GLOBALISME Årets landbruksoppgjør var opprettholdelse av status quo, det vil si begge parter ble enige om ingen inntektsøkning for bøndene, i tillegg fikk landbruket ei heller noen krisepakke.
Årets landbruksoppgjør var opprettholdelse av status quo, det vil si begge parter ble enige om ingen inntektsøkning for bøndene, i tillegg fikk landbruket ei heller noen krisepakke («landbruksminister» Olaug Bollestad mente at norsk landbruk bare i begrenset omfang ble rammet av koronakrisen), altså ingen ambisjoner eller anerkjennelse av tingenes tilstand. Samtidig ble den nye kvotemeldingen for fiskeriet vedtatt av Stortinget, en melding som legger opp til at de store blir større og at rekruttering blir umuliggjort. Dette sammenfaller da både i tid, ideologi og politikk med Klimakur 2030.
Nærmere 9 000 gårder som forsvinner og et fiskeri som er monopolisert på noen få hender, en kabal, som verken har lokal eller regional tilhørighet, blir resultatet av Klimakur 2030 i følge beregninger («Klimakur 2030 har utredet ulike tiltak og virkemidler som kan gi minst 50 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp i 2030 sammenlignet med 2005.» – Miljødirektoratet). Samene i nord og sauebønder i sør mister næringsgrunnlaget på grunn av rovdyr, og i tillegg skal skatteinntektene for vannkraften ikke lengre tilfalle kommunene selv. Sentralisering, og avfolking av mer grisgrendte strøk, er en pågående og kontinuerlig prosess hvor opprinnelsen vanskelig lar seg utlede. Klimakur 2030 er dermed bare en formalisering av en allerede etablert praksis. Den skal imidlertid legitimeres ved å bli sendt ut på høring, mens den mer folkelige støtten for den generelle basisen for initiativet er ivaretatt av en tidsånd som er preget av bekymring for klimaet, blant annet. For parallelt med klimaalarmen har også det samme segmentet av befolkningen og de demografiske gruppene mobilisert seg på andre områder. Disse gruppene var dermed bearbeidet i utgangspunktet og klar for å få sitt engasjement kanalisert også på andre områder, noe som ikke er tilfeldig. Distriktene er en utgiftspost for globalister og de nyliberale, mens for de liberale i politisk forstand representerer distriktene noe irrasjonelt de ikke kan kontrollere, noe utemmelig, naturen. Dessuten har man her røtter og identitet. For pengemakten og de politisk liberale, de anti-nasjonale, konstituerer det en farlig motstander.
Spesielt hardt rammet er Nord-Norge. Myndighetene har erklært nærmest full krig mot de nordlige fylkene og man kan undre seg over hvorfor det tilsynelatende er så pass fredelig. Man kan bare tro og håpe at det ulmer under overflaten (Jack Berntsen belyste utfordringene hans landsdel var konfrontert med på en god måte, men å finne hammeren for å spikre igjen dørene er defaitistisk, en hammer kan ha mange andre bruksområder som ville ha hatt langt større verdi i disse, hovedsaklig, kystsamfunnene). Utrenskningen og angrepene på disse kystsamfunnene har vært så pass alvorlige at til og med Riksrevisjonen har måttet se seg nødt til å reagere: «Riksrevisjonen anser det som alvorlig – den nest strengeste betegnelsen de kan bruke – at kvotesystemet og endringer i regelverk har hatt negative konsekvenser for kystsamfunn, blant annet med tap av arbeidsplasser.[…] De retter også kritikk mot at det ikke finnes noen oversikt over kvotepriser, som har blitt betydelig høyere de siste årene – og som dermed gjør det dyrt og vanskelig for unge fiskere å etablere seg – noe som også er viktig for å opprettholde aktivitet og bosetting langs kysten.[…] Riksrevisjonen påpeker at de fleste endringene har vært rettet mot å bedre lønnsomheten i flåteleddet, og at det har vært mindre fokus på å bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.»
Som landbruksoppgjøret og fiskerimeldingen viser så ikke bare aksepterer landbruks- og fiskeriorganisasjoner dette, de er sågar aktive pådrivere for en slik politikk og man kan trygt si at næringenes egne interesseorganisasjoner dermed løper fiendens ærend og de kan således betegnes som femtekolonister, både for landet og for sine respektive næringer. Alt fra politiske partier som Senterpartiet, til næringenes egne ministere og interesseorganisasjoner, til NGO-er som Nei til EU.
Så hva er løsningen? «NæringsHub»-er for i overkant innovative sjeler med skinnende Mac-er, eller hjemvendte kunstnere på leting etter inspirasjon, kommer ikke til å redde distrikts-Norge, en fullstendig omlegging av økonomien og vårt syn på hva som konstituerer reelle verdier må til. Dessverre er det krefter som vil det annerledes, et to-hodet troll med én kropp hvor begge hodene da alltid vil befinne seg på samme sted. Der det ene befinner seg vil man alltid finne også det andre. Folket må ikke forledes til å tro noe annet. Dette er et annet av venstresidens utallige iboende paradokser, som selv ikke den mest spenstige materialistiske dialektikk kan løse opp: opprettholde en illusjon om at de representerer og ivaretar interessene til distriktene og de som bor der, de som føler klimakuren(e) på kroppen, som oftest tilhørende arbeiderklassen, men samtidig sørge for å gjennomføre globalismens ulike tiltak for å undergrave grenser slik at mennesker, verdier, tilhørighet, identitet og kapital flyter fritt.
Les også:
Vår vei – punkt 6
