NASJONALSOSIALISME Emma Karlsson skriver i denne personlige kronikken om å ofre alt for sine kamerater og at det er folkefellesskap i praksis.
For ti år siden da jeg ble medlem i Motstandsbevegelsen var jeg, som jeg tidligere har nevnt, skeptisk til organisasjonen, men det helt unødvendig, da jeg ble møtt av folkefellesskap og kameratskap. Jeg ble møtt av mennesker som i det øyeblikket jeg ble medlem var beredt på å ofre alt for meg. Som stilte opp på et vis som ingen andre noensinne hadde gjort tidligere.
Som den gangen jeg fikk brev fra Sosialtjenesten og kjente mamma-panikken stige og ringte til min daværende gruppesjef og gråt i telefonen. Han og flere av mine kamerater var hjemme hos meg i løpet av en time for å støtte meg. Det er kameratskap!
Eller som den gangen jeg måtte forlate en mildt sagt innviklet relasjon og min daværende gruppesjef igjen fantes på telefon som støtte med ordene «Ring om det oppstår problemer. Vi kommer!» Det er kvinnefrihet!
Jeg har aldri noensinne følt meg mer trygg eller bedre tatt vare på som kvinne enn i Motstandsbevegelsen. Jeg er evig takknemlig for det.
Denne mentaliteten og offerviljen for sine kamerater er jeg nøye med å forsøke å beholde og spre videre i organisasjonen hver dag, gjennom å alltid forsøke å by på min hjelp til mine kamerater uansett hvor de bor eller hvor lenge de har vært medlem. Og jeg forutser at det er noe vi alle gjør. For hvordan kan vi troverdig prate om folkefellesskap om vi ikke praktiserer det i vår hverdag?
Jeg og min familie har siden en stund tilbake hatt flere boende hos oss. Det er en kvinne som av ulike anledninger trengte akutt husrom. Dette innebærer at vi for øyeblikket er tre voksne og sju barn hjemme hos oss. Det er litt trangt og rotete, men samtidig veldig koselig og jeg får en forståelse for hvor verdsatt det må ha vært før i tiden å være flere kvinner i ett hjem.
Ikke noe vondt om min kjære mann, han hjelper meg kjempemye, men det er fortsatt forskjell på kvinner og menn. Hun forstår ekempelvis på en helt annen måte hva som må gjøres, til og med uten at jeg trenger å si noe, og det er veldig interessant hvordan hun allerede finner bedre frem i kjøkkenet enn min mann. Jag verdsetter virkelig å ha henne hos meg. Vi prater mye om alt og ingenting – selvsagt mye politikk og samfunn med tanke på hvem jeg er.
Saken er den at for bare noen år siden var denne kvinnen ukjent for meg. Hun bodde i Stockholm og mente at Motstandsbevegelsen var djevelens djevler – det verste av alt og alle! Nå sitter hun her på mitt kjøkken og gråter av glede for at jeg – for at vi, har stilt opp for henne når samfunnet og diverse «svenssons» har sviktet henne helt.
Hun sitter i mitt kjøkken med tårer i øynene og forklarer at hun må fortelle for verden hvilke fantastiske mennesker vi i Motstandsbevegelsen er. Hvordan vi stiller opp og hvordan vi er de man kan regne med.
For meg er det alt. Det er det store beviset for at det jeg gjør er rett, at nasjonalsosialismen er fremtiden og at folkefellesskap er den eneste muligheten for oss å overleve. Vi behøver hverandre.
Samfunnet har sviktet oss alle og majoriteten av de nedbrutte hjelpesløse sjelene i vårt langstrakte land, ønsker egentlig ikke noe mer enn å bli reddet. De vet ikke lengre om noen løsning, men bare flyter med i den grå sørpen som i dag er vårt samfunn.
For det er det, mine kamerater, vi har i dag. Et ødelagt folk med nedbrutt sjel, men som faktisk ganske ofte kjenner til oss, og i blant til og med vil vende seg til oss, men som ikke våger fordi de ikke er sitt beste jeg. Man tror ikke at man er god nok.
Vi i Den nordiske motstandsbevegelsen har et enormt ansvar for å vise sympati og praktisere folkefellesskap. Å være der hvor også ødelagte mennesker kan komme for å helbredes og vokse. Å utvikles til det beste de kan bli og kjenne stolthet og folkefellesskap med sitt folk.
Også innom våre egne kretser er det svært viktig at kameratskap er stikkordet. Selvklart sammen med andre saker som disiplin, offervilje, besluttsomhet og modighet. Men, glem ikke kameratskap!
At vi fremfor alt stiller opp for våre kamerater, våre egne brødre og søstre, gjennom tykt og tynt, må være en grunnstein i hele vår organisasjon og er også tilfellet innenfor nasjonalsosialismen gjennom folkefellesskapstanken.
Vi har en plikt til å verne om hverandre, å bære hverandre og støtte hverandre uansett om det gjelder systemundertrykkelse eller hjertesorg. At vi innom gruppen kan vende oss til hverandre for støtte og råd er ekstremt viktig. Så til deg som allerede er med: Vern om dine kamerater. Du har et ansvar!
Og til deg som ennå ikke er med, som ikke tilhører oss. Bli med i felleskapet og gjør det større og bedre, og føl at du ikke er alene. At du alltid har dine kamerater med deg.
