LESERINNLEGG En leser med initialene A.H. belyser i dette leserinnlegget hvordan vestlige samfunn stadig oftere føyer seg for individers ønske om å bytte biologisk kjønn, i stedet for å gå til bunns med hva som ligger bak dette kjønnsdysforiet.
Denne artikkel er et leserinnlegg. Synspunktene som fremføres her er ikke nødvendigvis i overensstemmelse synspunktene til Frihetskamp eller Den nordiske motstandsbevegelsen.
Her om dagen leste jeg en artikkel om en 7-årig gutt i Australia som ville være jente. Han hatet sitt biologiske kjønn så mye at han bokstavlig forsøkte å slite det løst. Han begynte også å gråte hysterisk når hans mor bekreftet at han ville få skjegg som sin far når han ble eldre. Baylin, som gutten heter, fikk diagnosen «kjønnsdysfori» når foreldrene søkte hjelp hos en lege for drøyt ett år siden. Familien er veldig «forståelsesfulle» over hans situasjon og har begynt å kalle sønnen for Briella istedet for Baylin. De bruker også bare feminine pronomen når de omtaler han. Ut fra kommentarene å dømme som artikkelen fikk, så virker det som de fleste er enige om hvor heldig «Briella» er med slike kjærlige, progressive og tolerante foreldre som «hun» har.
Skattevesenet i Sverige gikk tidligere i vår ut med en pressemelding hvor de gjorde det klart at dem som bytter kjønnstilhørighet etter den 1. juni 2016 vil få et nytt personnummer. Dette etter at transseksuelle har hatt «problemer» med sine papirer, da deres personnumre har vært knyttet til deres biologiske kjønn. I denne pressemeldingen dukket det dog opp en interessant uttalelse, og jeg siterer:
For eksempel en mann som har blitt kvinne, regnes hun etter forandringen som barnets mor i blant annet fødselsattester.
Noter at «han» har nå blitt «hun» og har nå blitt barnets «mor», pappa har blitt mamma på samme måte som man bytter dekk på bilen eller farge på fasaden.
I USA har Barack Obama nylig vært opptatt med å forsøke å finne et sted hvor disse kjønnsforvirrede enkeltpersonene kan utføre sitt grunnleggende behov. Hans besettelse med å innføre «kjønnnsløse toaletter», på et tidspunkt da landet er på randen av ødeleggelse, er mildt sagt underlig. Det må være minst seks milliarder viktigere spørsmål og problemer å forholde seg til, men likevel, dette er hva han velger å fokusere på i løpet av sine siste måneder som president.
Dette er bare et eksempel jeg har gjort blant et uendelig antall historier av samme karakter, de verken utmerker seg eller for den saks skyld er spesielt kontroversielle med tanke på hvilken tid vi lever i. Jeg vil her nedenfor gjerne kort illustrere hvor alvorlig dette situasjonen egentlig er.
Ny termologi har dukket opp, som kjønnsdysfori, kjønnsnøytralitet og kjønnsflytende (genderfluid). Et nytt pronomen, «hen», er innført i Sverige. Og homoseksuelle og transseksuelles «rettigheter» til kunstig befruktning og adopsjon blir stadig sterkere og mer sosialt akseptert.
Det vil sannsynligvis ikke komme som en overraskelse for deg som har omfavnet nasjonalsosialismen som verdensanskuelse, når jeg påpeker at det kun finnes to kjønn på denne planeten. Uansett hva de «progressive» krefter kan tenkes å oppfinne i nåtid eller fremtid, så er dette et tidløs faktum. Det finnes kun mann og kvinne, og vi som ser på naturen som vårt forbilde kan observere dette tydelig i planteriket og dyreriket. Der kan vi observere symbiosen mellom de to kjønn, hvordan de støtter hverandre, hvordan de befruktes og hvordan de formerer seg. De er hverandres motvekt, en motvekt i perfekt balanse med seg selv, og hvis denne balansen blir forstyrret, så forskyves også deres sjanse til å overleve livets påkjenninger. De mister styrken til å tåle sterke biologiske trusler.
Mannen er kvinnens motpart og vice versa, ikke mer, ikke mindre. Hvem som er mer verdt eller hvem som står oppreist når de pisser er irrelevant. Naturen er ikke interessert i likestilling eller kjønnskvotering, naturen er bare interessert i å overleve.
Så hva skjer så når millioner av homoseksuelle og transseksuelle par oppdrar barn som har blitt fratatt minst én biologisk forelder? Hva skjer i et barns hode når pappa en dag bli en mamma? Hva skjer med fremtidige generasjoner av vårt folk som ikke er brakt opp i symbiosen som naturen har tiltenkt dem? Jeg vil at du skal tenke på dette når du ser dette fenomenet sprer seg over våre kontinenter.
Mitt sinne er ikke rettet mot «Briellas» fremtidlige kjønnsbytte eller pappas ønske om å bli mor. Mitt sinne ligger i det faktum at ingen spør hvorfor disse sakene skjer. Alle kurerer symptomene med overfladiske løsninger i stedet for å finne ut av den virkelige og underliggende årsaken til sykdommen.
I stedet for å observere de alvorlige konsekvensene som hormonforstyrrelser har på et foster og gjøre noe med det, så tvinges vi godta dysfunksjonelle individer som skapes og møte deres krav, uansett hvor unaturlige de er.
/AH
