Kremasjon i friluft – del én

«HOLOCAUST» Vedrørende mangelen på bevis for ildgroper i friluft som skal ha kompensert for manglende kapasitet i krematoriene.

Raul Hilberg var en jødisk-amerikansk statsviter og historiker opprinnelig født i Østerrike. Ifølge Wikipedia ble han bredt ansett som den fremste forskeren på «holocaust». I 1961 utga Hilberg boken «The Destruction of the European Jews«. Han reviderte arbeidet sitt i 1985, og det kom ut i en ny trebindsutgave. I dag vil jeg fokusere på påstanden hans om at tyskerne i Auschwitz-Birkenau brente likene til påståtte gassingsofre i massive groper utendørs. Følgende sitat fra Hilberg viser hvordan han følte seg som et offer for kristne og nazister. Det er ikke urimelig å tro at denne følelsen motiverte «holocaust»-forskningen hans.

De kristne misjonærene hadde så godt som sagt: Dere har ingen rett til å leve blant oss som jøder. De sekulære herskerne som fulgte proklamerte: Dere har ingen rett til å leve blant oss. De tyske nazistene erklærte til slutt: Dere har ingen rett til å leve.

Top 3 Raul Hilberg Quotes (2024 Update)

Carlo Mattogno skrev et svar på Hilbergs bok, «Bungled: The Destruction of the European Jews«, som jeg vil bruke til å analysere disse påstandene. I det følgende sitatet innrømmer Hilberg at krematoriene alene ikke var tilstrekkelige til å brenne alle de påståtte gassofrene, som kunne være så mange som 10 000 om dagen, og noen dager til og med så mange som 20 000. Av denne grunn ble det gravd store groper, 8 eller 9 av dem, på over 36 meter i lengde. Til slutt hevder Hilberg at menneskefett ble samlet inn og brukt som brensel, noe jeg tidligere har vist er latterlig.

Den teoretiske daglige kapasiteten til de fire krematoriene i Birkenau var litt mer enn 4 400, men medberegnet sammenbrudd og forsinkelser så var den praktiske grensen nesten alltid mindre. I løpet av mai og juni så ble de ungarske jødene alene gasset med en hastighet på nesten 10 000 per dag, og et høyere antall kan ha blitt nådd da transportene fra Lódz ankom i andre halvdel av August. Med disse utviklingene i tankene overså Auschwitz-spesialisten ansvarlig for avhendingen av lik, Hauptscharführer Moll, en mann beskrevet som en sadist med utrettelig energi, gravingen av åtte eller ni groper mer enn 36 meter i lengde, 7 meter brede, og 1,8 meter dype. I bunnen av gropene ble menneskefett samlet og helt tilbake på ilden med bøtter for å framskynde kremasjonene. Overlevende rapporterer at barn av og til ble kastet levende inn i infernoet. De råtnende etterlevningene ble til tider fjernet med flammekastere. Til tross for at kroppene brant sakte ved regn eller tåkete vær så fant man at gropene var den billigste og mest effektive metoden for avhending av lik. I August 1944, da 20 000 lik måtte brennes på enkelte dager, brøt gropene i friluft flaskehalsen.

«The destruction of the European Jews», av Raul Hilberg.

Mattogno undersøkte kilden til Hilbergs påstand sammen med andre kilder som Hilberg brukte:

Hilbergs kilde her er Müllers bok (FN 114f., ibid.). Ifølge dette vitnet ble det i begynnelsen av mai 1944 gravd to groper som målte 40 til 50 meter i lengde, 8 meter i bredde og 2 meter i dybde i den nordlige gårdsplassen til Krematorium V, etterfulgt av tre til midt i mai, i tillegg til fire groper – antagelig med de samme dimensjonene – nær den såkalte «Bunker V», slik at det totalt var ni groper (Müller 1979b, s. 130, 133). Men hvis vi undersøker de andre kildene Hilberg refererer til i dette kapittelet, og utover det andre vitner som vitnet om dette, ser vi at påstandene om disse gropene ikke stemmer overens.

Dommer Jan Sehn (Hilbergs FN 120) sier i den forbindelse at «så seks enorme groper ble gravd ved siden av krematorium V» (Sehn 1946b, s. 88). Charles S. Bendel snakket om tre med dimensjonene 12 m × 6 m × 1,5 m (Phillips, s. 131); Henryk Tauber nevnte fire i en forklaring, fem i en annen; Stanisław Jankowski påstod to groper på 20 m × 2 m × 2 m; Szlama Dragon hadde fem groper på 25 m × 6 m × 3 m; Miklos Nyiszli hadde to groper på 50 m × 6 m × 3 m; Dov Paisikovic påstod to groper på 30 m × 6 m eller 10 m; og så videre (se Mattogno 2016d, s. 28).

«BUNGLED: «THE DESTRUCTION OF THE EUROPEAN JEWS», av Carlo Mattogno, side 201.

Disse motstridende vitnesbyrdene er bare toppen av isfjellet. La oss huske da boken hans ble utgitt, i 1961. Dette var før avklassifiseringen av luftfotografiene av Auschwitz-Birkenau, som skjedde i 1979. Her er et luftfoto av leiren jeg fant på nettsiden til United States Holocaust Memorial Museum, eller USHMM. Som du ser, er det ingen røyk fra disse påståtte brenngropene. Dessverre er stedet der gropene skulle være avskåret.

Her er en komplett versjon av bildet jeg fant i en Tweet fra Auschwitz Memorial.

Til å finne hvor gropen burde være så kan vi bruke et kart fra USHMM.

Ifølge Hillbergs kilde, Filip Müller, så burde det være fem groper i dette området nord for Krematorium V:

Nord for dette er bunkerne, eller de midlertidige gasskamre, som de ble påstått for å være. Det er der de andre fire av ni groper angivelig skal ha blitt funnet:

Her er et klarere bilde av Krematorium V fra Germar Rudolfs «Air-Photo Evidence—World War Two Photos of Alleged Mass Murder Sites Analyzed«:

Og av Bunker II:

Som du kan se, er det ingen groper, og det er ingen røyk. Til tross for denne bevisføringen mot eksistensen av massive ildgroper så forblir denne påstanden fortsatt opprettholdt.