NASJONAL KAMP Motstandsbevegelsens leder skriver her om hvorvidt det er riktig å ha nasjonalsosialismens antagonister som rollemodeller for nasjonalsosialistisk kamp eller ikke.
Vi har den siste måneden oversatt og publisert to artikler [på Nordfront, red. anm.] av den norske skribenten Russleman:
- Det finnes ikke noe «riktig» tidspunkt for å ble med i kampen
- Nasjonale bør ikke overfokusere på den parlamentariske tilnærmingen
Selv om jeg finner begge disse artiklene meget leseverdige og i det store holder med i innholdet, finnes det også en felles del i begge som jeg eventuelt, avhengig av om Russleman utelot dette bevisst, ikke holder med om og derfor synes fortjener en egen artikkel. Det er synet på jødene som en rollemodell for vår kamp, som manifesteres i disse to sitatene fra de to artiklene:
Som hvite har vi én ting å lære av jøder, og det er organisering. Ved å sørge for at 90 % pluss av befolkningen deres er politisk aktiv har denne lille gruppen vært i stand til å ta kontroll over vesten, men den eneste grunnen til at de har klart det er at de er de eneste som spiller på dette nivået. Hvis hvite begynte å spille det samme spillet (slik nasjonalsosialistene gjorde i Tyskland i 1933) ville den sionistiske verdensordenen rakne i løpet av noen få år, og de er selv fullt klar over dette.
Jøder utgjør mindre enn 1 % av menneskeheten og dominerer i dag mesteparten av jordkloden, til tross for at det knapt finnes noe eksempel på jødiske politiske partier utenfor Israel. Dette er tilfelle ikke bare fordi jøder er verdens mest hyperpolitiske etnisitet (med minst 90 % av sin populasjon involvert i en eller annen form for politisk aktivitet), men også hvor nøye denne aktiviteten koordineres via rabbinere blant religiøse jøder og NGOer blant sekulære jøder.
Før jeg går videre i denne artikkelen vil jeg gjøre klart at det så klart finnes jøder som ikke på noe vis inngår i noen hyperpolitisk organisering, akkurat som det finnes ikke-jøder som inngår i det samme. De som styrer samfunnet i dag og er svorne fiender av nasjonalsosialismen består av så vel jøder som ikke-jøder, men ikke av alle jøder eller alle ikke-jøder. Samtidig er det i visse tilfeller høyst vesentlig å snakke nettopp om jøder, da disse, akkurat som det nevnes i sitatet over, har en enorm makt i samfunnet i forhold til hvor få de er. Jøder har en spesiell plass så vel historisk som i nåtid når det gjelder å stå opp for og forfekte idealer som står i diametral motsetning til nasjonalsosialismen.
Av ulike grunner velger jeg på tross av dette å videre ikke referere til jødene som en homogen gruppe, men i stedet til vår heterogene antagonist generelt.
Er våre antagonister rollemodeller?
Det finnes for all del ting vi kan se og ta lærdom av rundt hvordan våre antagonister har jobbet i løpet av historien. Hvordan de har organisert seg, hvordan de har brukt propaganda, herunder svart propaganda, hvordan de har jobbet kulturelt så vel som akademisk og hvordan de alltid har sørget for å jobbe på flere fronter samtidig i stedet for å fokusere steinhardt på en eneste vei. Hvordan de har arbeidet med media, bankvesen, innen utdannelse, næring, underholdningsindustrien, og så videre.
De har jobbet bredt, målbevisst og organisert, og de har lykkes og lykkes fremdeles. År etter år går kulturmarxismen fremover, masseinnvandringer fortsetter og alle naturlige verdivurderinger vi kjenner til slakkes ned. Familier slås i stykker, det reises tvil rundt kjønnene, storfinansen får mer makt, menneskerasene og kulturene blandes bort til det ugjenkjennelige.
Samtidig er det også utrolig viktig å forstå og huske at vi skiller oss fra våre fiender på flere plan. Akkurat som de etniske jødene skiller seg fra etniske nordboere, skiller også kulturmarxismens vesen seg fra den nasjonalsosialistiske ånd.
Våre antagonister har jobbet steinhardt etter det motto at all moral og all heder er underordnet sluttmålet. At endemålet alltid helliger midlene. De har derfor som regel snarere enn unntak jobbet med løgner og manipulasjon, med entrisme og ryggdolking. De har gått frem over graver, totalt uten medmenneskelighet eller for den saks skyld med noen som helst samvittighet overfor naturen. Helt klinisk har de listet svakheter og siden gått til angrep mot disse uten noe som helst hensyn til noe annet enn å selv ta seg fremover. Atombombene i Hiroshima og Nagasaki er et eksempel på dette, derivatspekulasjon mot hele lands økonomier et annet.
Om vi her skulle kopiere våre fiender. Om vi skulle tilpasse oss etter dem og agere som de gjør, hadde vi da kunnet få nasjonalsosialismen fremover slik de har fått frem sin verdensorden? Jeg mener bestemt at svaret på dette spørsmål er nei. Gjennom å agere som dem, på en måte som er fremmed for oss, hadde vi også blitt forvandlet til fremmede. Vi hadde da ikke lenger vært nasjonalsosialister, men i stedet våre antagonister. Kulturmarxister. Globalister.
I nasjonalsosialismen finnes en iboende heder, moral og ære. Hellige verdier som det ikke går an å krenke uten å samtidig tilintetgjøre verdensanskuelsen som sådan. Det betyr så klart ikke at vi aldri under noen som helst omstendigheter skulle kunne lyve for våre fiender eller knuse noen egg for å skape vår omelett, men det betyr derimot at vi i det store og det hele aldri bør eller kan agere akkurat like uhederlig som dagens herskere har gjort.
Intrigemakere, mestermanipulatorer og kuppmakere bes unnskyldt fra våre rekker, og i stedet prises ære gjennom trofasthet. Nasjonalsosialismen speiler her det nordiske folkets rasemessige egenskaper, som også har tatt form i vår kultur siden begynnelsen.
Hvordan skal vi da kunne seire?
Vi skal seire nettopp gjennom å stå trofaste til disse høyere nordiske verdiene – gjennom å leve og praktisere nasjonalsosialismen i sin fulle skjønnhet. Selvsagt skal vi også se på hvordan våre fiender har organisert seg. Også vi må, på samme måte som vi innser viktigheten av styrke, forstå den enorme viktigheten av media, økonomi og kulturkamp. Også vi må lykkes med å organisere en betydelig del av vårt folk for å kunne oppnå samme fremgang som de har lykkes med. Men, vi skal gjøre det på vårt folks vis – nasjonalsosialistisk. Med overbevisningen om at sannheten og det gode alltid seirer til slutt. Med vitende om at vårt folk i grunnen tiltrekkes av trofasthet, ære og styrke, og ikke av fagre løfter og kjøpmannskraft.
Vi er ikke de, og de er ikke vi. Da verdigrunnlaget som er innarbeidet i deres sjel ikke er i nærheten av å være like høytstående som vårt, kan de aldri bli vi, og dersom vi kopierer dem kommer vi ikke lenger til å være vi, men i stedet bli til de. Det er med den kunnskapen høyst nærværende at vi må studere og ta lærdom om dagens styresmakters vei til makten. Det er slik vi kan ta lærdom av våre antagonister for å selv seire. Aldri som rollemodeller – men som eksempler.
