HISTORIE Den 5. februar 1931 angrep Joseph Goebbels Heinrich Brünings katastrofale politikk i riksdagen.
Etter NSDAPs katastrofale riksdagsvalg i 1928 (2,6 prosent) var partiet plutselig, etter rekordvalget i 1930, landets nest største parti med 18,6 prosent av stemmene og 107 mandater. Sosialdemokratene var fortsatt størst (24,5 prosent) etterfulgt av kommunistene på tredjeplass. Den tyske riksdagen var en kruttønne hvor antagonister heklet hverandre.
Landsforræderen Heinrich Brüning, som tidligere hadde regjert med sosialdemokratene, var nå rikskansler og styrte i minoritet gjennom diktatoriske dekret (noe som Brüning selv kalte for «autoritært demokrati») som ofte forbigikk riksdagen. Brünings løsning på landets gigantiske finansielle problemer var besparelser, mens de som forfektet andre løsninger (NSDAP ville heller sette folk i arbeid) ble møtt med forbud eller oppløsning av riksdagen.
I forkant av Joseph Goebbels’ tale i riksdagen den 5. februar 1931 hadde kommunistenes representant Walter Ulbricht fremlagt påstanden om at nasjonalsosialistene «ikke bakket opp et eneste tiltak for de arbeidsløse, men støttet hver eneste handling mot arbeidsløse». Ifølge Ulbricht var Goebbels «for feig til å svare» på kommunistenes anklagelser om at nasjonalsosialistene var finansiert av storindustrien.
Da Goebbels steg opp i talerstolen heklet kommunistene ham for hans utseende, før Goebbels svarte Ulbricht på følgende måte: «Kamerat Ulbricht etterlyste tydelige svar på visse spørsmål. Han hadde kunnet få disse tydelige svarene fra meg foran Berlins samlede arbeidere i Freidrichshain Hall – hvis han ikke hadde forhindret det ved å starte bråk for tidlig».
Deretter talte Goebbels om Heinrich Brünings regjering og anklaget ham for å skape en nasjonal katastrofe. Goebbels påpekte at fem millioner tyskere var arbeidsløse, at middelklassen var truet av inflasjon og at byene snart var bankerott samtidig som landet var avvæpnet og ikke kunne forsvare seg mot ytre fiender.
Goebbels konstaterte videre at Brünings «autoritære demokrati» hadde forbudt alle NSDAPs aviser bortsett fra én, til tross for at partiet var det største opposisjonspartiet. Videre sa han at hvis regjeringen fortsetter å forby opposisjonen og setter reglene i riksdagen til sin egen fordel kommer folk til å begynne å lure: «Hvorfor i det hele tatt bry seg med å sammenkalle riksdagen? De siste månedene har den ikke gjort annet enn å gjøre krisetiltak».
