KAMP Helgen 11. til 12. februar hadde Motstandsbevegelsens Näste 2 invitert kamerater fra Norge for en fullstappet kamphelg. På skjemaet sto en offentlig flyvebladsutdeling i Göteborg sentrum, intern opplæring, hard fysisk trening og sosial aktivitet. Ettersom både opplæringen så vel som treningen var av intern karakter skildres her først og fremst odysseen gjennom Göteborg sentrum.
Lørdag 11. februar samlet aktivister fra Näste 2 i Sverige, samt aktivister fra Norge, seg i Göteborg for en offentlig flyvebladsutdeling som startskudd for en helg under Tyrrunens tegn. I 2016 gjennomførte de en felles flyvebladsutdeling i Strömstad og i Göteborg har hver eneste offentlige flyvebladsutdeling i løpet av det siste året vært vellykkede. Dette var tilfellet også denne kalde februardagen.
Dagens første stoppested var Järntorget – en plass som mer og mer har fått et nasjonalsosialistisk preg. Fanebærere tok plass og flyvebladsutdelere posisjonerte seg slik at ingen skulle unngå å se at Motstandsbevegelsen igjen var i byen. Allerede ved et tidlig tidspunkt ble en androgyn karakter lokalisert, som med stirrende øyne ringte mange samtaler. Etter en stund ble det oppdaget flere og flere liknende karakterer som flokket seg til den kjølige uteserveringen som var nærmest.
Til tross for at mange med, mildt sagt, forvirrede verdensanskuelser beveget seg over Järntorget akkurat denne dagen ble det ført mange diskusjoner – både givende og mindre givende. Blant de mer givende sto naturligvis innvandringsspørsmålet øverst på listen – akkurat som i Motstandsbevegelsens partiprogram. Mange er mer enn litt lei av situasjonen som vår del av verden befinner seg i. Diverse sykkelkommunister ble fullstendig satt på plass da de ble møtt av velartikulerte og beleste unge menn i stedet for det jødiske oligarkmedias falske skrekkbildet. Følgen av dette kan for eksempel bli at man som motstandsmann må forklare hvordan det er fullt naturlig å bli nasjonalsosialist etter å ha gransket flere svake punkter i det falske verdensbildet som læres ut i skoler og media.
Etter en stund kom to åpenbart småborgerlige karer spaserende over Motstandsbevegelsens torg. Småberusede (og derav «modige») spurte de en av fanebærerne hvordan man kan stå på «arbeidernes torg» som nasjonalsosialist, hvilket ble fulgt av det naturlig motspørsmålet «men dere er vel ingen arbeidere?». Dette var åpenbart et sårt punkt, da mennene gav seg til å forsøke å forulempe fanebæreren som da ikke nølte med å forsvare seg selv og fanen.
Mennenes leven tiltrakk seg andre av liknende karakter, blant annet ungdommer som hadde parkert seg på en nærliggende uteservering samt en drøss av andre suspekte typer. Motstandsmennene forsøkte å finne ut av hvorfor de småborgerlige snuskgubbene ikke kunne oppføre seg som folk da de fikk et enkelt motstpørsmål å besvare, dog til ingen nytte.
En av dem, men en uvirkelig rask sykkel, tålte ikke å være med på fotografi hvorpå han forsøkte å angripe fotografen med sin raske sykkel. At den aktuelle sykkelkommunisten ikke var like rask er av avgjørende betydning da han raskt ble irettesatt. En samtale med mamma og pappa hjemme i villaen var ikke langt unna.
Nå var de mistilpassede kvasikommunistenes torggjeng veldig lei seg og opprørte. Heldigvis hadde en åpenbart psykisk ustabil kvinne med sykkelhjelm allerede ringt politiet etter å ha stoppet gjentatte ganger for å få greie på hva som ble spredt – for å deretter bli like overrasket og sint hver eneste gang! Til å begynne med ankom en ensom politijente plassen, men etter en stund ankom ytterligere fire biler – etter å ha prioritert bort innbrudd, skytinger og voldtekter for at to forvirrede stakkarer ikke hadde hell i sine angrep på Motstandsbevegelsen.
Da konstablene hadde tatt seg til rette begynte de å skrive ned overlevelsesfortellinger fra alle de som hadde fått en klump i magen av de ni punktene på partiprogrammet. I sammenheng med dette følte de som er aller dypest i noen form for missbruk at deres tid var inne – hvilket manifesterte seg gjennom å rope ramser og se ut som landstrykere.
Etter å ha stått på Järntorget lenge nok beveget aktivistene seg til krysset ved domkirken, som også er signifikant for nasjonalsosialistisk gateaktivisme i Göteborg. Veien dit kan nesten klassifiseres som en «goodwill-aksjon» da aktivistene fikk med seg den skrikende skaren på hva som for dem var årets første lengre spasertur. De tre mest iherdige karakterene var en kvinne i kjøleskapsformat med rosa hår og røde øyenbryn, hva som virker å ha vært en mer eller mindre mannlig bekjent iført strømpebukser og en kort kjole, samt en forvirret fyr med Philadelphia-lue som senere viste seg å ha mange likheter med Henrik Arnstad selv.
Vel fremme ved domkirken spredte aktivistene ut seg i de store folkemassene som beveget seg mellom butikkene og flyvebladene gikk så det suste. Etter en stund hadde de utrente normkritikerne kommet seg igjen etter spaserturen og begynte å hue og heie. Flere forvirrede stakkarer ansluttet seg til deres lille gjeng og aktivistene ventet spent på om de skulle få en like morsom samling å se som forrige sommer. To halvdverger, som virker å ha vært et par, gikk rundt og forsøkte å intervjue aktivistene med blandet resultat. En motstandsmann spurte om den minst mannlige av dem ville ha et flyveblad i stedet, hvorpå dvergen spyttet på motstandsmannen, som da, raskt som lynet, irettesatte den krøllete angriperen.
Dette medførte at de søvnige politimennene våknet til og forsøkte å arrestere motstandsmannen som hadde forsvart sin og organisasjonens ære. De forvirrede konstablene virket dog å høre på motstandsmennene, da de ble bedt om å roe seg ned et hakk. Mottrekket fra lovens lange arm ble i stedet at de satt opp sperrebånd rundt selve krysset! Det må ha vært fullstendig forvirring blant de blåkledde. En slik handling er såpass banal at forvirringen nesten smittet videre. Spøkefullt spurte aktivistene seg om de skulle arrangere noen form for boksekamp da det likevel ble laget en boksering.
Det hele ble for tragikomisk å håndtere, så aktivistene flyttet seg til Avenyn i stedet – også her med «fanklubben» på slep.
På Avenyn stilte de seg opp langs begge sider og her virket det som om folk var en anelse mer politisk interesserte enn på begge de andre plassene. Å ha en heiagjeng på plass virker også å føre til at desto flere tar et flyveblad – enten av ren nysgjerrighet eller etter å sammenliknet inntrykkene som de forskjellige gruppene gav på plass.
Etter å ha spredt propaganda ytterligere en stund på Avenyn var tanken å runde av og begi seg til et lokale og ha middag og samvær. På veien fra Avenyn var politimannen som var ansvarlig for politiet nøye med å påpeke at det var motdemonstrantenes rett å demonstrere (les: trakassere). Mer slik krangling førte til at aktivistene tok til venstre der hvor de ellers skulle ha tatt til høyre og vips – så var de tilbake på Järntorget!
Nå begynte skrikhalsene og politiet å bli lei og få hjemlengsel, hvilket uttrykte seg i at skrikhalsene mer og mer rettet sin i-landsvrede mot konstablene. En av aktivistene på plass ble spurt om han syntes det var «greit» om politiet brukte vold mot de mistilpassede grunnlovshaterne hvis de gjorde noen tilnærmelser. Han tilla at han ikke kunne svare så mye på spørsmål om liknende situasjoner ettersom han «vanligvis arbeider med virkelige lovbrudd, men jeg er plassert her av sjefene der oppe».
Etter å ha stått og skreket om demokrati og at Motstandsbevegelsens aktivister «burde sendes til Gulag» måtte aktivistene bite seg i tungen for å ikke ta igjen med samme mynt og stå tiltalt for «hets mot folkgrupp». Uansett fikk den fortapte ungdommen snart annet å tenke på da noen andre skrikende småjenter plutselig skrek høyere enn vanlig. Ytterligere en småborger hadde forulempet en motstandsmann, gjennom å kaste en sneip mot ham. Han ble irettesatt og må da ha mistet balansen og ramlet ned på de unge feministene. Om småborgeren forulempet dem seksuelt er i dag fortsatt uklart. Desto klarere er det at en politipatrulje sladdet inn med blålys på torget like etter dette. Flere av de mentalt underutviklede forfølgerne sprang i retning politibussen av en uviss grunn, men noen syntes å bli presset opp mot samme buss.
I sammenheng med at forfølgerne til slutt mistet hodet forlot aktivistene til slutt Järntorget og bega seg i retning bilene. Mens de ventet på båten som skulle ta alle glade nasjonalsosialister til bilene parkerte tre opprørspoliti utenfor samt en håndfull sivilpoliti. Også mannen som blir kalt «Göteborgs Henrik Arnstad» kom til stedet – i sin ekstravagante bil! Hele dagen hadde han som en Gollum hengt med aktivistene i deres politiske kamp og opplyst diverse folk om hvem de var. Han kunne i blant også være utrivelig og forsøkte male opp barndommer som hadde fått Ingmar Bergman å bli nedstemt. «Göteborgs Henrik Arnstads» tremenning arbeider med folkeopplysning på Wall Street i New York hvor han tjener store summer, hvilket er et skarpt argument for at vi alle har havnet på feil plan i livet. Selv etter noe etterforskning råder det tvil om hvorvidt mannen er grovt utviklingshemmet eller ikke.
Etter avsluttet offentlig aktivitet begav aktivistene sg til et lokale hvor mat ventet. På menyen stod kålpudding med poteter og saus samt masser av grønnsaker. Deretter ble det servert kaffe og te samtidig som dagens eskapader ble evaluert. Senere ble det omgruppering for å holde en gruppesamtale rundt Motstandsbevegelsens struktur, posisjon og liknende av intern karakter. Redegjørelse og evaluering av arbeidsmetoder og propagandaarbeid var noen av punktene som ble tatt opp. Uten at vi skal avsløre for mye kan det hele oppsummeres med at opplæringen var veldig lærerik. Deretter ble det servert lettere kveldsmat før dagen ble avsluttet ved at folk gikk til sengs.
Søndagen ble startet med en real frokost med blant annet havregrøt. Etter å ha vasket lokalet gav aktivistene seg ut i den friske luften for å ha trening. Treningen var akkurat som opplæringen kvelden før, av intern karakter, men kan beskrives som hard og givende. Etter at samtlige deltakere var fullstendig utkjørte ble det servert gulasj med rømme og brød i vinterskogen.
Senere var kamphelgen avsluttet og aktivistene tok avskjed for denne gang. Näste 2 ønsker å takke kameratene fra Rede 1 og Rede 2 for sterk innsats og godt kameratskap! Vi ses!
