FORBUD Arjuna kommenterer sjefjøden Ervin Kohns seneste utspill.
Den ungarske jøden Ervin Kohn, som tilfeldigvis oppholder seg i Norge og som er forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo og 2. nestleder i Antirasistisk Senter, er igjen på krigsstien med krav om forbud og sensur. Denne gangen er det hensynsløse drap på to uskyldige personer i Tyskland som skal utnyttes.
Det var etter drapene i Halle i Tyskland 9. oktober i år, før likene var kalde, at Kohn igjen rykket ut med krav om forbud. Ikke mot hvite, heterofile menn spesielt denne gangen, men mot «rasistiske organisasjoner». Intet nytt i så måte, og kjedelig repetitivt. Å synse og mene uten å bli utfordret, uten meningsbrytning, å vite at uansett hvordan man vinkler sin ytring så vil den ikke få tilsvar, er intellektuell masturbasjon som krever en særs spesiell fetisj. Avviket blir komplett når man tar i betraktning at kravet om forbud skal gjelde nettopp de grupper som er utestengt fra meningsbrytningen og fra tilsvarsmulighet; man vil med andre ord forby det forbudte.
Kohn ønsker å fremheve to poeng: at digitaliseringen fører til større potensiale for rekruttering til det han omtaler som «høyreekstreme organisasjoner», og at Den nordiske motstandsbevegelsen «marsjerer i gatene». Han prøver dernest, etter beste evne får vi tro, å knytte disse to faktorene sammen. Imidlertid så brister logikken, deduksjonen forvises og konklusjonen fremstår som fra et forvirret sinn (eventuelt intellektuelt uredelig, men Kohn i sin forfengelighet vil nok foretrekke førstnevnte).
– På 80-tallet var det fysiske miljøer. I våre dager er det virtuelle miljøer. Selv om det ikke er store miljøer vi kan se med det blotte øye, er det virtuelle miljøer disse radikaliseres i, sier Kohn og nevner Den nordiske motstandsbevegelsen som eksempel på det fysiske miljøet i Norge som får marsjere i gatene, ifølge VG.
Phillip Manshaus og Stephen Balliet sto bak de seneste handlingene som utløste ryggmargsrefleksen i Kohn (kan man ha ryggmargsrefleks uten å ha ryggrad?), visstnok skal disse være eksempler på hvorfor man bør forby «rasistiske organisasjoner». Et distinkt kjennetegn disse to imidlertid hadde til felles var at de nettopp ikke tilhørte noen organisasjon eller gruppering. Manshaus hadde søkt medlemskap i Den nordiske motstandsbevegelsen, men ikke funnet egnet, mens tysk sikkerhetstjeneste bekrefter at Balliet ikke var kjent for de fra tidligere (med andre ord: han tilhørte ingen organisasjon, siden sikkerhetstjenesten har folk i nær alle grupperinger i landet.) En logisk deduksjon, vitenskapelig holdbar, ville det da vært å si at alle rasistiske organisasjoner bør understøttes og oppmuntres, nettopp for å unngå slike handlinger. Men nå er Kohn hverken konsekvent, prinsippfast eller uten vikarierende motiv.
– Vi bør inn og gjøre tiltak for å gjøre rekrutteringen vanskeligere. Nå, 16 år etter forrige gang vi ikke innførte forbud mot rasistiske og nynazistiske organisasjoner slik FN krever, kan vi kanskje ta den diskusjonen igjen, sier Kohn.
Blant annet refererer han ved hver anledning til FN resolusjoner som skal råde verdens land til forbud mot disse organisasjonene. Påtakelig er det at det er utelukkende i disse situasjonene at Kohn mener FN-resolusjonene bør følges. Som jøde har Kohn naturlig nok også omtanke for Israel. Han omtaler og kommentere landet hyppig i norsk offentlighet og han skriver fast for israelske publikasjoner, men ikke én gang har Kohn bedt om at Israel bør følge noen av de, frem til 2013, 45 resolusjonene som fordømmer landet. Man skulle nesten tro at Kohn mente at visse mennesker sto over, og var bedre enn andre. Han kunne for eksempel begynne med resolusjon 2334 som slår fast at bosetningene er ulovlige og et brudd på internasjonal lov. Skulle han ville fremstå med full integritet måtte han imidlertid tatt til orde for å forby hele Israel siden landets førstesekretær holdt foredrag på et møte hvor Anders Behring Breivik også deltok, bare ett år før terroranslagene. For alt vi vet kan foredraget ha vært med på å radikalisere Breivik (og som vi vet, Breivik tilhørte heller ingen organisasjon).
Å ville forby organisasjoner på bakgrunn av at ingen av de involverte tilhører noen form for organisasjon er som jeg har sagt, enten som utledet av et forvirret sinn, eller et intellektuelt uredelig ett, simpelthen fordi det ikke lar seg forsvare filosofisk logisk. Vil Kohn forhindre rekruttering på internett, som han har som uttalt bekymring, er det kun én løsning: å forby datamaskiner. Nasjonalsosialister er imidlertid for mange også en sosial konstruksjon, vi eksisterer for disse individene/gruppene kun i deres hoder. Vi har blitt forfulgt og brukt som syndebukk også der vi ikke har hatt tilhold. Som regel er dette grupper som bruker oss for å sementere sin egen makt, om dette er kapitalmakten og/eller etno-religiøse eller politiske grupper.
Kohn fremhever Den nordiske motstandsbevegelsen som den eneste organisasjonen, og vi er synlige og marsjerer visstnok i gatene. Noe som da angivelig skal være urovekkende. Men makten blir ikke synliggjort og realisert utelukkende gjennom marsjering på gaten. Vi trenger ikke dette aspektet. Tiden jobber for oss, vi trenger kun å være relevante, og hvordan kan vi annet? Nasjonalsosialismen er ikke bundet av tid og rom, den er ikke definert av marsjering på gater, den kan like gjerne foregå ved lange marsjer i institusjonene, i åkrene, på byggplassene. Når nasjonalsosialismen igjen blir det styrende prinsipp vil ikke Kohn ha sett det komme. Han fokuserte på marsjering i gatene, internett, sosiale konstruksjoner. Mens de som bragte det til fullbyrdelse ikke nødvendigvis visste at det var det de gjorde. Skal du forhindre en idé hvor de som bærer den ikke er den bevisst selv må Kohn i ytterste instans begå folkemord for å være sikker, for en stund, og det er vel der han og hans like er på vei.
