HISTORIE Den 12. februar 1909 ble borgerrettsorganisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) grunnlagt. Organisasjonen kom til å spille en stor politisk rolle i USA. Til tross for navnet var det imidlertid innflytelsesrike jøder som lå bak grunnleggelsen av bevegelsen, som skulle forene svarte mot hvite i USA.
I begynnelsen av 1900-tallet var det mange raseopptøyer mellom svarte og hvite. Ett av disse fikk spesielt stor betydning. I 1908, i Springfield, våkner Clergy Ballard av at en svart mann befinner seg i familiens hjem og står inntil hans datters seng. Inntrengeren flykter fra stedet, men med Ballard i hælene. Under flukten snur mannen seg og angriper Ballard med en barberkniv. Før Ballard dør rekker han å identifisere morderen. En måned senere skal politiet flytte den fengslede Joe James og en annen svart mann, George Richardson, som var mistenkt for voldtekt av en hvit kvinne. Oppimot 10 000 hvite samler seg, og da de innser at James og Richardson i hemmelighet allerede har blitt flyttet med hjelp av restauranteieren Harry Loper, drar de til restauranten og slår den sønder og sammen. Den statlige militsen kalles inn og dreper en 18 år gammel hvit mann, som blir opptøyenes første offer. Raseopptøyer oppstår senere mellom svarte og hvite og først da 5 000 medlemmer av nasjonalgarden og den statlige militsen er på plass, blir opptøyene slått ned. Minst syv personer skal ha dødd i opptøyene, og av dem var fem hvite og to svarte.
Raseopptøyene i begynnelsen av 1900-tallet hadde sendt signaler om at hvite fortsatt hadde evnen til å agere mot overgrep, og at til og med myndighetenes bevæpnede styrker hadde problemer med å håndtere dem. Det var av denne årsaken at visse krefter grunnla den svarte borgerrettsorganisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP).
En av grunnleggerne var den jødiske litteraturprofessoren Joel Springarn, som i 1914 ble organisasjonens styreleder. Til styret rekrutterte han jødiske ledere som Jacob Schiff, Jacob Billikopf og rabbineren Stephen Wise. Joel ble senere etterfulgt av sin bror, Arthur Springarn, som ledet organisasjonen frem til 1966, da en annen jøde, Kivie Kaplan, tok over roret. Helt frem til 1975 var denne organisasjonen for fargede ledet av mer eller mindre bare jøder.
De som hadde mye å si var heller ikke hvilke jøder som helst, men ytterst innflytelsesrike. Kjøpmenn, rabbinere og bankierer fant alle interesse i å organisere eller finansiere NAACPs kamp mot det hvite overherredømmet. Tidligere nevnte Jacob Schiff, en Rothschild, var såvel bankier som aktiv sionist. Schiff regnes for å være en av de fremste jødiske lederne fra 1880 til 1920, i det som kalles for «Schiff-æraen». Han blandet seg i alle mulige jødiske spørsmål og støttet den jødiske bolsjevikrevolusjonen i Russland samt finansierte japanerne under den den russisk-japanske krig (1904–1905).
Gjennom NAACP klarte disse å organisere svarte til å bli en politisk kraft som kunne tjene sionistiske interesser, som undergravde den daværende hvite nasjonen og ryddet unna hindrene som sto i veien for skapelsen av en flerkulturell smeltedigel.
Svarte talspersoner fantes, men de var få og hadde ikke alt for mye å si i organisasjonen. NAACPs styrke lå i jødene som styrte bevegelsen og samtidig var veletablerte i systemet og hadde de rette kontaktene. En av dem, Felix Frankfurter, hadde tidligere vært rådgiver for president Roosevelt og ble av ham utnevnt til dommer i USAs høyesterett. I 1954 erklærte høyesterett at det tidligere «adskilt men like»-prinsippet var uforenelig med landets konstitusjon. Beslutningen var enstemmig (9 dommerstemmer mot 0) og resulterte i at kommunale skoler deretter måtte være flerkulturelle. Saken, som ble drevet frem av NAACP og deres egen advokat, hadde blitt prøvd alt i 1953, men den hadde blitt utsatt da domstolen ville ha betenkningstid til å undersøke om loven var grunnlovsstridig. Dette året skal Frankfurter ha samlet støtte blant de øvrige dommerne. Frankfurter var ikke bare jøde og aktiv sionist, men interessant nok også medlem av samme organisasjon som hadde ført saken fra begynnelsen – NAACP.
Med årene ble de jødisk-svarte relasjonene stadig mer anstrengte. Noen mente at svarte bare lot seg utnytte og i stedet burde klare seg på egenhånd (f.eks. hadde Martin Luther King en jødisk taleskriver.) Den såkalte Black Power-bevegelsen oppstod, der jøder nå ble regnet som hvite og fiender. Nation of Islams leder, Louis Farrakhan, beskrev jødedommen som en «rennesteinsreligion» og kalte jødiske godseiere for «blodsugere». I begynnelsen av 1990-tallet publiserte en anonym gruppe fra Nation of Islam boken «The Secret Relationship between Blacks and Jews» som forklarte i detalj, og for et bredere publikum enn den litteraturen som allerede fantes om emnet, at det var jøder som lå bak slavehandelen av svarte til USA. Det som gav opphav til grunnleggingen av NAACP og kampen mot de hvite i USA hadde altså bakgrunn i en slavehandel som fra begynnelsen av hadde vært styrt av jøder.
