KULTURMARXISME «Menn i Norden søker i stigende grad mot «mannegrupper» for å komme i kontakt med egne følelser» skriver NRK, i et innlegg i den siste tidens debatt om sædkvalitet og lav fødselsrate i Vesten. Moderne «mannegrupper» vil imidlertid ikke endre dette, tvert i mot, det vil selvsagt akselerere prosessen.
«Menn i Norden søker i stigende grad mot «mannegrupper» for å komme i kontakt med egne følelser» kan vi lese hos NRK. Dette er da et innlegg i debatten som har blitt aktualisert de siste månedene, med Niels Christian Geelmuydens «Spermageddon» og rapporten som gjør det klart at fødselstallene, hovedsaklig i Vesten, er i minus. Moderne «mannegrupper» vil imidlertid ikke endre dette, tvert i mot, det vil selvsagt akselerere prosessen.
Gabriel Andersson har vært på kurs for å lære å uttrykke følelser. Kona Leila (uten etternavn) beskriver ektemannen som at han var «helt flat» følelsesmessig.
– Til sist innså jeg at vi måtte gjøre noe eller gå fra hverandre, sier Leila.
Det var altså Leila som innså det, men «vi» som måtte gjøre noe betyr «ektemannen». Så hun sendte ham på kurs hos The ManKind Project (MKP), en degenerert overlevning fra de pseudo-religiøse, åndelig søkende 1980-årene. Her skulle Andersson dypt inn i skogen med andre menn for å «gjenopplive sin maskulinitet ved hjelp av myter, eventyr og urfolksritualer». Noe som blant annet besto av å brøle som en løve og dele vanskelige følelser med andre menn.
Dette er selvsagt en kamp om definisjoner, som alt annet. Spennet fra Horkheimer og Adorno til Gramsci har vist oss dette, språk er ikke nøytralt og den som har definisjonsmakten styrer utviklingen. «Mannegrupper» eller «Männerbund» har eksistert i hele den indo-europeiske sivilisasjons historie, som et middel til å binde stammen sammen og sementere bånd og samhold. Selvsagt ikke for å snakke om følelser, men blant annet for å kanaliserer følelsene gjennom ytre handlinger. Allerede de tidligste kulturene hadde visshet om at kvinner lot seg styre av emosjoner, de overgav frivillig kontrollen til følelsene og ga de en prominent plass i sine liv. For mennene var/er følelsene noe som er anerkjent, men som ikke gis noe makt. De er der, som pusten eller strømmen av blod. Og like lite som man gir sistnevnte oppmerksomhet, er emosjonene noe man ikke gir fremtrendene plass i sitt tankeliv.
Kapi Dhwaja, krigsvognen til Arjuna på Kurushetra, som ble ført av Krishna, er drevet av fire hester som representerer de fire mest fremtredende følelsene. Krishna, som et bilde, viser at man må holde disse følelsene stramt i tømmene og under kontroll. Konsekvensene av å la hestene ta kontrollen er kaos, du vinner ikke over deg selv og du taper livet. På Titicaca-sjøen i Bolivia ligger øyene Isla de la Luna (Soløya) og Isla del Sol (Måneøya), med bosetninger siden Inka-kulturen. Da var Ilsa del Sol et hellig sted hvor hovedsaklig menn bodde, mens Isla de la Luna var kvinnenes sted (Luna = Lunatic = sinnssyk). I den greske gudelæren finner vi gudene Apollon og Dionysos, hvor førstnevnte representerer det maskuline, rasjonelle, fornuftige, prinsippfaste; mens Dionysos representerer det feminine, det irrasjonelle, det som er dominert av følelser.
Var/er disse kulturene primitive? Moderne «mannegrupper» er selvsagt på kvinners, eller det som representerer feminine verdiers, premisser. Dette gjelder også statlige tiltak som skal «utjevne» kjønnsforskjeller, som fedrekvote og andre tiltak, som presenteres som en gave til mannen, men som egentlig bare handler om å gjøre mennene mindre attraktive på arbeidsmarkedet og gi rom for kvinnene. Den jødiske (helt tilfeldig selvsagt, som alltid) kjønnsforskeren Michael Kaufman (omtalt som «verdens mest profilerte kjønnsforsker» og medlem av G7-landenes rådgivende utvalg på likestilling) er en varm tilhenger av disse moderne «mannegruppene», men mener samtidig at parallelt med dette så må kjønnsrollene endres.
– Når mannen introduseres til mer omsorg, er vi på vei mot mer empatiske menn. Vi blir bedre til å kommunisere. Og vi får flere barn som lærer å føle hva andre føler, sier Kaufman.
Ikke overraskende er han en stor tilhenger av den norske fedrekvoten, da som et ledd i dette. Ikke bare kvinner skal stå med banner hvor påskriften lyder «Refugees welcome» når flyktningene kommer tydeligvis. Det handler så visst om å skape en ny mennesketype.
For øvrig er det visse spor etter disse arkaiske, organiske og genuine männerbundene, som ble etablert på menns, og dermed samfunnet som helhet, premisser. I Tyskland har man ennå studentorganisasjonene som utøver fektingøvelsen Mensur. Til tross for at disse forbundene har blitt anklaget for å være både rasistiske og anti-semittiske, så består de enn så lenge. Her er et godt eksempel på følelser som blir kanalisert gjennom ytre handlinger, i dette tilfellet fekting. I denne kunsten må man kontrollere følelser som frykt, redsel og sinne. Lar man seg overmanne av disse har man tapt (symbolsk også sitt liv, og seg selv). Andersson hadde hatt langt større utbytte av dette, men det kan ikke Leilaene (uten etternavn) og Kaufmanene akseptere.
