VERDEN Halshuggingen av en fransk lærer har ført til økte spenninger mellom Frankrike og den muslimske verden. Men er det en nasjonal oppvåkning, eller noe annet?
I kjølvannet av at den franske læreren Samuel Paty ble halshugget av en 18 år gammel tsjetsjener synes hele landet å ha havnet i en slags nasjonal oppvåkning basert på den franske revolusjonens opplysningsideal. Men denne gangen er det ikke monarkiet og kirken som er skurken, men muslimer.
I flere razziaer rettet mot landets muslimer har man blant annet stengt ned moskéer, muslimske foreninger og nettsider. I visse tilfeller har man til og med utvist individer som påstås å ha kobling til muslimsk ekstremisme. Dette, blandet med flere utspill fra president Emmanuel Macron om «islamistiske separatister» som truer Frankrike, har fått verdens muslimer til å se rødt. En av dem som er blitt opprørt er Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som i et utspill går hardt ut mot Macron.
– Hva kan man si om et statsoverhode som behandler millioner av mennesker fra andre trosgrupper slik? Først og fremst, ta en psykiatrisk evaluering, dundret Erdogan.
Macron kom da til å hilse og si at han ikke har tenkt å tåle hån og forulempninger, hvorpå han kalte hjem sin ambassadør i Tyrkia.
«Frankrike er et muslimsk land»
I søndagens Agenda på SVT gjestet Frankrikes ambassadør i Stockholm Etienne de Gonneville. I en reportasje fra Paris som ble vist som innledning til programmet lar man opprørte Paris-beboere som ikledd koronamasker har gått ut på gater og torg for å vise støtte til president Macrons nye harde linje mot landets muslimer komme til orde.
Det er det sekulære, liberale demokratiet og de opplysningsidéer som lå til grunn for den franske republikkens revolusjonære grunnleggelse som er truet, forklarer man.
– Vår republikk, våre verdier og vårt yrke har blitt angrepet, sier en fransk lærerinne som er intervjuet.
– Vi har opplysningens hedenske filosofer å takke for separasjonen mellom kirke og stat. Nå er opplysningsfiendtligheten på vei tilbake, beklager en annen fransk kvinne.
Også synlig agiterte muslimer intervjues i reportasjen.
– Vi håper helhjertet at det er siste gang noen dør i islamismens navn. Tiden er inne, vi støtter vår regjering, vår president og innenriksminister i å bekjempe islamistene. Let dem opp i deres kjellere, nettsidene de gjemmer seg bak, let opp dem som manipulerer våre ungdommer og barn, sier imamen Hassen Chalgoumi.
Den franske ambassadøren er inne på samme linje: Frankrike skal ikke gjøre avkall på sine «demokratiske verdier» mot ekstremister. Men når Agendas Anders Holmberg påpeker at opprørthet over Muhammed-karikaturer ikke er begrenset til radikale muslimer, men noe som deles av hele den muslimske verden, blir ambassadøren merkbart irritert.
– Det er interessant at du stiller det spørsmålet, for mange forstår ikke hvor vagt og moralsk uklart spørsmålet ditt er, mener de Gonneville.
Ifølge den franske ambassadøren skal ikke spørsmålet om karikaturer diskuteres, men spørsmålet om terrorisme, og at man faller i «islamistenes felles» om man velger å diskutere karikaturene i seg selv.
Når Holmberg påpeker at Frankrike har hentet hjem sin ambassadør fra Tyrkia og lurer på om det er en opptrapping til en konflikt mellom Frankrike og den muslimske verden, blir de Gonnerville enda mer irritert.
– For det første er Frankrike et muslimsk land, svarer ambassadøren, som også skryter av hvor mange muslimer som bor i landet.
Han forstår heller ikke hvordan Erdogan, som han mener er president for et «sekulært land», kan «forulempe Frankrikes president».
– Det er uakseptabelt. Tyrkia er en NATO-alliert, et land der vi har mange venner. Vi forstår oss ikke riktig på det tonefall som Erdogan har benyttet, mener de Gonnerville.
Den franske ambassadøren mener også at majoriteten av verdens muslimer er på Frankrikes side.
– Islam er en mangfoldets religion. De vi hører uttale seg er personer som taler for radikale islamistiske grupper. Vi skal ikke gi dem mulighet til å bli større enn hva de er, mener han.
«Reagerer på voldsom ekstremisme med voldsom ekstremisme»
Det er dog ikke bare muslimer som har reagert negativt på Frankrikes nye, hardføre liberale sekularisme. Også klassiske venstreliberale som den amerikanske sosiologen Crystal Fleming er harde i sin kritikk mot Frankrike.
«Det er mer enn sørgelig å se hvordan franske myndigheter besvarer voldsom ekstremisme med mer voldsom ekstremisme – og at man gjør det samtidig som man fremstiller seg som kulturelt overlegne», skriver den afroamerikanske sosiologen på Twitter.
Den kulturmarxistiske kritikken har så klart også blitt plukket opp av muslimer, blant annet Egypts mest prestisjefulle sunnimuslimske institusjon Al-Azhar, som nylig fordømte Macrons antimuslimske aksjoner som «rasistiske».
En ny kontrajihadisme
Frankrike går altså hardt ut mot landets muslimer, samtidig som både muslimer og venstreliberale beklager seg. For mange som er lei av masseinnvandringen til Europa kan det som skjer akkurat nå i Frankrike sikkert ses på som noe positivt. Men om man tenker på hva det er som Macron og det franske etablissementet virkelig sier og gjør, fremstår det snarere som urovekkende.
Det finnes så klart mange likheter mellom den sekulære sjåvinismen som akkurat nå koker i Frankrike og den jødiske nykonservativismen som bestemte USAs agenda under fremfor alt George W. Bushs presidentskap da den såkalte krigen mot terrorismen ble innledet.
Man maler opp en konflikt mellom det frie, opplyste og liberale Frankrike på den ene siden og religiøs ekstremisme på den andre siden. Problemet er altså ikke den store mengden rasefremmede i Frankrike, eller en gang muslimer – den franske ambassadøren skryter til og med av hvor mange muslimer som bor i landet. Nei, problemet er at reaksjonære tanker gror blant en del av befolkningen som i stor grad består av ikkehvite, ifølge den nye franske sjåvinismen som alt i alt vesentlig minner om ikke bare nykonservatisme med også en annen jødisk ideologi: kontrajihadismen.
En av de tiltak man diskuterer er å forby hjemmeundervisning. Franskmenn og den muslimske befolkningen skal ikke kunne segregeres lenger. Franske foreldre skal ikke kunne holde sine barn unna flerkulturen ved å undervise dem hjemme i stedet for i de flerkulturelle skolene, og muslimske foreldre skal på samme måte ikke kunne holde sine barn unna integrasjon i samfunnet.
Den franske revolusjonens ideal går nemlig ikke an å virkeliggjøre om en så stor del av befolkningen som muslimene utgjør ikke kjøper den. Idealet sier nemlig at franskhet bare er et statsborgerskap, ikke en etnisitet. Men når en så stor del av befolkningen som den muslimske utgjør uansett bærer på radikalt annerledes tanker og verdivurderinger, blir dette umulig å hevde.
Men om muslimene integreres fullt ut, går på franske skoler, snakker fransk uten aksent, gifter seg med franske jenter, ler av Muhammed-karikaturer og bli «franske» helt og holdent, ja da er jo problemet løst. Da kommer gjengkriger, gruppevoldtekter og fornedringsvold ikke lenger til å være flerkulturelle problem men et fransk problem. For da kommer problemet til å stamme fra helt vanlige franske statsborgere som ikke bærer på idéer som utfordrer de «franske» – eller liberale – idealene.
Kall det «opplysningsidealer», nykonservativisme, kontrajihad eller bare sekulær fransk sjåvinisme. Men det er derfor nykonservative liberale som Macron nå går hardt ut mot landets muslimer; ikke fordi de vil knuse motstanden mot det franske hegemoniet, men fordi de vil knuse motstanden mot den liberale konformiteten og på sikt omvandle den segregerte flerkulturen til en grå oppblandet masse av konsumerende borgere og på den måten virkeliggjøre Kalergiplanen.
