HISTORIE I to kapitler i «Min kamp» kommer Adolf Hitler tilbake til «den geniale borgermesteren» i Wien, Karl Lueger. Lueger regnes for å ha bidratt til Hitlers forståelse av jødespørsmålet.
Adolf Hitler skriver i «Min kamp» hvordan det var under hans opphold i Wien at han for første gang begynte å forstå jødespørsmålet. Før oppholdet i dette «rasenes Babylon» hadde han ikke hatt noen større erfaring med jødene og «holdt dem tilmed for tyskere».
Innsikten i jødespørsmålet var blant annet et resultat av egne betraktninger; Hitler beskriver i «Min kamp» hvordan jødene i Wien utøvde sin innflytelse innom kunst- og kulturlivet, hvordan de både støttet marxismen og innrettet seg hos hoffet (gjennom massemedia) samt at sionismen hadde en maktbase i Wien. Han reflekterte over hvordan vanlige østerrikere var tvunget til å leve på det mest avskyelige sett i sitt eget land.
En stor årsak til Hitlers innsikt på området hadde også, ifølge Hitler selv, Wiens borgermester Karl Lueger. Hitler skriver i «Min kamp»:
Iallfall ble dette årsaken til at jeg etter hvert lærte den mannen og den rørsle å kjenne som den gang ble avgjørende for Wiens skjebne: Dr. Karl Lueger og det kristelig‐sosiale parti.
Da jeg kom til Wien, var jeg begges fiende.
Mannen og rørsla virket «reaksjonært» på meg.
Min sans for rettferd fikk meg til å skifte mening etter som jeg hadde høve til å lære mannen og hans verk å kjenne, og fra å dømme rettferdig kom jeg etter hvert til åpent å se opp til ham. I dag mener jeg mer enn før at denne mannen har vært den største av alle tyske borgermestere.
Karl Lueger ble født den 24. oktober 1844 i Wien. Han kom fra en ordinær familie med en far som var vaktmester. Til tross for at hans muligheter var begrenset klarte den unge Lueger å få studere jus på universitetet i Wien og gikk i 1870 ut med en doktorgrad. Han åpnet sitt eget advokatfirma og ble kjent som «den lille manns» advokat.
I 1875 ble Lueger medlem av Wiens bystyre og i 1890 ble han medlem av landdagen i Niederösterreich. I 1893 grunnla han det kristelig‐sosiale parti, som ses som en forgjenger til dagens Østerrikske folkeparti, som i 1999–2006 dannet regjeringskoalisjon med Jörg Haiders FPÖ.
Karl Lueger innførte en rekke reformer som innebar at han fratok byens jødiske kapitalister deres tidligere privilegier. Han var derfor stadig motarbeidet. Allerede da han ble valgt til viseborgermester i 1895 oppløste regjeringen byens Gemeinderat (tilsvarer kommunestyre) for å stoppe hans innsettelse til embetet. Videre nektet keiser Franz Joseph gjentatte ganger å godkjenne valget av Lueger på grunn av hans meninger om den jødiske innflytelsen. Det måtte holdes fire valg før keiseren og regjeringen gav opp forsøkene på å hindre den folkevalgte Lueger å ta plass som byens borgermester.
Lueger var en stor politisk taler og hadde evnen til å tiltale massene. I valget i 1895 lovet han et ambisiøst reformprogram som skulle bekjempe privatisering og gi østerrikerne tilbake det som var rettmessig deres. Lueger drev blant annet gjennom at vannforsyning, elektrisitet og gass skulle være kommunalt. Dette lå tidligere i hendene på store selskaper med overveiende jødisk kapital. Med andre ord var det – før Lueger – jødiske kapitalister som bestemte om østerrikerne skulle ha tilgang til slikt som var livsviktig for deres eksistens.
Videre forbedret Lueger byens infrastruktur gjennom en kommunal vannledning med rent vann og et transportsystem med trikker. Han åpnet flere sosialkontor og så til at det ble bygget parker, sykehus og skoler.
Lueger ble under sin tid umåtelig populær i Wien på grunn av reformene som førte makten tilbake til folket. Han så til at jødene ikke fikk ha samfunnsnyttige oppgaver og hans ofte repeterte prinsipp var at «Wien er tysk og skal forbli tysk». Han så også til at nye borgere skulle sverge en ed i rådhuset som blant annet inneholdt en forsikring om å «gjøre alt i min makt for å opprettholde byens tyske karakter».
I tillegg til å ha begrenset jødenes makt over Wien var Lueger også en beundrer av Edouard Drumont, støttet Guido von Lists völkische-bevegelse og bekjempet jødisk immigrasjon.
Luegers største bedrift var kanskje at han gjorde antisemittismen sosialt akseptert og dermed muliggjorde for andre å ta over hvor han sluttet. En tale fra 20. juli 1899 viser at Luegers parti, til tross for alle anstrengelser, fortsatt kjempet i motvind:
Her i vårt østerrikske faderland er situasjonen slik at jødene har grepet en grad av innflytelse som overstiger deres antall og betydning. I Wien må den fattige håndtverkeren gå og tigge på lørdag ettermiddag. Innflytelsen over massen ligger i vårt land i hendene på jødene. Den større delen av pressen er i deres hender, den desidert største delen av all kapital, og spesielt storfinansen, er i jødiske hender. Og i denne forbindelse bedriver jødene en terrorisme av et slag som knapt kunne vært verre. For oss, i Østerrike, er det et spørsmål om å befri kristne mennesker fra jødedommens hegemoni.
Karl Lueger gikk bort i 1910 etter å ha sittet som borgermester siden 1897. Hitler beskrev ham som følger i «Min kamp»:
Den siste store tysker som kolonisasjonslandet Ostmark fostret, hørte ikke offisielt til de såkalte «statsmenn», men det denne dr. Lueger ytet som borgermester i «rikshoved‐ og residensstaden» Wien på snart sagt alle områder av kommunens økonomiske og kulturelle politikk, virket som et under og styrket hele rikets hjerte. Sånn ble han faktisk en større statsmann enn alle de såkalte «diplomater» dengang tilsammen.
