komplekse beregninger, kan du finne dem i denne artikkelen.

Hvordan vet vi at nazistene noen ganger brukte åpne brenngroper for å kremere ofre i Auschwitz-Birkenau?

Holocaust-benektere hevder: Det finnes intet bevis for åpne brenngroper er funnet i Auschwitz-Birkenau.

For eksempel utførte Carlo Mattogno, en italiensk Holocaust-benekter, kompliserte beregninger for å «bevise» at ovnene i Auschwitz-Birkenau ikke kunne ha kremert kroppene til nesten 900 000 jøder.[1] Hans komplekse beregninger er imidlertid irrelevante. Når det var for mange kropper til å håndteres av kremasjonsovnene så ble kropper kremert i åpne ildgroper bak Krematorium 5 og utenfor en av de to hyttene i bakenden av Birkenau.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: EXISTENCE OF OPEN-AIR BURNING PITS

HDot hevder at vitnesbyrd og fotografier beviser eksistensen av ildgropene. I del én dekket vi uoverensstemmelsene i vitneutsagnene. Jeg viste også at luftfotografiene fra august 1944 ikke viste noen tegn til massive ildgroper. Vil HDot bringe noe nytt til bordet?

Faktaene er:

Det er vitneutsagn fra nazistiske gjerningsmenn og jødiske overlevende som angår eksistensen av ildgroper i Auschwitz-Birkenau. Videre dokumenterer luft- og bakkefotografier bruken av brenngropene, over enhver tvil.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: EXISTENCE OF OPEN-AIR BURNING PITS

I den følgende seksjonen har vi påstander om ildgropene fra Filip Müller i det andre avsnittet. Det er viktig å merke seg at Müller hevdet også at musklene fra kroppsdeler til personer som nettopp hadde blitt myrdet ble lagt i bøtter, noe som fikk bøttene til å hoppe rundt.

Vitnesbyrd om kremasjon av ungarske jøder i ildgroper i friluft (sent 1944):

Mellom mai 1944 og november 1944 ble mer enn 400 000 jøder fra Ungarn sendt til Auschwitz-Birkenau, der omtrent 90 prosent av dem ble drept nesten umiddelbart i gasskamrene. Selv en av de to hyttene, som tidligere hadde blitt brukt som gasskamre, ble gjenåpnet for å håndtere det massive overskuddet.

Filip Müller ble satt i arbeid i en Sonderkommando og fikk i oppgave å grave ildgroper bak Crema/Gasskammer 5 og i skogen ved hyttene. Ildgropene var 40 til 50 meter lange, omtrent 8 meter brede og 2 meter dype. Til slutt gravde de totalt ni store brenngroper, «som gjorde det mulig å brenne et nesten ubegrenset antall lik.»

Dr. Charles Sigismund Bendel var en jødisk lege som ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der han ble tildelt crematoria Sonderkommandoen. Under Bergen-Belsen-rettsaken i 1945 bekreftet Bendel hvor raskt og effektivt disse åpne ildgropene fungerte. Han husket for eksempel hvordan en transport av jøder fra Lodz, Polen, hadde blitt myrdet og brent på følgende måte: «Jeg kom klokken sju om morgenen med de andre og så hvit røyk stige opp fra grøfter, noe som indikerte at en hel transport var blitt likvidert eller avsluttet i løpet av natten … bak krematoriet gravde de tre store grøfter 12 meter lange og 6 meter brede. Etter hvert ble det oppdaget at resultatene som ble oppnådd selv i disse tre store grøftene ikke var raske nok, så i midten av disse store grøftene bygde de to kanaler som menneskefettet kunne sive igjennom slik at arbeidet kunne fortsette på et raskere vis. Kapasiteten til disse grøftene var nesten fantastisk. Krematorium nr. 4 kunne brenne 1 000 mennesker i løpet av dagen, men dette systemet med grøfter kunne håndtere det samme antallet på én time.»

Det finnes faktisk svært sjeldne bilder av disse åpne ildgropene tatt av et medlem av Sonderkommandoen. Tatt i all hemmelighet ved Crema/Gasskammer 5 viser disse bildene kvinnene som blir tvunget til å kle av seg før de går inn i gasskamrene, og medlemmene av Sonderkommandoen som drar lik til de åpne brenngropene.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: EXISTENCE OF OPEN-AIR BURNING PITS

I det tredje avsnittet ovenfor presenterer HDot vitnemålet til Dr. Charles Bendel. Umiddelbart kan vi se at størrelsen på Bendels groper ikke er den samme som Müllers. Følgende er Bendels vitnemål gitt i en rettssal der han fremsetter en umulig påstand. Det er tydelig at Bendel, i likhet med Müller, er et upålitelig vitne.

Kapasiteten til «gasskamrene» beskrevet av Dr. Bendel var, hvis sannheten skal sies, overraskende:

Vanligvis ble 1 000 mennesker plassert i hver av de to store kamrene, og 500 i hver av de to små.[33]

Dette er umulig og motstridende. Umulig, siden de to «gasskamrene» i krematoriene II og III ville ha rommet – basert på overflaten som Dr. Bendel oppgir – 25 eller 20 personer per kvadratmeter, mens de i krematoriene IV og V ville ha rommet 28 personer per kvadratmeter! Motstridende, fordi Dr. Bendel hevder: «I krematoriene 1 og 2, 2 000 hver; i krematoriene 3 og 4, 1 000 hver; og i bunkeren 1 000.»[34]

Under kryssforhør av forsvarsadvokaten angående muligheten for å presse 1 000 mennesker inn i et rom på 64 kubikkmeter, ga Dr. Bendel et forbløffende svar som avslører uærligheten og upåliteligheten hos dette «øyenvitnet»:

Spørsmål: Hvordan er det mulig å få plass til 1 000 mennesker i et rom på 64 kubikkmeter?

Svar: Det er et godt spørsmål. Det kunne bare gjøres med tysk teknikk.

Spørsmål: Mener du alvorlig at 10 personer kan plasseres i en plass på en halv kubikkmeter?

Svar: Fire millioner mennesker som ble gasset ved Auschwitz er vitnene.

Institute for Historical Review: Two False Testimonies from Auschwitz, av Carlo Mattogno.

Det siste avsnittet i seksjonen handler om bilder av utendørs kremasjoner som ble tatt i all hemmelighet av en Sonderkommando. Nedenfor er bildene som det blir referert til.

Carlo Mattognos bok «Auschwitz: Open-Air Incinerations«, har et kapittel dedikert til de fire bildene tatt av Sonderkommandoen. Etter å ha analysert de to ovennevnte bildene gir Mattogno følgende konklusjon (for mer detaljer, se sidene 41–49 i Mattognos bok):

Så hva ser vi egentlig på disse bildene – jeg unngår bevisst uttrykket «fotografier»?

1. Et område som er omtrent 7–8 meter bredt.
2. Åtte menn involvert i kremasjonen.
4. Omtrent 30–40 lik klare til å bli brent.
Dette synet passer egentlig ikke med en massekremasjonen av mer enn tusen lik (1 200 ifølge Filip Müllers system) av angivelig gassede ofre, men passer perfekt med kremasjonen av noen dusin lik av fanger som døde i leiren.

«Auschwitz: Open-Air Incinerations», av Carlo Mattogno, side 46.

Så kommer vi til luftfotografiene der et foto fra 8. juli 1944 blir henvist til:

Bevis på ildgroper i friluft i luftfotografier:

Den 8. juli 1944 fløy Luftwaffe (den tyske luftvåpenet) over Auschwitz-Birkenau og tok rekognoseringsbilder av området. Bildet viser tydelig en søyle med svart røyk som stiger opp bak Crema/Gasskammer 5.[5]

Mattogno erkjenner eksistensen av ildgroper i friluft, men hevder at røyken kom fra brennende søppel.[6] Faktisk hadde Crema/Gasskammer 2 og 3 ovner som var dedikert til å brenne søppel. Pery Broad, en medlem av Gestapo i Auschwitz-Birkenau, snakket om den omfattende ødeleggelsen av dokumenter i disse ovnene med jevne mellomrom.[7] Det var ingen grunn til å ha brenneplasser utendørs når de brente dokumenter og søppel.

John Ball, en kanadisk holocaustbenekter, argumenterer for at et luftrekognoseringsfotografi tatt av allierte den 26. juni 1944, da de allierte fløy over Auschwitz-Birkenau på vei for å bombe fabrikkmål, viste ingen brenneplasser utendørs.[8] Dette skyldes at deportasjonen av ungarske jøder var suspendert på dette tidspunktet. Listen over transporter viser at ingen tog forlot Ungarn fra 17. til 24. juni, men ble gjenopptatt den 25. juni. Transportene tok tre eller fire dager for å komme til Auschwitz-Birkenau. Mange ungarske jøder var bokstavelig talt på vei til sin død. I tillegg var det ingen bevis for at ungarske jøder ble registrert i leiren som slavearbeidere fra 20. til 27. juni 1944, noe som igjen beviser suspensjonen av aktivitet.

Holocaust Denial on Trial: AUSCHWITZ-BIRKENAU CREMATORIA: EXISTENCE OF OPEN-AIR BURNING PITS

Her er det fotografiet fra 8. juli 1944 der røyk er synlig. Det er tydelig at dette ikke er nok røyk til å indikere at det var gigantiske brennplasser. Så hva er forklaringen på røyken?

I neste avsnitt er det en tilbakevisning av Mattognos påstand om at røyken stammer fra brennende søppel. Når jeg går til nettstedet som er referert til, fant jeg følgende informasjon nedenfor. Mattogno kom faktisk ikke med påstanden om brennende søppel. Godt arbeid, HDoT.

[Den lille røyksøylen som stiger opp fra gårdsrommet nær Krematorium V, som vises på luftfotografiene fra 31. mai 1944, er i tråd med utendørs forbrenning av søppel i en åpen beholder der luft for forbrenning på lavere nivå kan komme inn; vi kjenner ikke til noen luftfotobevis for forbrenning i groper, der forbrenningen ville ha vært veldig sakte på grunn av dårlig luftsirkulasjon. Redaktørens merknad. (Nettredaktørens merknad: Denne merknaden ble ikke akseptert av Carlo Mattogno og er ikke inkludert i den trykte versjonen av denne artikkelen. Vi beholder den her kun av historiske årsaker, fordi denne uttalelsen var et stridspunkt mot Carlo Mattogno.)]

«The «Gassed» People of Auschwitz: Pressac’s New Revisions», av Carlo Mattogno.

Carlo Mattognos faktiske forklaring på røyken er gitt i boken «Auschwitz: Open-Air Incinerations«. Han antar at mengden røyk indikerer en kremasjon av 60-70 lik, ikke en massekremasjon som påstås i det offisielle «holocaust»-narrativet.

10.2. Området rundt Krematorium V

Når det gjelder området rundt Krematorium V, hevder Mark van Alstine at fotografier fra 31. mai viser tilstedeværelsen av tre kremasjonsgroper, hver med et areal på omtrent 106,8 kvadratmeter. Carroll Lucas har derimot bare sett en «tynn røyksøyle», mens R.J. van Pelt, M. Shermer og A. Grobman har foretrukket å være stille om Nevin Bryants observasjoner. Røyksøylen er faktisk synlig, men det røykfylte området på bakken overstiger ikke 50 m² og kunne ikke ha rommet mer enn omtrent 60-70 lik for kremasjon. Røyken stiger over omtrent 7-8 lineære meter nær den (østre) enden av et mørk rektangel med en lengde på omtrent 25 meter og 6 meters bredde (se Dokumenter 23f.).

Hvis derimot gassing og kremasjon av de ungarske jødene var en faktisk hendelse, ville luftbildene ha vist et inferno – med kremasjonsgroper som brente kontinuerlig i 48 timer (H. Tauber), 24-48 timer (H. Mandelbaum) eller 24 timer (Sz. Dragon) – beskrevet av vitnet Otto Wolken184 på følgende måte:
«De 4 pipene fra krematoriene spydde ut røyk dag og natt, dag og natt hang den tunge røyken fra kremasjonsgropene over leiren og om natten var himmelen farget lys rød.»

«Auschwitz: Open-Air Incinerations, av Carlo Mattogno», side 68–69.

HDoT har til og med en unnskyldning for at det ikke er noen tegn til brennplasser på bildene fra 26. juni 1944: «… den 26. juni 1944, da de allierte fløy over Auschwitz-Birkenau på vei til å bombe fabrikkmål, viste ingen åpne brennplasser.[8] Dette skyldes at deportasjonen av ungarske jøder var suspendert på dette tidspunktet.» Problemet er at uansett om gropene var i bruk eller ikke så burde det være et tegn til dem på bildene.

Dette er omfanget av bevisene HDoT gir for eksistensen av ildgropene. HDoT forklarer ikke hvordan disse gropene ville være logistisk mulige. Det er et spørsmål om brenselet som trengs for å brenne hundretusener av lik. Det er spørsmålet om myrterrenget og det høye grunnvannsspeilet i området der leiren lå. Hva skjedde med den utgravde jorden, hva skjedde med asken? HDoT adresserer ingenting av dette. Så nå står vi igjen uten bevis for eksistensen av massive ildgroper og med anerkjennelsen av at krematorieovnene ikke kunne ha håndtert brenningen av alle de påståtte gassofferne.