KULTUR Christian Hamilton skriver om hva som har gått fra å være triviallitteratur eller underholdningslitteratur som man også kaller det, til å bli litteratur med et overrepresentert politisk budskap i den grad at man føler seg frarøvet sin mulighet til å tenke selv.
Når min elskede hustru kommer hjem fra sine reiser med jobben har hun alltid med seg en lettlest pocketbok eller en mer påkostet innbundet bok på mitt eget språk, noe som blir en høytid for meg her utenlands. Selv om boken kanskje ikke er noe skjønnlitterært under, så er selve omtanken fra min elskling så stor at jeg takknemlig leser boken. Ja, hun vet hva jeg foretrekker å lese, men vet ikke alltid om jeg liker forfatteren og dennes virke. Til tross for mitt politiske ståsted som nasjonalt sinnet, er jeg ikke mer puritansk enn at jeg kan lese annet enn Heidenstam og lignende.
Min bokhylle ombord på båten består mest av reiseskildringer, en del skjønnlitterære verker og mye pocket/skraplitteratur. Blant det siste alt fra Sjöwall & Wahlöö, Clive Cussler, Anne Holt, Henning Mankell til Camilla Läckberg.
Camilla Läckberg var ganske OK til å begynne med, men nå har hun sporet helt av. Etter min mening har hun alltid skrevet «fjantefeministisk» i sine bøker, men det kunne jeg holde ut såfremt handlingen ellers var spennende. Men her om dagen fikk jeg hennes verk «Tyskerungen» i hendene, og etter halve boken ble jeg kvalm og generelt ille berørt av alt PK-vrøvl (politisk korrekthet) boken inneholdt. Det virker som om denne type bøker må ha en politibetjent som er innvandrer, helst lesbisk med en samboer som er gravid igjennom inseminasjon fra utlandet. Videre skal det «mørkeste av det mørke», eller «ondskapens imperium» komme fra diverse «nazistiske» organisasjoner. Disse organisasjoners budskap beskrives i hovedsak naivt og med dårlig politisk kunnskap. Alt som går imot strømmen og kritiserer makthaverne, stemples som «nazistisk».
Når jeg leser bøker som «Tyskerungen» føler jeg meg frarøvet og ranet. Jeg blir frarøvet mine stunder med avkoblende lesning av triviallitteratur som en gang var ment til å være nettopp triviallitteratur som man kunne lese uten å bli forbannet og kaste boken i papirkurven. Ja, det er rett og slett pengesløseri å kaste en bok man har kjøpt eller fått. Men enda verre er det egentlig at miljøet forstyrres, og attpåtil på grunn av noe så smakløst og motbydelig. Jeg er blitt frarøvet min frihet til å kunne lese noe, hva som helst, uten å stadig vekk bli påminnet om hva som er PK. Jeg er blitt frarøvet min frihet til å overhodet tenke fritt. Når skal dette fordummende og sjelelig nedbrytende budskap kunne stoppes?
Er disse forfattere som Läckberg m.fl. så dårlige at de må velte seg i en homofilistisk, feministisk og flerkulturell dynge, for å få sine verker utgitt? Jeg tror snarere at det er selvfortjeneste og en streben etter å være den mest politisk korrekte forfatteren for å kunne utmerke seg og få publisitet. Det gjelder å henge med og svinge seg i den politiske vinden. Ja, det var jo likedan i Sovjet under det kommunistiske åk, med den forskjellen at der var det statlig, offisiell sensur som bestemte hva som fikk komme på trykk. Nå for tiden, i vårt land og mange andre, råder en selvpåtatt sensur som er innlært igjennom tiår av politisk hjernevask via først og fremst massemedia.
Makthaverne, som lyder under de internasjonale finansimperiene, utnytter sine arbeidere, journalistene og diverse forfattere, til å utføre denne hjernevasken på oss døgnet rundt – massen av grasrøtter som skal passiviseres og fordummes. Jeg slutter aldri å forundres over denne totale blindhet som de fleste journalister lider av. Den fiende som de en gang sverget å bekjempe med alle middel, den fienden lar de seg utnyttes av i dag. Man synger globaliseringens lov og er forferdelig ivrig til å alltid være makthaverne til lags. At globaliseringen leder til menneskehetens forfall, der all fri tankevirksomhet for lenge siden har forsvunnet, det er disse journalister og forfattere, storfinansens arbeidere, for uintelligente, ja sagt rett ut for dumme, til å forstå. De er virkelig de nyttige idiotene.
Å bli frastjålet eller ranet er en traumatisk hendelse som for visse personer leder til psykisk lidelse. Å helt ufrivillig bli frastjålet og ranet sin frihet er nok det verste som kan hende et i utgangspunktet friskt og fritt tenkende menneske. Dette skjer hele tiden, over alt, og til tross for dette, reagerer få mennesker. Denne innlæring av politisk korrekthet er den mest bestialske måte å bryte ned et menneske uten å bruke fysisk tortur. Denne innlæring av massen i PK er et gigantisk globalt, noe planlagt og utformet i usynlighet, virksomt instrument for opprettelse av et globalt diktatur.
Hvor lenge skal de mennesker som fremdeles ikke har blitt omskolert forbli tiltaksløse? Er det bedre å leve et stille og passivt liv i et diktatur, fri fra egen sjelelig tankevirksomhet, enn å slåss for sin frihet og sitt land slik at det kan komme fremtidige generasjoner til gode? Hvordan kan det ha gått så langt at folket har glemt alt som handler om hvordan vi en gang ble selvstendige fra fremmede undertrykkere? Hvor stolte vi var over å forvalte denne arven, som nå bevisst beskrives som noe som ikke har skjedd, eller enda verre – at vår kultur ikke eksisterer? Jeg blir i hvert fall deprimert og nedslått av å til stadighet bli frastjålet og ranet det beste jeg eier, min frie tanke.
