HISTORIE Gjesteskribenten Sergei skriver i dette leserinnlegget om den ufattelige drapsbølgen som det jødiske bolsjevik-systemet gjennomførte i Sovjetunionen og gjør en sammenlikning med det mer kjente «holocaust», som i tillegg til å være mer kjent fullstendig mangler bevis.
Den røde terroren som startet i Russland under bolsjevik-kuppet i 1917 er noe som mange allerede er kjent med, enten som en historisk epoke, eller kanskje til og med er familiært kjent med den umettelige semittiske blodtørsten som rammet Russland. Bolsjevikenes redselsregime fratok folket all frihet og alle menneskerettigheter, og deres myrderier tok livet til minst 60 millioner av det slaviske folket i Øst-Europa. Myrderiene pågikk i nærmere ett århundre, eller mer nøyaktig 73 år. Den røde terroren som begrep er relativt kjent, men resultatet og de grufulle detaljene av dette regime i ren lidelse og menneskeliv er fortsatt til denne dag nærmest ukjent.
Det tilsiktede, velplanlagte, sosiopolitiske massemordet av millioner av mennesker hvor mange ble tatt av dage uten rettergang, kommunismens utallige henrettelser og Gulag-leire er noe som til tross for de utallige millioner av menneskeliv som ble rammet, og som i dag ligger i umerkede massegraver spredd utover det østeuropeiske kontinentet, forblir det større bildet av denne utbredte kriminelle hendelsen unevnt og er nærmest ukjent i dag sammenlignet med «holocaust». Det sovjetiske regimet benyttet systematiske arrestasjoner og bortførelser. Ofrene forsvant gjerne fra sine hjem uten forvarsel, og endte som regel rett i graven for noe så lite som en bagatell – eksempelvis en enkel uformell «politisk ukorrekt» kommentar. Selv mer eller mindre grunnløse påstander og rykter kunne under de løstolkede straffelovene i Artikkel 58 lett medføre 10 års hardt arbeid der bare få unnslapp med skinnet i behold. Forfatteren Aleksandr Solzhenitsyn, som senere skrev boken «Gulag-arkipelet», fikk selv erfare dette da han i et brev adressert en venn ga noen småkritiske kommentarer til regimet. Han ble deretter arrestert og sendt som utallige andre på den tiden til Gulag. Dette var hverdagskost for land okkupert av bolsjevikene. Men denne veldokumenterte røde terroren er nærmest tabu å omtale og blir sjelden påpekt av dagens makthavere i vesten, verken det kontrollerte media, aviser, skoler, universiteter, organisasjoner eller verden som helhet. Dette selv om massegraver den dag i dag blir funnet nesten årlig av organisasjoner rundt om i Russland og Ukraina.
Den røde terroren rammet ikke bare østeuropeere heller. Etter andre verdenskrig ble også den europeiske befolkningen i andre land påvirket som for eksempel Latvia, det okkuperte Tyskland, Finland, og til og med Japan. Mange ble bortført og henrettet like etter, men de fleste ble sendt til Gulag-leire. Dette var i de fleste tilfeller jevngodt med dødsstraff. Riktignok inntraff døden mer sakte, men bare få var heldige nok til å overleve et opphold i disse leirene. Rene henrettelser ved utpekte NKVD-eksekusjonspelotonger var hyppige også i Gulag-leirene. Var en person ikke i stand til å jobbe lenger i Gulag-leiren var henrettelse som regel det eneste alternativet. Straffen til en enkeltperson hadde også direkte følger for personens familie: Det var heller ikke uvanlig at de kunne risikere samme straff.
Men disse 60 millioner mennesker som ble myrdet av bolsjevikene bak jernteppet er det ingen i dag som hører ett eneste ord om, mens det såkalte holocaust derimot, som er en etterkrigshistorie med enorme fysiske bevismangler er fortsatt hedret som «den største av alle grusomheter under andre verdenskrig» i verden. Dette til tross for at ingen massegrav av jøder til dags dato noengang har blitt funnet på tysk jord, og videre etterforskning av jødiske massegraver i «gass-leirene» har blitt møtt med totalnekt siden 1945.
På tross av at den offisielle holocaust-historien, eller lettere oppsummert vinnernes versjon av historien, med dens alvorlige mangler på fysiske bevis og forklaringsproblemer og uregelmessigheter, med et mangfold av utilregnelige og motstridene jødiske skrøner basert på såkalte vitneforklaringer, er holocaust fortsatt mest kjent verden over – selv om minst ti ganger så mange totalt uskyldige mennesker jevnført med «seks millioner» døde i Russland og Ukraina.
Er det slik i dagens samfunn at noen liv er å betrakte som mer verdifulle, mer viktige, mer benevningsverdige enn andre uansett hva? Ifølge de Allierte kreftene som støttet blodbadet under kommunismen i Europa og som er de nåværende makthaverne i våre samfunn: Ja, absolutt!
Ved litt granskning av de mest prominente personene i det kommunistiske systemet, finner man raskt ut at siden starten var bolsjevikene tungt bemannet av ikke mindre enn 300 internasjonale jødiske kommissærer i de øverste maktposisjonene. Noen av de jødiske lederne som utførte massemordene gikk under forfalskede navn som Leon Trotsky (egentlig: Lev Davidovich Bronstein), Lazar Kaganovich (Lazar Moiseyevich Kaganovich) og Genrikh Yagoda (Yenokh Gershevich Lyeguda). NKVD-sjefen Yagoda var ansvarlig for Holodomor i Ukraina der minst 11 millioner liv gikk tapt ved bevisst konstruert og planlagt massesult. Yagoda er en av de største massemorderne i verdens historie, og var av jødisk herkomst. Dette faktum er det fortsatt til dags dato få som vet. Videre var vestens etterretningstjenester som støttet regimet klar over den jødiske kommunismen og deres konspirasjon mot russerne siden 1917.
Rabbineren Stephen Wise sa i 1935: «Some may call it Communism, but I call it what it is, Judaism.»
Men hvorfor? Hvor er rettferdigheten? Hvorfor har ikke østeuropeerne som måtte lide i 73 år under jødisk kommunisme et eneste verdenskjent minnesmerke overhodet? Hvor er deres «lidelsespenger» eller straff og rettergang av de mange jødiske massemorderne? Hvordan kan det ha seg at et systematisk massemord med utbredte henrettelser, både offentlige massehenrettelser som sett i 1917, folkemord under Holodomor i 1932, eller på notoriske steder som i kjelleren til Lubyanka-fengselet gå ukjent i dag? Hvordan kan massemordet på 60 millioner mennesker og deres umerkede massegraver fortsatt være relativt ukjent med tanke på det faktum at vi lever i informasjonsalderen med lett tilgang på informasjon? Hvorfor er dette fortsatt ignorert av alle våre institusjoner og våre makthavere samtidig som disse ved hver anledning minner oss konstant på en påstått sum av utallige jøders lidelser?
Det virkelige svaret på disse viktige spørsmålene er at de samme internasjonale elementene som regjerer over oss i dag i skyggen av våre såkalte demokratiske samfunn er de samme som den gang. De ønsker ikke rettferdighet, de ønsker ikke å opplyse om sine kriminelle handlinger og sin tilsiktede hånd som systematisk slaktet og årelatet en meget stor del av verdens befolkning under kommunismen i det siste århundret. Det er så klart fordelaktig for jødene at folk flest ikke vet hvilken enorm skala av grusomheter jøder var ansvarlig for før og under andre verdenskrig, og de unngår dermed å bli holdt ansvarlig for sine kriminelle handlinger. Denne kabalen av sionistiske og globalistiske krefter er en stor del av de samme makthaverne vi har i dag og følgelig er de tjent med å distrahere oss med sine løgner og projiserende historier når de utnevner seg selv som de «evige ofrene».
Som Steve Plocker skrev i en nyhetsartikkel for den Israelske avisen Ynet: «Vi må ikke glemme at noen av historiens største massemordere var av jødisk herkomst».
/ Sergei
Kilder:
Stalin’s Jews
Aleksandr Solzhenitsyn, Gulag-arkipelet (1973)
Elie Wiesel, Against Silence (1985)
Wikipedia: Vasily Blokhin
