KOMMENTAR Erik Forsell kommenterer en krønike i den jødisk-eide avisen Göteborgs-Posten, hvor Jenny Sonesson hevder at det svenske samfunnet har et såpass stort ansvar for sikkerheten til landets synagoger at de bør voktes i like stor grad som selve kongehuset.
Jenny Sonesson skriver i en leder i Göteborgs-Posten at etter «brannbombene» (hun mener nok glassflasker av brennende væske, eller så lyver hun med vilje for å styrke sin retorikk) i desember mot to jødiske synagoger i Sverige, «tvinges» den jødiske forsamling i Göteborg til «å legge halvparten» av sine medlemsavgifter på sikkerhet. Dette anser Sonesson å være urimelig. Derfor må jødiske forsamlinger i Sverige få soldatbeskyttelse, mener hun.
«Dette er en helomvending i svensk politikk», skriver Sonesson, og refererer til Stefan Löfvens plutselige utspill om at det kan være aktuelt å sette inn militæret mot gjengkriminaliteten i forstedene for å hjelpe politiet som ikke klarer å håndtere den. Til dette får Löfven indirekte støtte fra sin forgjenger Fredrik Reinfeldt, som i 2006 formaliserte reglene for hvordan det svenske militæret skal kunne brukes mot befolkningen.
Sonesson kunne, istedet for å akseptere denne voldspiralen, ta for seg problematikken: Hvorfor har vi i dag denne helomvendingen i politikken? Hvorfor ønsker flere og flere partier, inkludert regjeringen, å sette militæret inn mot befolkningen i landet? Hvorfor har de skapt denne situasjonen? Hvorfor omtaler Sonesson ikke angrepet med «brannbomber» mot synagogene som de politiske protestene de faktisk var, etter at USA hadde uttalt at føderasjonen skulle gjennomdrive sin kontroversielle plan om å flytte ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem? Hvorfor omtale «brannbombene» som om de var meningsløse «pøbelstreker» utført av kriminelle gjenger?
Istedet for å gå til roten av problematikken, bekrefter bare Sonesson denne utviklingen. Hun skriver at Danmarks ønske om å sette inn militæret mot gjengkriminalitet bør «evalueres» slik at den kan brukes i Sverige. I Danmark er den israelske ambassaden og synagogen i København bevoktet av militært personell siden 2015, etter at en mann skal ha blitt skutt utenfor den danske hovedstadens jødiske tempel.
«Hvis soldatene kan beskytte kongen, bør de også kunne beskytte annet, som synagogen i Göteborg», skriver Sonesson og tydeliggjør de «utsatte jødenes» situasjon: Den jødiske forsamling appellerte om krisefinansiering fra Justisdepartementet etter «brannattentatet».
Den jødiske forsamling har uttalt at de i dag bruker 54 prosent av medlemsinntektene på sikkerhet, som ifølge forsamlingen og deres sympatisører anses å være bevis for at forholdene er «akutte».
Nordfront.se skrev tidligere om hvordan den jødiske forsamling i Umeå følte at det var nødvendig å legge ned sin virksomhet og si opp sin leieavtale etter at noen hadde klistret to Nordfront-klistremerker på forsamlings skilt ved gaten. Nordfront vet ikke hvorvidt Umeås jødiske forsamling «appellerte» om krisefinansiering fra Justisdepartementet i sammenheng med «klistremerkeangrepet». Men ingen «tvinger» den jødiske forsamling til å legge 54 prosent av medlemsavgiftene på sikkerhet, sett at oppgitt prosentandel i det hele tatt er fakta og relevant, noe som også krever at vi vet hvor mye inntekten fra medlemsavgiftene er. Det får vi da imidlertid ikke vite av Sonesson.
Sonessons forslag til forsterkning av fasebeskyttelsen til synagogene reiser flere spørsmål: Hvorfor sidestiller Sonesson en synagoge som et spesielt beskyttelsesverdig objekt på nivå med kongehuset? Hvorfor nevner hun ikke «trusselen» mot landets moskeer, som faktisk har blitt utsatt for verre ting? Hvorfor ikke beskytte kirker? Akuttmottakene? Sykehjem? For ikke å nevne skolene der barn blir tvunget til å gå, til tross for at de idag er utsatt for faren ved å bli mishandlet eller myrdet av eldre rasefremmede som ikke har noe å gjøre i skoleområdet til å begynne med? Dette skjer tross alt mye oftere enn at en politisk motivert araber kaster en såkalt brannbombe mot en større bygning.
Det er rett og slett ikke noe særskilt eller et spesifikt økt trusselbilde mot den jødiske forsamlings lokaler. Hele samfunnet faller fra hverandre, med innslag av krigslignende situasjoner overalt og hvor som helst.
Hvorfor aksepterer Sonesson utviklingen av en militarisert politistat som truer med vold for å holde en urolig befolkning i sjakk? Burde hun ikke ønske å ha en motsatt politikk? Men av en eller annen grunn er det mer verdt å nevne viktigheten av å beskytte ca 20 000 jøder som bor i Sverige, istedet for noen andre. Hvorfor?
Relaterte artikler:
Jøder får ekstra beskyttelse etter islamistisk terror
Jødisk leder: Så mange jøder i Europa som mulig må få bære våpen
Svensk domstol: Jøder kan diktere hvor svensker kan demonstrere
Gruppetenkning forårsaker rasisme, mener jødiske Ervin Kohn
Jøder siktet for å ha sprayet hakekors på kirke
«Hakekorsepidemien» i 1960
