IDEOLOGI Tor Bjørnsen vektlegger i denne artikkelen betydningen av å ta tilbake vår åndelige bevissthet.
I en tid hvor politisk korrekthet knebler den frie tanke, hvor meningstyranniet legger retningslinjer for hva som er sosialt akseptabelt å berøre og en snever ideologisk doktrine bestemmer den rådende diskursen, i en tid hvor vi syner å miste oss selv som mennesker på alle tenkelige måter, er det på høy tid å slite seg løs fra hverdagens utrettelige jag, og stille oss selv noen spørsmål ved det som omgir oss.
Stadig flere våkner opp til de brutale kjensgjerninger og realiteter. Mens noen ser og forstår det større situasjonsbildet, er det mange som ikke riktig klarer skille klinten fra hveten. I sin søken etter svar, er det mange som ender opp med å peke på symptomene. Her har vi som våkne mennesker en krevende oppgave. Vi ser, vi vet, og det er vår plikt å heve røsten hvor andre kommer til kort.
En sak er hva man rent visuelt kan iaktta hva gjelder fremmedgjøringen av våre samfunn, eksempelvis hvordan det demografiske bildet endrer seg – dette er et konkret fenomen og et ubestridelig faktum man lett kan henvise til. Men man glemmer gjerne korrelasjonen mellom våre kulturelle og materielle uttrykk/skapende prestasjoner, og våre åndelige (prosesser som foregår i et samfunn)
Kulturell degenerasjon og sosialt og moralsk forfall som et symptom – indoktrinering, vulgære kulturelle og sosiale uttrykk – forandring av normer og det moralske kompasset (se kulturell marxisme)
Denne forandringen kan man bare forstå om man har noe å sammenligne med. I historisk sammenheng blir det klarere. Skaperkraft og iver kontra det som i vår tid utelukkende synes å dreie seg om konsum og hedonistiske tendenser. Forstår man kultur som et åndelig foranliggende, vil man også kunne se sammenhengen mellom vårt åndsliv og våre skapende prestasjoner, det vil si, vår materielle utfoldelse. Moderne kunst og musikk er et åpenbart eksempel på dette, om vi da i det hele tatt kan bruke slike benevnelser om det som fremstilles i våre dager.
Nøkkelen til forståelsen av hvordan vi formes som mennesker, er å finne i vår underbevissthet. Impulsene vi kontinuerlig eksponeres for fra media og underholdning sendes direkte til vår underbevissthet, og bidrar på den måten til å modellere våre verdier og holdninger, våre tanker og assosiasjoner. I det hele en forming av vår mentalitet og vår måte å se verden på. Fra et psykologisk perspektiv er det en interessant studie av stimuli og subtil påvirkning. De instrumentene vi bruker i våre utøvende og skapende prosesser, påvirkes i stor grad av de impulsene vi akkumulerer som passive mottakere.
Vi mennesker er i stand til å fokusere på et fåtall inntrykk om gangen, og derfor er også de fleste av de mentale prosessene våre underbevisste. Hvordan vi programmerer underbevisstheten har derfor stor betydning for hvordan vi fortoner oss. Og for å klarlegge hva som menes når vi snakker om underbevissthet, så er det primært automatiserte tanker og adferdsmønstre – alt vi foretar oss uten å tenke over det. Underbevisstheten skaper automatiske følelser og reaksjoner basert på hva vi har lært tidligere i livet, og for å endre på de spontane følelsene og reaksjonene, må vi først og fremst endre det underbevisste tankemønsteret. Men dette fordrer først og fremst en åndelig bevisstgjøring.
I våre dager ser vi særlig hvordan massemedia og (fjernsyns-) underholdning yrker som utdanningsinstitusjoner. Der media gjennom sitt vinklingsmonopol synes å danne folkemeningen og ikke omvendt; hvor nyhetsrapporteringen til stadighet presenterer et bilde som ikke er kompatibelt med virkeligheten. Hvor alt som er oss høyt, dyrt og hellig uavlatelig reduseres til de mest degraderte gestalter, som siden løftes frem og idealiseres in absurdum. Vi ser en påtagelig politisering i underholdningen, hvor tendensiøse undertekster subtilt virker for å normalisere perversjoner.
Forskning har for lengst vist at hjernen vår er i stadig utvikling, og vi er selv ansvarlige for vårt eget utfall. Vi må etterstrebe intellektuell aktivitet som er givende og konstruktiv. Å kultivere oss og ta vare på vårt eget åndsliv og utvikle dette, er en plikt vi har som nasjonalsosialister.
Det blir avgjørende for oss å forstå det mønsteret som avdekkes, når man går drivkreftene bak nedbrytende konsepter nærmere i sømmene. Å forespeile seg objektivitet blir i så henseende fullstendig meningsløst, ettersom man alltid vil ha visse gitte faktorer å måle objektivitet etter. Agendasettingen i media vitner om nettopp dét. Opinionsledere som former folkeviljen gjennom det tradisjonelle mediemonopolet, er noe vi i stadig større utstrekning ser en motsats til med fremveksten av alternativ media, som overtar stadig større mark fra de etablerte mediene. Alternativ media vokser, noe som indikerer en økende mistillit til etablert media.
Tar man i betraktning hvor mye tid den kurante konsumenten benytter fremfor husguden (les fjernsyn), er det ikke vanskelig å forestille seg hvor omfattende impulsene fra passiv underholdning er, og hvorfor de har fått så stor forankring. Med en massesuggesjon som eliminerer selvstendige tankeprosesser, er den største bevitnelse av en tragedie hvordan barn i en stadig travlere hverdag, får fjernsynet som oppdragelsesanstalt.
Vi ser allerede tendenser hvor barn vokser opp uten riktig å lære seg mellommenneskelig interaksjon å kjenne. Den sosiale og emosjonelle intelligensen som er grunnleggende for et fungerende samfunn, lærte de seg aldri å beherske, fordi de ikke ble eksersert utenfor sin virtuelle verden. Da er det kanskje heller ikke så overraskende at sosiopatiske tendenser blir vanligere blant barn og unge. Konsekvensene av sosial isolering i tidlig alder er illevarslende.
Og med dette friskt i minnet, er det heller ikke særlig vanskelig å forstå hvorfor vi har en ungdom i ubalanse, som i sin frustrerte lengsel etter substans, tyr til flyktige substitutter for å døyve følelsen av et liv uten formål. Mennesker som går opp i obskure livsstiler, hvis benevnelser jeg skulle ønske mitt vokabular var fri fra. Unge som regelrett higer etter genuine relasjoner, i en alt mer rammeløs og flytende tilværelse; en stadig søken etter anerkjennelse som symptomatisk manifesterer seg gjennom virtuelle »vennskap», statuser og bilder. Som med et sviktende selvbilde, ettertrykkelig strever etter å ekspandere et kosmetisk sortiment som de aldri blir tilfreds med. Jeg har sett vakre og ressurssterke mennesker gå til grunne. Mennesker som kunne ha utrettet så mye mer i livet, men som aldri kultiverte potensialet som fantes i dem. De mistet troen på seg selv, og forsvant inn i tåkeheimen.
Vi har nådd en fattigdom av en dimensjon som mangler sidestykke, som de som lever i dag må forstå omfanget av. Her er det på sin plass å stille seg det spørsmålet, hvordan vi kan rå så meget, men enda så lite. Det rådende systemet er for svakt i sine foretakender, og etterstreber ikke å komme disse problemene aktivt til livs. Man tror seg kunne løse denne sosiale dysfunksjon med halvhjertede reformer, når det beror på at fundamentet og de kulturelle faktorer er det som må angripes. Ikke symptomene.
Vi må være oss bevisst hva som skjer, hvorfor det skjer, og hva som er følgene av det. Vår tids utfordring ligger nettopp i å ta tilbake vår egen bevissthet. Vi kan proklamere vår frihet til de høyder vi måtte overbære. Skal vi utelukkende være et produkt av massestimuli og impulser, eller skal vi være oss selv bevisst og legge grunnlaget for egne tankeprosesser? Vi vil i sannhet aldri være fri i ordets rette forstand om man ikke ser denne sammenhengen, og etterlever en konstruktiv dannelse av egen person.
Er man seg selv bevisst at man er en del av forfallet, har man også forutsetningen for å kunne bryte seg løs fra det.
