HISTORIE Den 5. juni 2003 døde Jürgen Möllemann, tidligere minister og visekansler under Helmut Kohl, under et fallskjermhopp.
Var den tyske politikeren Jürgen Möllemanns død en fallskjermulykke, et selvmord eller et planlagt drap? Det er iallefall klart at Möllemann hadde mektige fiender og at Vestens massemedier umiddelbart vinklet det til at det dreiet seg om et selvmord begått av en «skandalepolitiker» hvis karriere hadde fått en brå slutt. At utredningen selv fremhevet sabotasje som årsak kom sjelden frem i massemedia.
Konspirasjonsteorier eller ikke, Jürgen Möllemann var en interessant figur i den tyske politikken. Særskilt kontroversiell ble han mot slutten av sitt liv da han åpent begynte å utfordre jødisk makt-bevegelsen og det ensidige synet på Israel-Palestina-konflikten i Tyskland.
Jürgen Möllemann ble født den 15. juli 1945 i Augsburg. Han ble fallskjermjeger i Bundeswehr og studerte for å bli lærer i idrett og historie. Samtidig engasjerte han seg politisk – først i det kristendemokratiske CDU og senere i det liberale partiet FDP («Det frie demokratiske partiet»). FDP har sittet i flere regjeringskoalisjoner, sist i Angela Merkels andre regjering i 2009 før partiet i 2014 uventet kom under femprosentsperren og måtte forlate den tyske riksdagen.
Möllemann var Tysklands vise-utenriksminister i årene 1982–1987, utdannings- og vitenskapsminister i 1987–1991, samt økonomiminister i 1991–1993. I årene 1992–1993 var han også Tysklands visekansler under Helmut Kohl.
I 2002, ett år før hans død, var han vise-partileder i FDP, innvalgt i Nordrhein-Westfalens delstatsparlament (lantdag) og hadde i flere år vært FDPs gruppeleder i samme delstat – Tysklands mest folkerike med sin Rhein-Ruhr-region.
Det var før forbundsvalget i september 2002 at Möllemann for alvor utfordret jødisk makt-bevegelsen i såvel Tyskland som internasjonalt. Möllemann, som i egenskap av leder for Deutsch-Arabische Gesellschaft fremmet tysk-arabiske relasjoner, hadde allerede på våren uttalt seg sterkt kritisk til Israel. Han hadde blant annet forsvart palestinernes rett til selvforsvar, beskrevet jødene i Israel som okkupanter og påpekt hvordan disse gjennom sine handlinger selv skaper kraftige motreaksjoner («antisemittisme»).
Gjenstand for kritikken var Israels statsminister Ariel Sharon og sionistlederen og debattanten Michel Friedman i Tyskland: «Ingen skaper mer antisemittisme enn Ariel Sharon og Michel Friedman med sin intolerante og hatske oppførsel.»
En uke før valget skal Möllemann ha delt ut en brosjyre til husholdninger i Nordrhein-Westfalen, fem millioner til sammen. I den kritiserte han Sharons brutale behandling av palestinerne og støtten han fikk av Tysklands jødiske sentralråd, spesielt nestlederen Michel Friedman.
Han hadde i sammenheng med dette også gitt støtte og medlemskap til en avhoppet politiker fra De grønne, syreren Jamal Karsli, som uttalte seg enda sterkere i spørsmålet og snakket om «den sionistiske lobbyen» i Tyskland. The Guardian skrev:
Få saker i Tyskland er så utenfor banen for etablerte politikere enn kritikk mot Israel eller jøder. Möllemann, en mangeårig sympatisør for den arabiske saken, krasjet gjentatte ganger sammen med Tysklands jødiske ledere over deres støtte til Sharons regjering.
Det jødiske sentralrådet slo tilbake. Ifølge deres leder Paul Spiegel var uttalelsen om at jøder selv skaper sine motreaksjoner «den verste fornærmelsen et politisk parti har kommet med i Tyskland siden holocaust». Både Det jødiske sentralrådet og representanter for andre politiske partier gjorde det klart at de ikke ville samarbeide med FDP og massemedia beskrev Möllemann som antisemitt, «Tysklands Haider» og annet. På grunn av denne massive mediahetsen følte Möllemann at han var tvunget til å bryte sine bånd med Karsli og ba jødene om unnskyldning. Etter dette gikk han dog ut igjen og ba om å få ekskludere Friedman fra unnskyldningen. I mars 2003 tvang FDPs partileder Guido Westerwelle Möllemann til å trekke seg.
I mars gav Möllemann ut en bok, Klartext, hvor han anklaget Westerwelle for å ha latt seg presse av Mossad for å ikke la han bli utenriksminister. Samtidig forklarte Möllemann at han tenkte å starte et nytt populistisk parti og stille i lokalvalg i 2004 i Øst-Tyskland.
Måneden etter, i april, kom det indirekte støtte til Möllemann da to andre høytstående politikere, Karl Lamers (CDU) og Christoph Moosbauer (SPD), uttalte seg mot Sharons politikk. De hadde både utenrikspolitiske ansvar og den siste var medlem av Möllemanns Deutsch-Arabische Gesellschaft.
Den 5. juni 2003 skulle Möllemann hoppe i fallskjerm sammen med ni andre personer. Möllemann, som var fallskjermjeger i Bundeswehr og iblant hoppet fallskjerm inn til politiske møter, fikk ut fallskjermen som vanlig. Men plutselig løsnet fallskjermen fra Möllemann og reservefallskjermen ble ikke utløst. Möllemann falt fritt mot bakken fra 1 600 meter.
Aktor Wolfgang Reinicke fortalte under en pressekonferanse at de undersøkte «muligheten» for at det var selvmord, men at det også kunne ha skjedd noe annet: «Vi har tre mulige dødsårsaker: en ulykke, et selvmord eller sabotasje, for eksempel manipulering av fallskjermen av en annen person.» Massemedia bestemte seg dog allerede fra begynnelsen av for ett av disse alternativene og proklamerte unisont ut at «politiet mistenker selvmord».
Massemedia beskrev i disse artiklene Möllemann som en «skandalepolitiker» hvis karriere hadde fått en brå slutt. Det ble henvist til en utredning (åpnet i november 2002) om at Möllemann skulle ha finansiert den Israel-kritiske brosjyren med ulovlige midler. Samme dag som det påståtte selvmordet fant sted hevet den tyske riksdagen immuniteten for Möllemann. Dette skjedde betimelig nok bare 22 minutter før hans død. Da Möllemann døde ransaket politiet hjemmet hans.
Venner og familie kjøpte ikke påstandene om selvmord og mente at Möllemann ikke var en person som kunne begå selvmord, og at han hadde håp for fremtiden og den pågående etableringen av sitt nye parti.
To dager etter dødsfallet sammenliknet den tyske avisen Bild Möllemanns død med Uwe Barschels død i 1984. Barschel var ministerpresident i delstaten Schleswig-Holstein og hans død har lenge blitt sagt var selvmord til tross for at mye tyder på det motsatte. Bild spurte retorisk om Möllemanns død ville forbli «uløst» akkurat som Barschels død. I virkeligheten hadde, hvilket Bild ikke forteller, den tidligere Mossad-agenten Victor Ostrovsky i sin bok The Other Side of Deception: A Rogue Agent Exposes the Mossad’s Secret Agenda utpekt israelske leiemordere som skyldige til Barschels død. For noen år siden sa tyske påtalemyndigheter at de skulle utrede Barschels dødsfall på nytt.
Hvorvidt Jürgen Möllemanns mystiske dødsfall vil bli utredet på nytt, og hva denne utredningen isåfall vil vise, gjenstår å se. Det er iallefall klart at da Möllemann døde var det sannsynligvis visse mektige krefter som var glade over å slippe en så sterk kritiker i de politiske korridorene.
