Juletreets opprinnelse

LESERINNLEGG Julen er her og med det publiseres et eldre leserinnlegg om våre forfedres tro og syn på julehøytiden.

Germanerne kom fra bondegården og skogene. I våre germanske hjemland har skogen aldri vært gjenstand for rovdrift, hvilket er tilfellet så mange andre steder. For oss i Norden ble skogen og trærne fra gammelt av betraktet som hellige. Våre gamle viser og sagaer priser skogene og de grønne lundene, der hvor våre forfedre viste sin respekt for gudene.

Det indre båndet med trærne er eksklusivt germansk. I vår skapelsessaga fra Den yngre Edda var de første menneskene Ask og Embla (Alm). Det var fra trærne våre guder brakte frem den første mannen og kvinnen.

I den jødiske tradisjonen skaptes det første mennesket av jord eller leire. Allerede her merkes gapet mellom to åndelige verdener – like særegne som rasene selv. Det er fra denne midtøstlige tradisjonen av skapelsen hvor troen på at mennesket er urent og moralsk forfallent kommer; at kroppen bare er en farkost på rak kurs mot helvete; at den er verdslig (ettersom den er av jord) og i desperat behov av frelse. Men i vår tradisjon ble ikke mennesket til fra gjørme. Menneskets opphav var fra noe allerede levende, noe storslagent og vakkert.

Om menneskeheten tror at mennesket stammer fra skitt så kan man bare forvente seg at de kommer til å behandle andre likeledes. Altså er verden besmittet av slaveri, utnyttelse, tortur og andre umenneskeligheter. Og enten denne behandlingen kommer fra menneskelige regjeringsorganer eller fra overmenneskelige skapninger som djevelen i helvete bygger den likevel på denne bevisstheten. Hvor i de ariske eller germanske verdener har det vokst frem plager etter døden som »ild og svovel»?

Det var fra våre germanske hjemland at juletreet ble spredt til andre land og raser. Å bære med seg en del av vinterskogen, granen, inn i hjemmet var ukjent for andre folk. Denne seden var ukjent også i områder hvor det fantes vinter på samme måte som hos oss, eksempelvis i Nord-Russland, Sibir, Alaska og så videre. Dette burde være interessant for alle de som holder fast ved sine egalitær-antropologiske forestillinger.

Forskere har lært seg at julen var våre forfedres feiring av vintersolvervet, den tiden på året da dagen er som kortest, og at dagene deretter blir stadig lengre og litt varmere. For våre forfedre var dette en hellig hendelse – solens gjenfødelse og varmens tilbakekomst i det frosne Norden. Fra vintersolvervet begynner dagen litt tidligere og man går mot våren, som er det første steget mot en god avling senere på sommeren eller høsten.

Menneskene i eldre tider var mer avhengig av årstidene og været, særskilt her i Norden, hvor landet og havet domineres av lange vinternetter. Men det er like viktig i dag, for bønder og skogsarbeidere, ja, selv for byfolk. Våre eldre opplevde våre forfedres lengsel, under bombeangrepene og på den russiske fronten, da de satt rundt de provisoriske lysene sine, eller etter kollapsen i 1945 da det ikke fantes stort med brensel man kunne bruke. Hvordan man da lengtet etter varmen og våren!

Våre forfedre betraktet solen ved vintersolvervet som himmelens nyfødte barn. Den siste månen av året var viet til festligheten som de kalte julen. Ordet »hjul» (norr. hjól) kommer fra »jul» (norr. jòl), ettersom hjulet er symbolet for årets sykluser. Vintersolvervet markerer begynnelsen på en ny syklus. Fra dette stammer i sin tur solhjulet – den symbolske manifestasjonen av årets sykluser. De fire linjene som utgjør korset symboliserer de fire årstidene.

Når vi går ut på en åker eller opp på en fjelltopp under en kald og klar julenatt, så gnistrer stjernene som de vakreste diamanter. Og der oppe i nord ser vi en stjerne det kan synes som alle andre stjerner kretser rundt. Det er polarstjernen, begynnelsen på og kilden til dyrekretsen. Polarstjernen tenkte man seg som mellompunktet av alle verdener. Den ble sett på som guden Tyr og som det store verdenstreet Yggdrasils topp, som strakte seg fra menneskets verden opp i kosmos til Åsgard, gudenes høysete.

Verdenstreet er usynlig og vi kan bare se toppornamentet og dets greiners gnistrende skjønnhet. Juletreet symboliserer Yggdrasil og vi gjør det synlig for oss gjennom lysene vi setter fast på granen i våre hjem. Stjernen på toppen symboliserer Tyr. Altså synliggjør juletreet Yggdrasil, gudenes sete, åsene – den opprinnelige skapende kraften. Juletreet påminner oss om vår forbindelse til denne skapende kraften, og vår plikt til å beskytte og bevare den åndelige ordenen. Germanernes åndelighet gikk ikke ut på å dyrke materien. Man ærer de åndelige kreftene som genererer materien.

Vårt folk hadde mange symboler, men nettopp juletreet har blitt oss mest kjært – kanskje fordi vi elsker skogen og trærne så mye. Juletreet har forblitt stående hos oss tross tidens tann.

I Edda fortelles det om at åsene klarte å binde Fenrisulven, mannheimens fremste fiende, og at man klarte lirke opp og låse fast den gapende kjeften hans med et sverd. I følge gammel tro var Fenris mørket som omringer oss, når som helst klar til å omslutte og sluke oss helt. Menneskets verden vernes mot dette gjennom den skapende åndskraften. Mørkets kjefter blir holdt oppe av lysets sverd.

Et annet symbol som ble ansett som hellig av våre forfedre, selv om få kjenner til det i dag, var Irminsul; en symbolsk pilar liksom Atlas i den greske mytologien. Båret oppå denna mektige pilaren var verdensaltet – den skapende åndskraften. Irminsul ses også som et lysets sverd hvor det står skrevet i runer: »Jeg er Tius (Tyrs) sverd». Dette sverdet viser til en åndelig verdensorden innenfor mørket og dets tjenere.

Himmelguden Tyr har reist sitt sverd mellom mørkets kjever. Det strekker seg fra Midgard opp i himmelen, og er det samme som verdenstreet. Verdenstreet opprettholder vår verden og skaper balanse og harmoni. Hver stjerneklare natt burde påminne oss om at dette lyssverdet eller verdenstreet fremdeles er intakt. Vi må påminne oss selv om vår plikt til å kjempe, side ved side med gudene, for at den naturlige ordenen aldri ødelegges.

Vi må innse hvor viktig vår eksistens er for balansen av den naturlige ordenen. Den minste lille forandring av den kan volde vårt fall. Denne forandringen er Fenris. Når ulven er fri faller gudenes naturlige orden. I Edda blir det skildret hvor fryktelig ulven skjeller – at Fenris stadig er beredt til å kjempe mot oss. Vår plikt er med all vår legemlige og åndelige kraft å hengi oss til denne kampen, slik at verdensordenen består. En feil kan være nok til at alt går tapt. I Edda blir det sagt at om mennesket mislykkes skulle det føre til undergang, og i våre dager er menneskets nederlag en virkelig trussel. Det finnes så mange egennyttige mennesker som er beredt til å ofre alt i sin søken etter profitt.

I juletreet ser vi symbolet for gudenes sverd. Dette sverdet maner oss til å gjøre alt som står i vår makt for å bevare vår arv og vår fremtid. Vår elskede jul har blitt bevart gjennom årtusener og utgjør vår aller sterkeste åndelige opplevelse på året – om og om igjen.

Ofre dette en tanke mens du sitter fremfor treet sammen med dine nære og kjære, og reflekter over dine egne bidrag til vårt folks kamp for vår overlevelse og frihet.