HISTORIE Den 23. juni 1596 ble Johan Banér, svensk feltmarskalk under trettiårskrigen, født.
Johan Gustafsson Banér, eller Jan Banér, var en svensk hærfører som ble født den 23. juni 1596 på Djurholm slott. Moren var Kristina Svantesdotter Sture og faren var riksrådet Gustav Axelsson Banér. Han var deres tolvte av fjorten barn og ble født inn i den uradlige slekten Banér. Hans far og hans onkel Sten Axelsson Banér mistet han allerede i år 1600 ved blodbadet i Linköping. Da var han bare fire år gammel.
Bilde: Offentlig eie
Allerede nitten år gammel var han med i Den russiske krig hvor han deltok i beleiringen av Pleskov og Riga. Han deltok også i stormingen av Kokenhusen sammen med Gustav II Adolf.
Den svenske kongen og familien Banér kjente hverandre fra før. Den tidligere kongen Karl IX hadde i sammenheng med blodbadet i Linköping også inndratt Banér-slektens gårder og gods, men da Karl IXs sønn Gustav Adolf ble konge forsonet den nye kongen seg med familien Banér og gav tilbake eiendommene. Johan Banér ble senere håndplukket av Gustav II Adolf ettersom han tidligere hadde vist stor tapperhet i strid.
Men Banér var ikke bare modig, han var også en meget dyktig organisator og litt av et militært geni. En av hans genistreker var da han lurte de keiserlige armeene under trettiårskrigen trill rundt ved å spre et rykte om at hans armé var på vei østover mot Polen, for i stedet å bevege seg vestover og få sin armé i sikkerhet. Banérs strategiske egenskaper gjorde at han raskt avanserte i gradene og ofte fremsto som krigsveteran selv om han egentlig hadde liten erfaring.
I 1630 ble han utnevnt til riksråd og i 1631 til generalmajor. I Slaget ved Breitenfeld i 1631 førte han befal over den høyre flanken. Dette slaget ses som en av den svenske hærens største seire noensinne og som artillerisjef bidro Banér sterkt til seieren. I slaget ved Alte Veste i 1632 ble Banér skutt i armen da han kom for nær en fiendtlig stilling. Han fikk derfor vanskeligheter med å delta i det kommende slaget.
Da Gustav II Adolf falt i Slaget ved Lützen var det Banér som førte ham hjem. Etter det ville han forlate krigstjenesten, men ble overtalt til å fortsette av Axel Oxenstierna.
Den 27. august 1634 ble Slaget ved Nördlingen utkjempet, hvor feltmarskalk Gustaf Horn ble tatt til fange. Banér ble derfor utnevnt til erstatter. Hans oppgave ble å opprette og utdanne en ny armé. Slaget ved Wittstock i 1636 ble en stor suksess under Banérs ledelse. Under dette slaget, hans største suksess, gjorde Banér et meget vågalt trekk da han delte opp sin venstre flanke og sendte et korps for å flankere fienden og angripe den i ryggen. Dette sjansespillet holdt på å ende ille da det flankerende korpset ble forsinket, men det dukket opp akkurat i siste sekund og avgjorde slaget da de svenske styrkene holdt på å vike. Han ledet også en fremgangsrik tilbakemarsj til nordre Tyskland året etter. Banér deltok også i Slaget ved Chemnitz i 1639 og i Slaget ved Pressnitz i 1641, som begge var seire.
Banér hadde et heftig temperament, var meget burdus, taktløs og hadde andre mindre smigrende personlige drag som gjorde at han ikke sjelden havnet i konflikt med sine alliertes befalhavere. Til tross for sine laster var han eksemplarisk i sin utførelse og var verdsatt av sine menn, hvorav det siste skal ha vært på grunn av hans gode lederegenskaper. Han skal også ha vært veldig emosjonell og kunne gå fra gråt til vrede på et øyeblikk.
Forfatteren Peter Englund gir følgende karakteristikk av Johan Banér:
Snartenkt, rask og modig ble han i stedet noe av en mester på å kjempe seg ut fra underlege med ytterst lurvete og slitne soldater. Motstanderne lærte seg snart å frykte hans fantasi og hans sikre blikk for svake punkter og åpninger som han aldri tvilte på å utnytte til plutselige angrep som ble utført med et såret villsvins raseri.
I 1641 forsøkte han å innta Regensburg i Frankrike, hvor den tyske regjeringen var samlet. Her ble han forlatt av de franske støttetroppene og ble tvunget til retrett. Under tilbaketoget fikk han et utbrudd av feber og gikk til slutt bort i Halberstadt, Tyskland, den 10. mai 1641. Sveriges fiender feiret Banérs død – det var til og med parader i Böhmen – hvilket skal ha vært på grunn av såvel hans betydning for den svenske armeen som frykt for hans voldsomme fremfart. I 300 år skremte tyskerne i Böhmen småbarn med at hvis du ikke er snill kommer svensken og tar deg – dette mye takket være akkurat Banér. En tysk remse sier: «Be lille barn, be, i morgen kommer svensken». «Svensk» ble et skjellsord som betydde uvanlig råbarkede mennesker.
Banér var en av Sveriges fremste hærførere gjennom tidene. Det har blitt utregnet at i de slag hvor han deltok ble 600 fiendtlige faner erobret og 80 000 fiender falt. I dag ligger han begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm.
